Engelsk i norsk næringsliv – en antropologisk tilnærming

AV INGER-LISE SCHWAB

For noen år siden begynte jeg å ta kontakt med norske selskaper og organisasjoner i forbindelse med mitt hovedfagsprosjekt i sosialantropologi. Emnet for prosjektet var engelskens inntog i norsk næringsliv. Jeg var interessert i å beskrive et fenomen som ble viet stadig mer oppmerksomhet i norsk samfunnsdebatt, og som åpenbart vakte sterke følelser i Norge. Ved å ta utgangspunkt i næringslivet så jeg for meg at det å studere engelsk i daglig bruk kunne være en mulig inngangsport til et annet fenomen: globalisering. Både samfunnsvitere og politiske bevegelser har beskjeftiget seg med det, og globaliseringen har vært et viktig emne i offentlig kulturdebatt. Globalisering – forstått som flyt av varer, mennesker, kulturformer og ideer over nasjonale grenser – har utfordret vår forståelse av forholdet mellom det lokale og det globale, mellom særpregede, historisk forankrede lokale former og standardiserte, transnasjonale fenomener. Jeg ville finne ut hvorfor mange nordmenn mener engelsk er en uunngåelig praktisk nødvendighet. Målet med denne studien var samtidig å utforske hvilke sosiale konsekvenser, om noen, slike holdninger kunne få. Slik ønsket jeg å gå et skritt lenger enn arbeid som bare stadfester at engelsk er i økende bruk i det moderne Norge. Jeg fikk klart svar på mine henvendelser til representanter for næringslivet i Oslo om å gjøre feltarbeid: Engelsk bare er viktig.

En antropologisk tilnærming

Erfaringene jeg gjorde i disse første møtene, dannet grunnlaget for mitt senere feltarbeid blant et kull studenter på et ettårig internasjonalt og engelskspråklig studieprogram, Masters of Business Administration (heretter MBA), i Oslo. Jeg fulgte kullet i de siste seks månedene av studiene, og gjennom observasjon og intervjuer samlet jeg inn data som min hovedfagsoppgave tar utgangspunkt i. Hovedfagsoppgaven bærer tittelen Learning to «Walk the talk»: Language socialization in an MBA classroom and the production of marginality, og ble innlevert ved Sosialantropologisk institutt, Universitetet i Oslo.

En sosialantropologisk tilnærming tilsier at jeg søker å belyse hvordan språk som både symbolsk og sosialt fenomen former det sosiale rommet. Deltagende observasjon over lengre tid er en viktig kilde til innsikt. Slik observasjon utfyller studier som ensidig tar utgangspunkt i statistikk eller intervjuer. Med bare statistikk og intervjuer risikerer man å gå glipp av viktige samhandlingsdata og kontekstuell informasjon. Ved å sette MBA-programmet inn i en større sammenheng forankrer jeg det i en internasjonal utdannings- og profesjonaliseringstrend der akademiske grader fungerer som bevis på en del standardiserte kunnskaper og ferdigheter. Ved å vise hvordan slike kunnskaper og ferdigheter ble lagt fram i undervisningsrommet, viser jeg samtidig hvordan pedagogikken og innholdet i studieprogrammet bidro til en sosialisering av og en selvforståelse blant studentene som medlemmer av et større, internasjonalt fellesskap av MBA-ere og likesinnede. I denne artikkelen tar jeg for meg hvordan det å lære å snakke på den «riktige» måten var en viktig del av prosessen.

Et verdifullt metaspråk

MBA-programmet var et engelskspråklig studieprogram, og studentene måtte beherske engelsk for å bli tatt opp på studiet. At språkopplæring inngikk i studieopplegget, innebar ikke at studentene skulle lære å snakke engelsk. Poenget var at de skulle lære en måte å snakke på som ville få dem til å lykkes i arbeidet. Dette ga dekanen uttrykk for på et rekrutteringsmøte for potensielle studenter, der de ble lovet at de skulle lære et «metaspråk». Dette metaspråket skulle muliggjøre kommunikasjon på tvers av landegrenser i møte med andre i forretningslivet. At studentene selv var opptatt av dette metaspråket, fant jeg ut litt ute i feltarbeidet da jeg begynte å få spørsmål om jeg hadde merket at de var «hjernevasket». Grunnen til at de spurte, var at de selv hadde oppdaget at de hadde begynt å tenke likt og derfor snakke likt. For mange av studentene kom ikke det som noen overraskelse. MBA-utdanningen var for de fleste en tilleggsutdanning til tidligere profesjonsstudier, og studentene gikk ut fra at hver profesjon hadde sin egen sjargong, om ikke sitt eget språk.

Min påstand er at studentenes bruk av en sjargong som jeg i min oppgave kaller «MBA-prat/MBA talk» (og som alltid var på engelsk), handlet om gruppetilhørighet innad i kullet, men at den også var en viktig måte å delta i et fellesskap av likesinnede rundt omkring i verden på. Videre påviser jeg hvordan engelsk var forbundet med en viss prestisje. Dette kommer til uttrykk i f.eks. denne uttalelsen fra en student: «Generelt tror jeg at det er en viss status forbundet med engelsk. Slik er det der jeg jobber. Når jeg sier at jeg gjør alt på engelsk, så virker det som om jeg har en viktig jobb.» (Alle sitater er oversatt fra engelsk.)

Samtidig mener jeg at vi skal være forsiktige når vi kommer med påstander om forholdet mellom språk og gruppetilhørighet og om hvorfor noen språk får mer prestisje enn andre. En påstand om at engelsk bærer med seg en viss prestisje, kan ikke isolert sett være en tilfredsstillende forklaring på at engelsk oppfattes som viktig og nødvendig. Slike uttalelser må forankres i en analyse der vi prøver å nøste opp hva det er som gjør at vi identifiserer visse måter å snakke på med en bestemt gruppe personer, samtidig som vi prøver å forstå hvorfor vi mener at noen språk er mer verdifulle enn andre.

Kullet besto av om lag 25 studenter fra mer enn ti forskjellige land. Omtrent halvparten var fra Norge. Uttalelsene fra både de norske og de utenlandske studentene viste at de ukritisk assosierte engelsk ikke bare med internasjonalt forretningsliv, men også med toppledelsen både hjemme og ute. Når jeg sier «ukritisk», betyr det at de uten videre satte likhetstegn mellom det å være toppleder, det å gjøre forretninger i utlandet og det å snakke profesjonelt engelsk, jf. dette sitatet: «[…] hvis du jobber i toppledelsen […] og reiser utenlands for å delta i møter for å diskutere ting eller tekniske løsninger […], blir [du] mer og mer vant til dette, og det blir mer og mer nødvendig å kommunisere på engelsk.» 

Like interessant er det at studentene automatisk plasserte seg selv i samme gruppe som de som engelsk var blitt en nødvendighet for, nemlig toppledelsen. At engelsk i seg selv var forbundet med en viss markedsverdi, var også klart: «Jeg kommer mest sannsynlig til å reise til utlandet for å inngå avtaler. Jeg får et stort problem hvis jeg sliter med språket og må spørre: Hva betyr ‘operating margin’? eller hvis jeg sier: ‘I don’t remember that word.’ Det ville være høyst uprofesjonelt og ville redusere sannsynligheten for å få inngått avtaler.» Studenten mente med andre ord at manglende språkferdigheter ikke bare ville være lite profesjonelt, men at det ville få negative økonomiske konsekvenser. Uttalelsen har jeg tatt med for å illustrere at et språks symbolverdi ofte (men ikke alltid) underbygges av en antatt materiell eller økonomisk verdi.

I det siste sitatet brukte studenten termen operating margin, et av mange uttrykk som preget studentenes engelsk. Slike ord var ikke bare i bruk i undervisningsrommet, men de smittet også over på mer dagligdagse samtaler og vitser som spilte på forretningslivets gleder og utfordringer. Termer som network externalities, EBITDA, leverage og synergy hadde utspring i en bevisst pedagogisk strategi som stadig oppfordret studentene til å effektivisere sin språkbruk ved hjelp av konsis og spesifikk terminologi. Videre var det en oppfatning at bare en viss type mennesker hadde den riktige og nødvendige kunnskap for å kunne «pakke ut» betydningen av ellers korte utsagn og analyser. Det oppsto et forhold mellom ord og betydning som var slik at jo mer en visste, jo færre ord trengte en å bruke. Å kunne snakke som en MBA-er handlet derfor ikke bare om hvem man var, men også om å vise hva man kunne og dermed hva man var verd.

Sosialt ubehag og utilsiktede konsekvenser

Det er samtidig interessant å legge merke til at de fleste norske studentene var kritiske til en utstrakt bruk i privatlivet av engelsk generelt, og terminologien spesielt, for de mente at det kunne få negative konsekvenser. De forsto at det å kunne snakke «riktig» var svært kontekstavhengig, og at valg av feil språk i en bestemt sammenheng ville virke mer ekskluderende enn inkluderende: «Hvis du er i et miljø hvor de andre ikke har en solid akademisk bakgrunn og er snekkere eller lignende, vil det [bruk av MBA-terminologi] bli oppfattet som ganske negativt og arrogant. Det vil helt klart ikke føre til god kommunikasjon.» Noen av studentene satte spørsmålstegn ved om terminologien de brukte, virkelig ga mening: «Å bare legge til et bransjebegrep som network externalities[…] Det er et godt teoretisk begrep. Sannsynligvis [latter]. Men sier det noe?»

Det som peker seg ut som særlig interessant i mitt prosjekt, er måten de norske studentene begrunner slikt ubehag på. Antagelsen om at overdreven bruk av MBA-terminologi kunne føre til dårlig kommunikasjon og sosialt ubehag utenfor arbeidslivet, resulterte i en viss ambivalens overfor og kritikk av denne terminologien. Men antagelsen fikk ikke negative konsekvenser for deres holdning til engelsk. I stedet for å stille seg kritisk til engelsk, slik de gjorde til MBA-terminologien, holdt de fast ved det de tidligere hadde sagt om verdien av engelsk. For samtidig å unngå sosiale problemer så de for seg en løsning der de skapte to klart adskilte arenaer, i stedet for å velge bort engelsk. Resultatet var at de skilte mellom et yrkesliv i et internasjonalt miljø der alt foregår på engelsk, på den ene siden og det private, lokale og hjemlige der all kommunikasjon bør og skal foregå på norsk, på den andre. Når engelsk og norsk ble satt opp mot hverandre på denne måten, oppsto det et verdiladet motsetningspar: engelsk, yrkesliv og det internasjonale mot norsk, det private liv og det lokale. Dette illustrerer hvor komplekst forholdet mellom det lokale og det globale kan være, og hvorfor vi må ha som mål å forstå ikke bare hvilke mekanismer som bidrar til at engelsk oppfattes som viktig, men hvilke sosiale konsekvenser en slik oppfatning kan få.

-- Inger Lise Schwab er studie- og forskningskonsulent ved Sosialantropologisk institutt, Universitetet i Oslo.