Nye grammatiske termer i skoleverket

Språkrådet og Utdanningsdirektoratet har anbefalt nye grammatikktermer for skoleverket. Tilrådingen bygger i hovedsak på Norsk referansegrammatikk.

AV JANNE BONDI JOHANNESSEN OG KRISTIN HAGEN


Det finnes ikke noen universell måte å klassifisere ord på. Både ordklasser og syntaktiske funksjoner er resultatet av inndelinger som lingvister foretar for å oppnå en forenklet forståelse av språket. Derfor er det mange måter å klassifisere på, men for bestemte formål kan noen inndelinger fungere bedre enn andre. Den nye inndelingen skal gjelde for skoleverket og bør da fungere bedre enn den gamle. Det tror vi at den vil gjøre, ikke minst fordi «den gamle» i virkeligheten ikke var like klart definert som den nye, noe som også avspeiler seg i sprikende beskrivelser i norskbøkene.

Norsk referansegrammatikk ligger altså til grunn for de nye termene, men tilrådingen har ikke overtatt alt derfra. Den viktigste forskjellen er kanskje at referansegrammatikkens nyinndeling mellom adverb og preposisjoner ikke er tatt til følge, ei heller nyinndelingen mellom adjektiver og adverb. Vi synes dette er uheldig fordi referansegrammatikken til syvende og sist er det stedet man vil gå, når man lurer på noe. Vi skal ikke komme videre inn på forskjellene mellom de nye termene og referansegrammatikken her. Isteden retter vi oppmerksomheten mot det som skiller de tradisjonelle termene fra de nye. Vi går rett på den nye ordklasseinndelingen og tar syntaksen etterpå.

Vi synes at den nye inndelingen har mye for seg. Den bygger mer på konkrete kriterier knyttet til formverk og mindre på betydningskriterier enn den gamle inndelingen. Under kommer korte kommentarer til noen av ordklassene.

Adjektiver

Adjektiver er ord som kan brukes attributivt til substantiver. Ordenstallene (første, andre, tredje osv.) regnes også som adjektiv, fordi de syntaktisk oppfører seg slik: den tredje frakken (jf. den skitne frakken).

Pronomener

Pronomener er ord som kan erstatte en substantivfrase i en setning (den store dama går er lik hun går).

Det er fem typer pronomener:

  • personlige pronomener (jeg, hun ...)
  • resiprokt eller gjensidig pronomen (hverandre)
  • refleksivt pronomen (seg)
  • spørrepronomener (hva, hvem ...)
  • ubestemte pronomener (man, en)

Andre tradisjonelle pronomener har blitt determinativer (min, denne) eller subjunksjoner (som).

Ordklasser

Tradisjonelle skoletermerNye grammatiske termerForskjell

Substantiv

Substantiv

Ingen

Verb

Verb

Ingen

Adjektiv

Adjektiv

I tillegg: ordenstall

Pronomen

Pronomen

Endring: Flere undergrupper av
pronomener går over til determinativ, og som går over til
subjunksjon og preposisjon.

Artikkel

Determinativ

Ny ordklasse
Omfatter artikler, noen pronomener, grunntall.

Tallord

Ingen

Tallord utgår som ordklasse.
Grunntall går over til determinativ, ordenstall går over til adjektiv.

Adverb

Adverb

Ingen

Preposisjon

Preposisjon

I tillegg: som, enn foran substantivfraser og pronomenfraser.

Interjeksjon

Interjeksjon

Ingen

Konjunksjon

Konjunksjon
(Sideordningsord)

Endring: Underordnende
konjunksjoner går over til subjunksjon.

Infinitivsmerke

Subjunksjon(Underordningsord)

Ny ordklasse
Omfatter infinitivsmerket og tidligere underordnende konjunksjoner, som og enn.

Determinativer eller bestemmerord

Determinativer eller bestemmerord er ord som avgrenser referansen til substantiver, ved for eksempel tall og bestemthet.

Det er tre typer determinativer eller bestemmerord:

  • eiendomsord (possessiver):
    - tidligere eiendomspronomener (min, vår ...)
  • pekeord (demonstrativer):
    - tidligere påpekende pronomener (denne, det ...)
  • mengdeord (kvantorer):
    - tidligere artikler (en, ei, et)
    - tidligere grunntall (en, to, tre)
    - tidligere ubestemte pronomener (ingen, alle, hver)

Vi tror at det nye skillet mellom determinativ og pronomen vil bli enklere å lære for elever flest enn det gamle skillet mellom artikler, pronomener og tallord. Pronomener er nå ord som kan erstatte en substantivfrase, og determinativer er ord som står som bestemmerord til substantiv.

Subjunksjoner/underordningsord

Subjunksjoner eller underordningsord er ord som innleder setninger. De består av

  • tidligere underordnede konjunksjoner (at, fordi)
  • infinitivmerke å
  • som og enn når de innleder leddsetninger

Tradisjonelt har termen setning vært forbeholdt konstruksjoner som inneholder subjekt og finitt verbal (Petra svømmer). Den nye kategorien subjunksjon innebærer at setningsbegrepet er utvidet til også å omfatte infinitte setninger og setninger uten subjekt. Dette vil vi forklare nærmere gjennom eksemplene nedenfor.

Fra nå av er alt det som står i klammene, leddsetninger:

Petra var glad for [at Kari ikke dro]
2 Petra liker [å ikke svare på dumme spørsmål]
3 Petra liker gutter [som ikke er slemme]
4 Petra er penere [enn Pål noen gang vil bli]
5 Petra er penere, [som jeg alltid har sagt]

Her er et par argumenter for likheten mellom leddsetningene i klammen ovenfor.

A I leddsetninger står setningsadverb alltid foran det finitte verbet. I helsetninger må adverbet stå etter verbet, jf. at Kari ikke dro versus Kari dro ikke. Vi ser at alle de leddene som står i klammer, har ordstillingen adverb — verb. Dette er altså et godt argument for at også infinitivssetninger (setning 2) og relative som-setninger (setning 3) er setninger. At de i motsetning til helsetninger mangler et synlig ledd, kan ikke være avgjørende. Det usynlige leddet er alltid underforstått. I leddsetningen i 2 er det et underforstått subjekt som være det samme som oversetningens subjekt. I setning 3 er det et underforstått subjekt som være det samme som oversetningens objekt.

B Refleksive pronomener må vise til et subjekt i samme setning. Da kan de refleksive pronomenene samtidig benyttes til å teste om vi har å gjøre med en setning eller ikke. Legg merke til at det bare er den nærmeste setningen som teller, også når den er en leddsetning. Se på eksemplene nedenfor:

6 Petra var glad for [at Kari ikke slo seg selv]
7 Petra ba Per om [å tenke på seg selv]
8 Petra liker gutter [som ikke tenker på seg selv]
9 Petra skryter mer av Pål [enn Pål noen gang har skrytt av seg selv]
10 Petra synes det samme om Per [som Per synes om seg selv]

I eksemplene 6–10 må refleksivfrasen seg selv vise til subjektet. Det gjelder også når subjektet i leddsetningen er underforstått: Både i infinitivssetningen i 7 og i som-setningen i 8 er det underforståtte subjektet det samme som oversetningens objekt. I begge tilfeller er det disse subjektene som refleksiv-frasen viser til. Dermed ser vi at det leddet som står i klammer, er en setning, og ikke noe annet. Legg merke til at refleksivfrasen ikke kan vise til subjektet i oversetningen (Petra) i noen av setningene 6–10. Med andre ord har vi her vist at alle de ulike konstruksjonene vi har i klammene i 6–10, er en type setninger, nemlig leddsetninger. Dette gjelder like mye selv om det blant leddsetningene er en setning som har et verb som står i infinitiv. Det gjelder også selv om noen av leddsetningene har usynlige, fonetisk urealiserte ledd.

Den nye inndelingen fører altså til at leddsetninger nå kan være både finitte (de fleste) og infinitte (innledet med subjunksjonen å), og den innebærer at det vil finnes ekstremt korte leddsetninger med underforståtte setningsledd, som de som er omgitt av klammer her: Petra liker [å fiske], og Petra liker gutten [som fisker]. Men vi tror at det blir lettere for elever å forstå syntaks når alle konstruksjoner med verb og eventuelle utfyllende ledd faktisk er setninger.

Preposisjonene

Preposisjonene er de samme som før, men vi vil ta med som og enn i tillegg. Tilrådingen sier klart at ordene som og enn er subjunksjoner når de innleder setninger, men den nevner ikke hva som skjer når som og enn står foran substantivfraser og pronomenfraser. Da er det naturlig å følge referansegrammatikken, som sier at som og enn i disse tilfellene er preposisjoner.

Med en slik klassifisering blir det lettere å generalisere: Alle ord som oppfører seg som preposisjoner, det vil si som betegner en relasjon, og som innleder substantivfraser og pronomen-fraser, er preposisjoner. En ytterligere støtte for denne inndelingen er at pronomener som følger etter som og enn, har objektsform, akkurat som pronomener som følger etter preposisjoner generelt: til meg, om meg, som meg, enn meg. Disse formene har alltid vært litt problematiske når lærere har prøvd å innprente elevene at fraser som enn meg er en slags forkortelse for f.eks. enn jeg er. For hvorfor skulle da pronomenet ha formen meg i det ene tilfellet og jeg i det andre?

Legg også merke til at dersom man setter en refleksivfrase inn i det som vi nå altså sier er en preposisjonsfrase, vil den alltid vise til subjektet i helsetningen:

11 Petra spiller alltid rollen [som seg selv] på teater
12 Petra virker alltid høyere [enn seg selv] på bilder

Frasen med som og enn i 11–12 er altså på ingen måte en forkortet setning, for da ville vi ha ventet at det var ugrammatisk at refleksivfrasen viser til subjektet (Petra) i oversetningen. Siden det tvert imot er fullstendig grammatisk at refleksivfrasene viser til Petra, kan som-frasene og enn-frasene ikke betraktes som forkortede setninger. Som-frasene og enn-frasene er således klare preposisjonsfraser.

Til sammen viser setningene 1–5, 6–10 og 11–12 altså at som og enn er subjunksjoner i noen konstruksjoner og preposisjoner i andre.

Tempussystemet

Det skilles mellom infinitte verbfraser, med enten infinitiv (skrive) eller perfektum partisipp (skrevet) på den ene siden, og finitte verbfraser på den andre. De finitte verbfrasene er oppført i tabellen.

 PresensystemetPreteritumsystemet
Enkle former

presens (nåtid) skriver

preteritum (fortid) skrev

Sammensatte former

presens perfektum
har el. er skrevet;

presens futurum skal skrive;

presens futurum perfektum skal el. vil ha el. være skrevet

preteritum perfektum
hadde el. var skrevet;

preteritum futurum skulle skrive;

preteritum futurum perfektum skulle el. ville ha el. være skrevet

Hver verbfrase har navn etter formen på de enkelte bestanddelene (med unntak av infinitivsformen, som kalles futurum i de sammensatte formene, en pussighet som stammer fra referansegrammatikken). De gamle navnene pluskvamperfektum, 1. og 2. kondisjonalis og 1. og 2. futurum utgår.

Syntaks

Her er det ingen store endringer, men det er tatt klare valg når det gjelder betegnelsene. Det som står mellom to store skilletegn, heter nå ytring (ikke lenger periode). Det er to ytringstyper: setninger (Mannen ble overkjørt) og setningsfragmenter (Mann overkjørt, Hei!, Ja!). Det som står igjen når en eller flere leddsetninger er fjernet fra en helsetning, kalles setningsrest.

Det fins flere setningstyper: helsetninger (fortellende setninger, spørresetninger, imperativsetninger eller bydesetninger) og leddsetninger.

Setningsledd

Subjunksjonal og konjunksjonal står i tabellen nedenfor, som viser begreper i setningsanalysen, men tilrådingen redegjør ikke for hvilken funksjon disse termene har. Siden vi ikke kan se at det er behov for disse begrepene, anbefaler vi at de ikke brukes.

Grammatisk termForkortelse

Verbal (finitt verbal og infinitt verbal)

V (FV og IV)

Subjekt

S

Egentlig subjekt

ES

Formelt subjekt

FS

Objekt

O

Direkte objekt

DO

Indirekte objekt

IO

Adverbial

A

Predikativ

P

[Subjunksjonal]

[SUB]

[Konjunksjonal]

[KON]

Fraser erstatter uttrykk, som var et litt vagt begrep. Fraser er grupper av ord som fungerer på samme måte som det enkeltordet som er overleddet i frasen. Fraser består av overledd og underledd, og det er overleddet som gir frasen navn. I preposisjonsfraser er det altså preposisjoner som er overledd, slik substantiver er overledd i substantivfraser. Tilrådingen tier om enkelte frasetyper. Vi anbefaler at konjunksjonen er overledd i konjunksjonsfraser (sideordning), at subjunksjonen er overledd i subjunksjonsfraser (underordnede setninger), og at hovedverbet er overledd i verbfraser. Nedenfor følger eksempler på dette. Husk at det ofte kan være flere underledd som kan kombineres med hverandre, og at underledd kan være valgfrie. Dette går ikke klart fram i den forrige tabellen.

FrasetypeUnderleddOverleddUnderledd

Substantivfraser

den yngste

sønnen
barna
barna

i familien
som bor der

Pronomenfraser

kjære
nettopp

deg
han
hun

bak disken

Adjektivfraser

 

glad
redd

i hunden
for trafikken

Preposisjonsfraser

 

til
i
hos

byen
den nederste skuffen
oss

Verbfraser

vil
kunne ha
hadde

komme
reist
lest

 

Subjunksjonsfraser

 

at
fordi
som

han kom
de dro på ferie
trodde på henne

Konjunksjonsfraser

synge
blomster
han lo

og
og
eller

spille
bier
han gråt

Avsluttende ord

Vi synes at tilrådingen gir en enhetlig anbefaling som forhåpentligvis vil bli brukt i alle lærebøker. Det er lettere å lære grammatikk når alle bruker samme terminologi på tvers av skolegrensene.

Samtidig er tilrådingen så kortfattet (bare 14 sider) at noen spørsmål fortsatt står ubesvart. Et eksempel er spørsmålet om hva som er overledd i konjunksjonsfraser og verbfraser, eller hvilken ordklasse som og enn tilhører når de innleder nominalfraser. Sannsynligvis bør man da gå til Norsk referansegrammatikk for å lete etter svar, men siden tilrådingen ikke har fulgt dette verket til punkt og prikke, kan man fort bli usikker på hva man skal følge og ikke følge.

Hittil er det ikke utgitt ordbøker som bruker termene i tilrådingen. Dermed blir det vanskelig å få svar på detaljspørsmål. Hvis man f.eks. slår opp i en ordbok, vil man finne at ordet forrige er et adjektiv, mens det i Norsk referansegrammatikk er et determinativ.

Men Norsk ordbank (en forenklet elektronisk ordliste som er laget i et samarbeid mellom Språkrådet og Universitetet i Oslo) er i ferd med å tilpasse sitt ordmateriale til anbefalingene i tilrådingen. Dessuten vil anbefalingene bli tilgjengelige i GREI-spillene (som er gratis grammatikkspill på Internett) i løpet av våren. Vi får derfor tro at avviket mellom ordklasseinndelingen i tilrådingen og i ordbøkene bare blir kortvarig.

Vi tror skoleverket vil trives med den nye grammatiske terminologien, og føler oss trygge på at både lærere og elever vil finne grammatikk enda mer interessant nå enn før.

Referanser

  • Faarlund, Jan Terje, Svein Lie og Kjell Ivar Vannebo 1997: Norsk referansegrammatikk. Oslo
  • Grammatiske termer til bruk i skoleverket. Tilråding fra Norsk språkråd og Utdanningsdirektoratet (2006): http://www.sprakrad.no/skole
  • GREI-spill: http://www.tekstlab.uio.no/grei

 

-- Janne Bondi Johannessen er professor ved Tekstlaboratoriet, Institutt for lingvistikk og nordistikk, Universitetet i Oslo. Hun arbeider med lingvistikk og språkteknologi. Kristin Hagen er språkingeniør ved Tekstlaboratoriet, Institutt for lingvistikk og nordistikk, Universitetet i Oslo.)

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter