Sagbakken eller Ekornveien? Bråtanvegen eller Bråtavegen?

AV INGVIL NORDLAND

For at det skal bli enklere for alle å finne fram dit de skal, har Stortinget gjennom forskriftene til ny lov om eigedomsregistrering (matrikkelloven) bestemt at alle boliger, hytter og næringseiendommer i Norge skal ha veiadresser med husnummer. Det er kommunen som bestemmer den offisielle adressen, og som gjør vedtak både om navn og skrivemåte. Alle statlige, fylkeskommunale og kommunale organ som skal vedta skrivemåter av stedsnavn, skal legge saka fram for Språkrådets stedsnavntjeneste. Etter at de nye reglene i matrikkelforskriften trådte i kraft 1. januar 2010, har stedsnavntjenesten fått økt pågang fra kommuner som skal vedta nye adressenavn.

Navnevalg

Stedsnavn er ikke bare viktige når en skal finne fram. De representerer også språklige og kulturelle verdier. De er en del av det lokale miljøet og den lokale historien og er med på å styrke folks følelse av å høre til på et sted. Når nye navn skal vedtas, må en ha i tankene at de skal bli stående i generasjoner framover. Stedsnavnloven gir først og fremst regler for hvordan stedsnavn skal skrives, ikke om hvilke navn en kan og bør velge. Derimot fins det noen navngivingsprinsipper som ikke står i loven, men som en bør legge vekt på når en skal navnsette veier og gater. Prinsippoppstillinga øverst i høyre spalte bygger hovedsakelig på det som er skrevet om valg av adressenavn i del 1 og 2 av håndboka Adresser og stadnamn. Statens kartverk, Miljøverndepartementet og Norske Kommuners Sentralforbund ga i 1986 ut del 1 Håndbok i kommunal adressetildeling, mens Botolv Helleland, navnekonsulent og førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo, har skrevet del 2 Stadnamn i offentleg og privat bruk, som kom ut i 1993.

Prinsipper for valg av adressenavn

1. Navnet skal ikke kunne forveksles med andre offisielle stedsnavn i kommunen.
2. Navnet bør bygge på den lokale navnetradisjonen.
3. Navnet bør passe på stedet.
4. Navna bør være varierte.
5. Navnet bør ikke virke støtende eller komisk.
6. Navnet bør være lett å oppfatte, skrive og uttale.
7. En bør unngå å bruke navn på nålevende personer i adressenavna.

Enkelte av prinsippene ovafor trenger ei nærmere forklaring. Dette gjelder særlig punktene 1–4, og derfor vil jeg kommentere dem spesielt.

Av praktiske grunner er det viktig å unngå at samme navn blir brukt om mer enn én adresseparsell i kommunen. Før et nytt navn blir vedtatt, må en se til at det ikke kan forveksles med allerede eksisterende navn i kommunen eller tilstøtende områder i nabokommunene. En bør begrense bruken av navn med samme forledd, som Bergsvegen og Bergsbakken. Av hensyn til utrykningstjenestene og andre bør navn som ligner på hverandre, ligge i nærheten av hverandre.

Å bygge på den lokale navnetradisjonen vil si at en prøver å føre videre lokale, tradisjonelle stedsnavn og navnemønster i adressetildelinga. For eksempel kan det være aktuelt å ta i bruk navn på teiger og nedlagte husmannsplasser som Sørtorpet, Sagbakken, Nyjordet, Kalveberget, Dysterbråtan, Lykkja. Forutsetninga for å bruke slike navn er at den veien eller det området som skal ha navn, ligger på eller like ved det stedet som har navnet fra før, slik at det er naturlig å ta det i bruk der. På denne måten bidrar en til å bevare stedsnavn som kanskje ellers ville ha gått ut av bruk.

Dersom en lager nye stedsnavn, bør en bygge på det tradisjonelle ordtilfanget. En kan gjerne bruke mer dialektale nevninger som gutu (dialektform av gate brukt om krøttervei) og linne (’linje, veistrekning, grenselinje’) som alternativer til de mer vanlige etterledda vei/veg og gate. Utenlandske lånord som allé, aveny, chaussé og terrasse er noe brukt i de større byene, men passer mindre bra i småbyer og i bygdemiljø, der det ikke er tradisjon for slike ord i adressenavna.

At et navn bør passe på stedet, betyr at det helst skal være lokaliserende, dvs. at navnet uttrykker ett eller flere særdrag ved adresseparsellen eller området rundt. Ved siden av ord for ferdselsåre (vei/veg, gate/gutu, tråkk, sti osv.) kan en også bruke ord som karakteriserer terrenget der veien ligger, som slette, haug, eng, bakke, jorde, helling, li, voll osv. Tradisjonelle stedsnavn som fins i området, har vanligvis bakgrunn i lokale natur- og kulturforhold og vil derfor ha ei naturlig tilknytning til stedet.

Variasjon og mangfold er viktige navngivingsprinsipper. Det språklige mangfoldet ved adressenavn kan komme til uttrykk på flere måter. Et knippe tradisjonelle stedsnavn som Huken, Bråtan, Kulpa og Tømmerholtet vil representere et slikt mangfold. Bruk av alternative etterledd er også med på å skape variasjon. I navngivinga er det dessuten mulig å dra inn ei lang rekke betydningsområder som på ulike måter avspeiler mangfoldet ved lokalsamfunnet i eldre og nyere tid.

Når en snakker om variasjon i betydning, tenker en særlig på førsteleddet i sammensatte navn. I områder med få tradisjonelle stedsnavn kan det være aktuelt å samle navn i grupper innafor bestemte betydningsområder, som for eksempel navn knytta til gårds- og skogsarbeid (Slåttenga, Ploglendet, Tømmervelta) eller dyrenavn (Rådyrfaret, Ekornveien, Elgtråkket, Oterslepa, Revebakken). Dersom en ønsker å bruke slike gruppenavn, bør en velge betydningsgrupper som mest mulig avspeiler lokale forhold når det gjelder natur- og kulturliv. Men denne typen navngiving får lett et stereotypt preg og bør ikke overdrives.

Skrivemåten av stedsnavn

Stedsnavn i offentlig bruk skal skrives i samsvar med reglene i stedsnavnloven. Loven legger opp til ei grundig saksbehandling med høring og medvirkning av den regionale stedsnavntjenesten. Det innebærer at stedsnavntjenesten skal få alle navnesaker til gjennomsyn før det gjøres vedtak.

Som hovedregel skal en ta utgangspunkt i det tradisjonelle lokale talemålet, men skrivemåten skal tilpasses gjeldende rettskriving og rettskrivingsprinsipper. De fleste stedsnavn inneholder vanlige ord, og det er et viktig formål med stedsnavnloven at skrivemåten ikke skal overskygge meningsinnholdet. Dersom et nytt navn inneholder et annet stedsnavn som er fastsatt med en viss skrivemåte, skal den skrivemåten brukes. Hvis et gårds- og bruksnavn offisielt skrives Bruvoll, må en derfor også skrive Bruvollvegen. Det kan være at familien som bor på gården, har slektsnavnet Brovold, men denne skrivemåten er ikke i samsvar med reglene i stedsnavnloven. Her må en altså skille mellom stedsnavnet på den ene sida og etternavnet på den andre.

Skrivemåten av adressenavn

Utenlandske navn og nyere personnavn trenger ikke å følge rettskrivinga. Personnavn skrives som hovedregel slik som vedkommende selv skrev navnet.

Når et personnavn i genitiv er brukt som forledd i et adressenavn, kan etterleddet skrives i ubestemt form: Karl Johans gate. Ellers bør en som hovedregel velge samskriving og bestemt form av sisteleddet i samsvar med vanlig norsk navnelaging: Gamleveien, Grünerløkka, Valebjørgsbryggja, Myrsletta, Vøyenalleen.

At hunkjønnsord i bestemt form entall ender på -a (Vika) i dialekten, hankjønnsord på -en (Tangen, Dalen) og intetkjønnsord på -et (Fjellet), er neppe noe problem. Men når slike ord i bestemt form går inn som forledd i andre navn, mister de endinga eller får en sammensetningsfuge: Vik(s)vegen, Tangevegen, Dalsveien, Fjellvegen. Såkalte jamvektsord får endinger som -ån/-an (Bråtån/Bråtan) og -ua (Gutua). I sammensetninger beholder disse ordene endingsvokalen, altså Bråtåvegen/Bråtavegen og Gutulia.

Det er likevel slik at endinga i bestemt form i noen tilfeller oppfattes som så fast at den ikke endres når et nytt navneledd blir lagt til. Dermed oppstår former som Sandvikavegen og Tangenvegen istedenfor Sandvik(s)vegen og Tangevegen. Denne typen navnelaging synes å bre seg, særlig i bynære strøk. Mer uvanlige navn, som for eksempel elvenavna Etna, Regla og Åfeta i Etnedal, følger også et tradisjonelt ordlagingssystem. Eksisterende navn som kommunenavnet Etnedal (laga til Etna), Reglebekken (laga til Regla) og Åfetstølen, Åfetosen, Åfetfossen (laga til Åfeta) viser at den bestemte artikkelen sløyfes når disse elvenavna inngår som forledd i ei sammensetning. I sammensetninger med for eksempel vegen bør navna skrives Etnevegen, Reglevegen og Åfetvegen (ikke Etnavegen, Reglavegen og Åfetavegen). Dersom en er usikker på sammensetningsmåten, bør en undersøke om det fins andre sammensetninger med samme navn som kan brukes som mønster.

Hvis en lokalt finner seg bedre til rette med former som Sandvikavegen og Tangenvegen enn med Sandvik(s)vegen og Tangevegen, kan ikke de førstnevnte forbys. Dette har å gjøre med at Sandvika og Tangen nærmest oppfattes som ubøyelige, altså at det gamle ordlagingssystemet ikke fungerer lenger. På den andre sida vil stedsnavntjenesten sterkt rå til at også adressenavn får ei skriftform som avspeiler nedarva uttale og lokal navnetradisjon og navnelaging. Adressenavna er jo de navna som blir brukt mest, og som det derfor bør være viktig å føre videre på et lokalspråklig grunnlag.

-- Ingvil Nordland er sekretær for Stedsnavntjenesten for Østlandet og Agderfylkene.