Skandinaviske «særbokstaver»

AV ARNE TORP

I forrige nummer så vi hvordan det latinske alfabetet er blitt utvida fra et opprinnelig inventar på 21 bokstaver til i første omgang 23, ved tillegg av de «greske» bokstavene Y og Z, og seinere – i mellomalderen og nyere tid – 26 ved at I er blitt spalta i I og J og V i U, V og W. Vi skal nå se litt nærmere på det som vel de fleste regner for skandinaviske spesialiteter, nemlig Æ/Ä, Ø/Ö og Å. Vi skal dessuten se på hvordan alle de «nye» bokstavene er blitt innpassa i det opprinnelige 21/23-bokstavers latinske alfabetet. Vi begynner da bakfra – med de «skandinaviske» bokstavene.

To av disse – Æ og Ø – har vært i bruk i nordiske språk helt fra mellomalderen, mens både Ä, Ö og Å er kommet til seinere. Grunnen til at vi har fått alle disse tegna, er ganske enkelt den at vi har hatt og stadig vekk har bruk for dem, ettersom skandinaviske språk har hatt ni forskjellige vokaler i talemålet (mot latinens fem) helt fra vi fikk de såkalte omlydsvokalene (æ, y, ø) på 700–800-tallet og en runda a-lyd (å) fra ca. 1200–1300.

Prinsipper for å skape nye tegn

Reint grafisk er disse nye tegna konstruert ved hjelp av enten

a) ligaturer, dvs. ei sammenbinding av to bokstaver, eller
b) diakritiske tegn, dvs. et spesielt merke plassert over (ev. under) bokstaven.

Vi ser da lett at Æ/æ må være en ligatur, nemlig av A + E/a + e. At akkurat disse to bokstavene er bundet sammen, henger naturlig nok i hop med at lyden æ ligger mellom A og E. Tilsvarende gjelder for bokstaven Œ/œ, som bl.a. kan brukes som tegn for ø i fransk (f.eks. œil = øye); den er satt sammen av O + E/o + e, og ø ligger også lydlig mellom o og e. Den samme ligaturen (Œ/œ) ble for øvrig ofte brukt som ø-tegn i norrønt. Opphavet til vår moderne Ø – som forekom i denne fasongen alt i mellomalderen – er derimot mer uklart. En islandsk lærd som skreiv om bokstavene på 1100-tallet, mente at ø-en var sammensatt av «e-ens kvist og o-ens ring». Med «e-ens kvist» sikter han nok til «tverrstreken» i e-en, slik at tegnet i så fall egentlig burde vært o med en «tverrstrek» i, noe som vanligvis ikke er tilfellet. Dermed er vel denne forklaringa heller ikke riktig, men det er i alle fall skarpt tenkt, som mye annet også i den samme avhandlinga. Verken Æ eller Œ/Ø er for øvrig nordiske oppfinnelser; begge tegna har ofte vært brukt også i latinsk tekst; f.eks. Caesar el. Cæsar, proelium el. prœlium (= kamp, slag).

De såkalte tødlene over de svenske tegna Ä og Ö passer det derimot bedre å kalle diakritiske tegn, ettersom de jo ikke «smelter sammen» med bokstaven de står over. Reint grafisk står de dermed på linje med f.eks. aksenttegn, som vi også bruker av og til på norsk; f.eks. akutt (idé), gravis (òg = også) og cirkumfleks (fôr = mat). Vokaler med og uten aksenttegn regnes imidlertid ikke som forskjellige bokstaver på norsk, trass i at de jo ofte i høy grad påvirker uttalen (jf. alle og allé).

Historisk sett står de svenske bokstavene imidlertid på linje med ligaturene, for tødlene i Ä og Ö er egentlig en liten gotisk e som er plassert ikke etter, men over A og O. Både Æ/Ä og Ø/Ö er dermed «sammensmeltinger» av henholdsvis A + E og O + E; det er bare den reint grafiske utforminga som er forskjellig.

Både Ä og Ö er for øvrig tyske oppfinnelser, og det samme gjelder faktisk også den siste «svenske» bokstaven, Å, sjøl om den ikke lenger brukes i tysk. På svensk har den derimot vært i kontinuerlig bruk helt fra 1500-tallet. Alle de tre «tyske» bokstavtegna kom til Sverige sammen med boktrykkerkunsten, som jo også er en tysk oppfinnelse. I norsk-dansk skreiv man derimot lenge dobbel A (aa), slik man hadde gjort før 1500 også i svensk. Faktisk forholder AA seg også reint grafisk til Å som Æ til Ä og Œ til Ö: Ringen i Å-en er nemlig en liten a skrevet over en «normal» A, på samme måte som tødlene i Ä og Ö er reduserte e-er.

Bokstaven Å ble innført i 1917 i norsk, og først i 1948 i dansk.

Alfabetisering av nye bokstaver

Rekkefølgen av tegna i det latinske alfabetet er stort sett den samme som i det greske, som igjen har samme rekkefølge som enda eldre semittiske alfabeter. Hvordan denne rekkefølgen er oppstått, er ukjent, men det må tydeligvis ha blitt oppfatta som viktig å beholde den, ettersom den går igjen i alle de gamle søreuropeiske alfabetene. Den eneste som har våga å skille seg ut, er den som skapte runene, som med sin futhark til gjengjeld skapte sin tradisjonelle rekkefølge, som levde mer eller mindre uforandra så lenge runene var i bruk.

Når det gjelder de utvidelsene av det latinske alfabetet som vi har snakka om ovenfor, er det imidlertid to forskjellige prinsipper som gjør seg gjeldende når en skal plassere inn nye tegn i det eksisterende alfabetet.

a) Endeprinsippet

Det første er det vi kunne kalle endeprinsippet. Det vil si at nye tegn rett og slett blir lagt til på slutten. Dette er det normale dersom en tilføyelse blir oppfatta som et helt «nytt» tegn. Som vi har sett, var det dette romerne i si tid gjorde da de tok inn bokstavene Y og Z for å kunne skrive greske ord korrekt. Det samme har vi gjort i Skandinavia med Æ, Ø og Å.

b) Variantprinsippet

Det andre kan vi kalle variantprinsippet. Her blir ikke tilføyelsen behandla som et helt nytt tegn, men bare som ei modifisert utgave av en bokstav som fins i alfabetet fra før. Den nye bokstaven havner derfor ikke på slutten av alfabetet, men sammen med den bokstaven den er gått ut fra.

Det fins imidlertid også to varianter av variantprinsippet. En kan enten betrakte det opprinnelige og det modifiserte tegnet som to forskjellige bokstaver og gi dem hver sin plass i alfabetet, men da like etter hverandre, med den modifiserte bokstaven sist. Dette er som kjent tilfellet med I/J og U/V/W.

Men en kan også regne de to variantene rett og slett som samme bokstaven og ikke skille mellom dem i det hele tatt i alfabetiseringa, sjøl om de betegner ulike lyder. Det siste skjer i praksis bare dersom modifikasjonen kan betraktes som et diakritisk tegn, som aksenter og tødler, aldri dersom de to bokstavene «smelter sammen» til en ligatur. På tysk behandler en tødlene som reine diakritiske tegn; dvs. at i tyske ordbøker og leksika står altså alle ord som begynner med Ä, på første plass i alfabetet sammen med ord på A, og alle ord på Ö står sammen med ord på O – på o-ens vanlige plass – og tilsvarende gjelder også for U og Ü.

Her har vi altså det litt pussige forholdet at Ä og Ö betraktes som egne tegn på svensk og havner bakerst i alfabetet, mens nøyaktig de samme tegna på tysk ikke teller som egne bokstaver i det hele tatt når det gjelder alfabetisering. Dette er viktig å være klar over når en skal finne ord i alfabetiske oppstillinger på tysk og svensk.

Nordiske språk – islandsk

Vi trenger forresten ikke gå til tysk for å bli alfabetisk forvirra – det holder lenge med nordiske språk. Islandsk (og færøysk) har som kjent en god del bokstavtegn som ikke brukes på skandinavisk: For det første kan de fleste vokalene opptre både med og uten (akutt) aksent over; f.eks. islandsk sal/sál, hol/hól, som både uttales forskjellig og betyr helt forskjellige ting. Aksenttegn over en vokal betydde i norrønt at den var lang, men i moderne islandsk står aksentene for ulik lydkvalitet; sál og hól uttales f.eks. med diftong (saol, håol). Likevel har aksentene inntil nylig ikke betydd noe som helst for alfabetiseringa – ord på Á stod fremst i alfabetet sammen med ord på A, ord på Ó stod sammen med ord på O osv. – med andre ord det «tyske» prinsippet, der en heller ikke skiller mellom A og Ä, O og Ö og U og Ü. På tilsvarende måte har den islandske bokstaven «ð» pleid å stå sammen med «d». Men i løpet av de siste ti–tjue åra har islendingene gått over til å behandle vokaler uten og med aksent + «d» og «ð» på samme måte som man ellers i Europa for lengst har valgt å skille mellom I og J og mellom U, V og W (jf. ovenfor), med andre ord å sette den «modifiserte» bokstaven inn etter den «normale». Derimot blir þ, tegnet for th-lyden i islandsk, plassert på slutten av alfabetet – etter Z, men foran Æ og Ö, som er de to siste bokstavene i det islandske alfabetet.

Skandinavisk alfabetforvirring – Danmark/Norge mot Sverige

Nå er det jo ikke så mange som gir seg i kast med islandsk, men dansk og svensk har nok de fleste et atskillig nærmere forhold til. Dansk er det som vanlig ikke noe problem med i skrift (da er det som kjent verre med talemålet) – moderne dansk har nøyaktig samme rekkefølgen på de tre siste bokstavene som norsk, nemlig Æ – Ø – Å. Svensk har derimot Å – Ä – Ö!

Så kan en jo lure på hvorfor man har valgt en annen rekkefølge i Sverige enn i de to nabolanda. Det som er likt i alle tre språka, nemlig at Æ/Ä kommer foran Ø/Ö, har nok sammenheng med at A kommer foran O i alfabetet, og da bør også «modifisert» A (Æ/Ä) og O (Ø/Ö) komme i den samme rekkefølgen. Når det gjelder plasseringa av Å som siste bokstav i norsk og dansk, har det naturligvis sammenheng med at Å-en ble lagt til sist – jf. rettskrivingshistoria – slik at det er endeprinsippet som virker.

I Sverige, der de jo har hatt Å like lenge som Ä og Ö, var det imidlertid ingen grunn til å sette Å-en aller sist. I svensk er det tvert imot naturlig å sette Å-en først blant «tilleggsbokstavene» – Å er jo som vi har sett, oppstått av A + A og bør derfor komme foran både A + E og O + E. Ved å kombinere kunnskap om hvilke «gamle» bokstaver tilleggsbokstavene er satt sammen av, og kunnskap om når de er innført i de ulike språka, kan vi altså lett forklare hvorfor rekkefølgen er blitt ulik i norsk og dansk på den ene sida og svensk på den andre.

Før «spesialbokstaven» Å ble innført på 1900-tallet, brukte norsk og dansk som kjent bare AA. Dersom en tar denne kombinasjonen jeg hadde nær sagt bokstavelig, bør naturligvis ord med AA komme først i alfabetet, ganske enkelt fordi det er A+A. Dette ser også ut til å ha vært det normale i dansk-norske ordbøker og oppslagsverk. Men f.eks. i Ivar Aasens vidgjetne verk Norsk Ordbog er Aa behandla ikke som to A-er, men som en modifisert A, altså en egen bokstav på linje med J og V, som jo er plassert rett etter sine respektive «opphav» I og U. Og dermed står altså Aa i Aasens ordbok mellom A og B!

Det sier seg sjøl at disse forskjellige prinsippene for alfabetisering av «spesielle» bokstaver skaper problemer når en skal lage ei "internasjonal" liste der det forekommer slike tegn. Dette problemet er tydelig f.eks. i ei nyutkommet engelskspråklig bok om lingvistikkens historie i de nordiske landa (Even Hovdhaugen mfl.: The History of Linguistics in the Nordic Countries). Her er forfatternavna i bibliografien satt opp med Æ/Ä – Ø/Ö – Å på slutten og i denne (altså den dansk-norske) rekkefølgen. I et spesielt navneregister har utgiverne derimot gått over til det "tyske" prinsippet og setter både Æ/Ä og Å sammen med A og Ø/Ö sammen med O. Heldigvis står det forklart hvordan listene er alfabetisert, men det illustrerer like fullt at det også kan oppstå andre problemer med «spesialtegna» enn det mange av oss opplever når datamaskinen lager tegnsalat av æ – ø – å. Men dette vesle oversynet har forhåpentlig også vist at ingen alfabeter, heller ikke det engelske i datamaskinene, er noe gudgitt system som har eksistert uforandra fra tidenes morgen, men at det tvert imot er et mer eller mindre tilfeldig resultat av en lang historisk prosess der både grammatikere og boktrykkere har spilt ei viktig rolle.

-- Arne Torp er førsteamanuensis i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Oslo.