Ingenting å snakke om – kvinneord og ordbøker

AV RUTH VATVEDT FJELD

Kvinner og menn har i prinsippet tilgang til det samme ordforrådet i ett og samme språk, i hvert fall i vår tid og i vår kultur. Men det er ikke slik i alle språksamfunn. Det er bl.a. velkjent at det fins språk som har et komplisert system for slektskapstermer der noen betegnelser bare er tillatt for menn og noen andre bare for kvinner. Kvinner må kanskje bruke en betegnelse på sin svigermor som markerer mer respekt og underdanighet enn den betegnelsen som menn bruker. I samfunn der familierelasjoner er svært viktige, er det logisk at systemet for slektskapsbetegnelser er komplisert, og der kvinners status er lavere enn menns, må kvinner også språklig vise mer respekt for sine menns mødre enn menn for sine koners mødre. Språket avspeiler den kulturen det virker i, det har vært dokumentert i en lang rekke studier. Språk avslører gjengse holdninger, og dersom holdningene endres, endres språket også litt etter litt.

Tidligere var det slik også hos oss at man mente det var en del ord kvinner ikke burde bruke. Både ordenes innhold og form gjorde dem upassende i kvinnemunn. Ord som betegnet noe tabubelagt, f.eks. kropp og sex, skulle ikke eller kunne ikke kvinner si noe om. Det samme gjaldt eder og banning. Kvinnestruper kunne heller ikke lage stygge lyder, hevdet blant flere den berømte danske språkforskeren Otto Jespersen. Kvinner som likevel gjorde det, var ukvinnelige og lite tiltrekkende for menn.

Slike holdninger er sjeldne i dag. Både i dagligtalen, i mediene og på scenen bruker kvinner både «stygge» ord og lyder, det får man bekreftet f.eks. ved å ta en tur på en kvinnerevy eller et moderne teater. Kvinner snakker om kroppsdeler og seksuelle aktiviteter uten særlig omsvøp, og mange banner så det lyser. Men har vi dermed språklig likestilling?

Hvilke ordbehov har språkbrukere?

Den berømte kanadisk-russiske språkforskeren Igor Meltsjuk sier at når vi velger ord, er det forskjellige behov eller funksjoner som styrer valgene. For det første må vi finne ord for de tingene eller fenomenene vi vil snakke om. Det er da den rene ordbetydningen vi er ute etter: Vi trenger ordet stol for å kunne snakke om 'sitteredskap for én person', og å kjevle for å omtale det vi gjør med deigen når vi baker kringle. Ordvalget styres da ut fra behovet for å benevne noe, det kalles semantisk styrt ordvalg. Andre ord velges ut fra egenskaper visse ord har i forhold til andre ord, da styres ordvalget av leksikalske behov. Leksikalsk styrt ordvalg er av to typer: enten trenger vi et ord for et over-, under- eller sidebegrep til noe som vi allerede har begynt å snakke om, eller vi vil velge et uttrykk med den rette valøren når det er flere måter å si det samme på. Leksikalske valg kan altså være styrt av hva som hører tematisk sammen (syntagmatisk ordvalg), eller av betydningsnyansene mellom ord med samme grunnbetydning (paradigmatisk ordvalg). Gode ordbøker bør kunne gi hjelp til å finne det rette ordet i alle tre tilfellene uansett språkbrukerens kjønn.

Det grunnleggende leksikalske behovet er selvsagt å finne ord som betegner den meningen vi vil ha fram om de ting eller forhold vi vil formidle noe om. Betydningene eller begrepene har vi i hodet, i det såkalte mentale leksikonet, og det gjelder som regel også de tilsvarende ordene, men av og til trenger vi hjelp for å finne dem. For å tolke et ord vi ikke forstår, er ordbøkene et viktig hjelpemiddel, men også når vi leter etter et ord vi gjerne ville ha sagt, men ikke kommer på, bør ordboka kunne løse knuten. Hvilke ord som er oppført i ordbøkene, er altså viktig både i språkresepsjon og språkproduksjon.

Hvor kommer ordene i ordbøkene fra?

Hvilke ord som tas med i ordbøkene, bestemmes av hvor vanlige og hvor viktige de er. Grunnlaget for vurderingen er oftest tekster. Man har ennå ikke gode nok muligheter til å kartlegge ordforrådet i muntlig språk. Av kjente historiske grunner har menn skrevet mange flere tekster enn kvinner, og dessuten er tekster av kvinner ofte blitt neglisjert eller sett på som mindreverdige. De fleste ordbøker er opp til vår tid laget av menn, og det preger dem både i ordutvalg og ordforklaring. Videre er beskrivelsene av ordenes egenskaper ofte mannsvridde, kanskje fordi redaktørene ikke har kjent til den kvinnelige bruken, eller har negative holdninger til kvinner. Følgelig er kvinners ordforråd dårligere beskrevet enn menns, og kvinner har dermed mindre nytte av ordbøker både ved semantiske og leksikalske ordvalg.

At et ord blir ordboksført, regnes som et statusmerke, ordet tilhører dermed «den norske ordskatten». Folk flest oppfatter det slik at ord som ikke står i ordbøkene, ikke er fullverdige. Ord for de tingene kvinner har omgitt seg med eller vært opptatt av, mangler ofte i ordbøkene. På typiske kvinneområder som sminke og klær, kvinneplager og kvinnelige kroppsfunksjoner, og alle de tradisjonelle kvinneoppgavene i hjem og familie har ordbøkene oftest store lakuner, f.eks. mangler ammetåke, voksipose, A-, B- og C-cup. Kvinneord er ofte oversett i normeringen av språket, f.eks. har ikke Språkrådet gjort alvorlige anstrengelser for å erstatte ord som tights eller rouge med norske, enda de har vært brukt av kvinner i lange tider. Sammenliknet med iveren etter å finne avløsere for engelske lån innen typiske mannsområder som sport og datateknologi er forskjellen påfallende.

Manglende eller feilaktig definerte kvinneord

Når det gjelder den semantiske ordfunksjonen, har kvinner ofte et problem, da det fortsatt er mye vi mangler ord for. Vi aner ofte ikke hva ganske dagligdagse ting heter, f.eks. den øverste delen på ei strømpe, som er strikket med forsterket tråd. Ingen har kunnet gi meg noe ord, heller ikke de som selger strømper, og i hvert fall ikke kvinner flest. Ingen har heller noe ord for det kvinner gjør når leppestiften jevnes med små snurpebevegelser med munnen. Sånt er visst ingenting å snakke om, og ordbøkene gir ingen hjelp. Når det gjelder de leksikalsk styrte ordvalgene, står det enda dårligere til. Jeg siterer fra et brev fra en forfatter som skrev om kvinners seksualitet: «Jeg har et vanskelig språkproblem. Hva kaller vi kjønnsorganer og kjønnslig aktivitet når tonen i boka er fra kvinne til kvinne?» Mange kvinnefenomener var ikke nevnt i ordbøkene, eller definisjonene var slik at mange ord utelukket kvinnebetydningen. Problemet er langt mindre for menn, det ser man ved å slå opp f.eks. ordet tiss i en hvilken som helst ordbok. Der er den betegnelsen forbeholdt det mannlige organet. Forfatteren spør videre: «Skal vi finne oss i at noen snakker nedsettende om våre kjæreste kroppsdeler?» De ordboksførte eller vanligste betegnelsene var enten nedsettende, tabubelagte eller medisinsk-tekniske.

Typisk kvinnfolkprat

Det er særlig ved de paradigmatiske ordvalgene, der en kan velge mellom flere mulige uttrykk med forskjellig valør, at det viser seg stor forskjell på manns- og kvinnespråk i ordbøkene. Objektivt sett kan selvsagt kvinner og menn velge fritt av de tilgjengelige synonymene, men i praksis gjør de det ikke. Det er altså språkbruken som viser at det er forskjell på mannsspråk og kvinnespråk. Betegnelsen «kvinnespråk» er ikke ny, den er bl.a. dokumentert i Norsk riksmålsordbok utgitt av Riksmålsvernet i 1937, redigert av Trygve Knudsen og Alf Sommerfelt. Ingen skal beskylde dem for å være feminister, men de har under oppslagsordet gyselig, betydning 2 følgende forklaring:

fam. (nu særl. kvinnespr.) brukt som forsterk. adv. for å uttrykke en høi grad av noget skremmende, trettende, kjedelig ell. lign.: De kan ikke forestille Dem, hvor gyseligt jeg vil komme til at kede mig herude (Ibs., Gabl. 99)

Knudsen og Sommerfeldt hevder altså også at kvinner bruker språket annerledes enn menn. Det er særlig med modifiserende funksjon at menn og kvinner velger forskjellig. En mer moderne variant av gyselig er kanskje kjempe- som forsterkende forledd. Adjektiv som festlig og spennende brukes nok også mer av kvinnner enn av menn. Dessuten bruker kvinner flere pragmatiske partikler som altså, vet du og liknende. Studier har imidlertid vist at slike ord har en annen funksjon i kvinnespråk enn i mannsspråk. Mens menn argumenterer og overbeviser, åpner kvinner opp for andres deltakelse og synspunkter i kommunikasjonen med slike partikler. Denne viktige funksjonen er fullstendig oversett i ordboksdefinisjonene.

Faderen, sønnen og ordboka

Det har vært gjort flere studier av ordbøker ut fra kjønnskritisk perspektiv. Studiene viser at kvinnene og deres språkbruk ofte blir dårlig behandlet, selv om ikke alle ordbøker er direkte sexistiske. Studiene kan oppsummeres i visse mønstre:

1. Betegnelser på kvinner og kvinners aktiviteter mangler mens det tilsvarende mannsuttrykket er med.
2. Kvinnelige ordformer er underordnet eller avledet av de mannlige.
3. Kvinner omtales i bisetninger, og da oftest svært kort.
4. Kvinner omtales mer spesifisert eller nedlatende enn situasjonen tilsier.
5. Kvinner vises eller omtales bare i stereotypiske roller – de er sekretærer eller driver med støvsuging.
6. Kvinner beskrives som avhengige av menn.
7. Uttrykk som latterliggjør eller ydmyker kvinner, mangler stilmarkering.

Det er ikke plass her til å gå nærmere inn på de enkelte punktene, men de er alle godt dokumentert i litteraturen. Et lite eksempel fra Bokmålsordboka skal refereres som illustrasjon. Bokmålsordboka er for øvrig kanskje en av de minst sexistiske ordbøkene i norsk. Likevel gir et søk på ordene hun og han i et tilfeldig utsnitt følgende eksempelsetninger:

hun
hun kvapp til
hun var en virkelig kvinne!
hun brukte kvinnelist!
hun kvitret og lo hele tiden
hun er vant til å bli kurtisert

han
det er kvalitet over alt han gjør
jeg blir kvalm av det skrytet hans
hans forfatterskap ruver både kvantitativt og kvalitativt
han er hvass i regning
han kvakk da det banket på døra!
han kvekte meg så vondt
han er hard og kynisk
han gjorde henne kåt og vill
han kunne vært professor nå!
han kan vel ha gjort det!

Både ut fra antall og innhold viser disse eksemplene tydelig at ordbøkene er best for menn! Dersom ordbøkene skal bli bedre, må de ha en jevnere fordeling av manns- og kvinneord, og det bør være like mange kjønnsmarkerte eksempler for begge kjønn.

-- Ruth Vatvedt Fjeld er professor i nordisk språkvitskap ved Universitetet i Oslo.