Bokstaver og alfabet

AV ARNE TORP

I vår skriftdominerte kultur tenker de fleste ikke over hvorfor vi har akkurat 29 bokstaver i det nåværende «norske» alfabetet. Likevel hender det at vi får en ubehagelig påminnelse om vårt lokale særpreg når æ – ø – å kommer ut som tegnsalat i e-posten. Men våre «sære» norske tegn er ikke det eneste tillegget alfabetet har fått opp gjennom tidene; de bokstavene vi bruker, er bare (det foreløpige?) sluttresultatet av ei pågående utvikling. Fra de første skrifttegna – forløperne for våre dagers alfabet – oppstod, har det gått flere tusen år. Det meste av denne historia ligger i Midtøsten og i det østlige Middelhavet og faller dermed utenfor det vi skal ta opp her.

I denne artikkelen skal vi begrense oss til å se litt på hvordan og hvorfor vårt såkalte latinske alfabet har blitt utvida i løpet av de par tusen åra det har eksistert – fra opprinnelig 21 bokstaver til 26 i f.eks. engelsk. I neste nummer av bladet skal vi så se nærmere på våre tre skandinaviske spesialiteter.

Vårt alfabet kalles altså det latinske. Adjektivet latinsk tyder jo på at det opprinnelig er laga for å skrive latin med, og det stemmer for så vidt. Men alfabet passer strengt tatt ikke som nemning på de latinske bokstavene; alfa og beta er nemlig navnet på det to første tegna i det greske alfabetet. En betegnelse med utgangspunkt i de to første latinske bokstavene burde vært «abe» (etter lydverdien av a og b, de to første bokstavene i det latinske alfabetet), men noe slikt navn har nok aldri eksistert. Derimot kjenner vi alle «abese» som navn på en bestemt type elementære lærebøker, og her har en altså tatt utgangspunkt i de tre første latinske bokstavene. Romerne kalte for øvrig bokstavrekka si både alphabetum og abecedarium.

Prinsippet med å kalle opp hele skriftsystemet etter de første tegna i den fastlagte rekkefølgen går også igjen i det vanlige navnet på runerekka, nemlig futhark, der en går ut fra lydverdien (ikke navnet) på de seks første runene. (th svarer til ett runetegn, Þ, som representerer den samme lyden som th i engelsk thing.) Den som skapte runerekka (for det var høyst sannsynlig én bestemt person), ser forresten ut til å være den eneste som har våga å bryte totalt med den tegnrekkefølgen som i det store og hele er identisk både i det greske og det latinske alfabetet. Den gresk-latinske rekkefølgen kan i sin tur følges enda lenger bakover i historia i diverse semittiske alfabeter.

Tegn og lyder i det latinske alfabetet

Alfabetskrift (i motsetning til f.eks. bildeskrift) bygger som kjent på det såkalte fonemiske prinsippet, dvs. at hver «lyd» (hvert fonem ) i talespråket bør svare til ett bestemt tegn (grafem) i skrift. I norsk ser vi dette prinsippet gjennomført i ord som hus og bil. Ord som hjelp og bord har derimot en bokstav «for mye» («stum» h og d), mens kjøp og ting har en bokstav «for lite». (Vi har ingen enkeltbokstaver for kj- og ng-lyd.) Språkhistorisk kan en som regel forklare skrivemåter som ikke er bokstavrette, som et resultat av at skriftspråket ikke har fulgt med forandringene i talespråket. (Folk uttalte faktisk en gang i tida h-en i hjelp osv.)

Lydsystemet varierer som kjent fra språk til språk, og dermed varierer også behovet for tegn når en skal skrive språket. De tegna som trengtes for å skrive latin, var bare de som står uten parentes nedenfor. Bokstaven V stod både for vokalen u som i tysk Buch og konsonanten w som i engelsk well. Det vil altså si at man ikke skilte mellom lydene u og w i skrift, og for øvrig heller ikke mellom i og j; for begge lydene brukte man her bokstaven I. Sjølve bokstaven I ble kalt «i», og V ble kalt «u». Derimot skilte man i uttalen mellom disse lydene; fornavnet til den kjente romerske hærføreren Cæsar ble f.eks. normalt skrevet som IVLIVS, men navnet ble uttalt som Julius. For enkelhets skyld har jeg bare brukt store bokstaver nedenfor, og det er også de opprinnelige bokstavformene i det latinske alfabetet:

A B C D E F G H I (K)

L M N O P (Q) R S T V (X)

Det vil altså si at en kunne få fram alle de betydningsskillende lydene – fonema – i latin ved hjelp av bare 18 tegn. Men på grunn av visse historiske – og vi kan gjerne si uheldige! – omstendigheter brukte romerne alt i klassisk tid tre tegn for mye. De hadde ikke mindre enn tre ulike tegn for k-lyden, nemlig C, K og Q. Denne grafiske ekstravagansen skyldtes overflødig arv fra det greske alfabetet, som romerne enten ikke hadde hjerte til eller kanskje ikke språklig innsikt nok til å kvitte seg med, for å si det litt brutalt. På latin ble det da slik etter hvert at C ble det normale k-tegnet, med navnet «ke», som på grunn av visse lydlige utviklinger som vi ikke skal gå inn på her, har gitt vårt bokstavnavn «se». K ble derimot bare brukt foran A og kaltes derfor «ka», som er opphavet til vårt navn «kå», og Q stod bare foran V og hette derfor «ku».

Dessverre hadde romerne overtatt enda en «unyttig» gresk bokstav, nemlig X, som ikke står for én enkelt, men for to separate lyder, nemlig k + s. Hadde romerne vært litt smartere, kunne de jo like godt ha skrevet f.eks. CS (ECSEMPLVM), men denne unyttige X-en har vi altså drassa på i over to tusen år, og i dag synes visst mange at den til og med ser «fix» ut, men det gjør altså ikke jeg. Ut fra «rasjonaliseringshensyn» (dvs. færrest mulig bokstaver i en tekst) hadde det faktisk vært mye bedre å ha bare én bokstav for sk, som forekommer mye oftere enn ks; bare tenk på hvor mye trykksverte som kunne spares om vi gikk over til å skrive f.eks. fix, xixyting og xotx (= fisk, skiskyting og skotsk)!

Seinere felleseuropeiske tillegg til det opprinnelige latinske alfabetet

Det latinske alfabetet med 21 bokstaver, som vi ser i ramma ovenfor, er det som vanligvis brukes når en trykker latinske tekster som bare inneholder gamle latinske ord. Hva så med resten – vi har jo 29 bokstaver i vårt «norske» alfabet?

De fleste er vel klar over at de tre siste bokstavene, æ – ø – å, er relativt seine tillegg som stort sett bare brukes i skandinaviske språk. Men det er altså enda fem bokstaver til som er kommet til etter hvert, og som er i vanlig bruk i mange europeiske språk – inklusive den allestedsnærværende engelsken.

Det første tillegget er de to tegna Y og Z, som ble tatt i bruk alt i den såkalte klassiske tida, men bare til å gjengi greske ord; de stod nemlig for lyder som bare fantes i gresk. De ble derfor ganske enkelt lagt til etter X, som inntil da hadde vært den siste bokstaven i alfabetet. Z betegna opprinnelig stemt s i gresk, dvs. den lyden den står for i f.eks. engelsk lazy. Men bl.a. fordi stemt s ikke fantes i latin, fikk den etter hvert også andre lydverdier, slik vi ser f.eks. i tysk, der Z står for ts (zehn).

Y er egentlig en variant av det greske tegnet som bokstaven V stammer fra. I gresk stod denne bokstaven opprinnelig for den samme lyden som u i tysk eller dansk, og det samme gjaldt derfor også for V i latin. Men alt i antikken forandra den greske u-lyden seg i retning av den uttalen som u har i moderne norsk, og dermed følte romerne at de måtte «låne» den nye greske V-en – dvs. Y – når de skulle gjengi greske ord. Dermed hadde altså det latinske alfabetet allerede før Kristi fødsel fått i alt 23 tegn, men de to siste – Y og Z – ble altså stort sett bare brukt til å gjengi greske ord.

I språk som ikke hadde noen Y-lyd – det gjaldt bl.a. både latinen og de seinere romanske datterspråka – ble Y-en sjølsagt en rein «ekstrabokstav», og den heter da også f.eks. på fransk i grecque = «gresk i», dvs. at den i fransk hadde samme lydverdi som i. Men da man tok i bruk det latinske alfabetet for å skrive nordiske språk på 1000-tallet, fant man ut at Y-tegnet passa fint til å gjengi nettopp vår vokal y. Tyskerne kjente derimot bare den «franske» tradisjonen, der bokstaven Y stod for samme lyd som I, og i tysk blir derfor y-lyden gjengitt med en «modifisert» U, nemlig Ü; jf. Ä og Ö som modifiserte utgaver av A og O, som vi skal se nærmere på i neste nummer.

V og Y har altså samme greske opphav. Men den latinske V-en har delt seg videre i ikke mindre enn tre nye bokstaver. Først ble VV en egen bokstav, nemlig W; det skjedde alt i mellomalderen i f.eks. tysk og engelsk. Og denne bokstaven hette altså ikke dobbelt-ve, som vi sier i dag, men dobbelt-u, som den kalles på engelsk den dag i dag: double-u; på den tida ble nemlig U og V fremdeles regna som samme bokstav. Skillet mellom U og V som to ulike bokstaver (både vokal og konsonant) blir ikke gjennomført før ei god stund etter 1500. Dermed har altså ett og samme greske tegn gitt opphav til ikke mindre enn fire moderne latinske bokstaver: Y, U, V og W.

At V og W helt til utpå 1700-tallet kunne brukes om hverandre i nordiske språk, kan vi se den dag i dag av skrivemåter i navn som f.eks. Vik og Wik, og i et navn som Quale har dessuten U samme verdi som V (jf. Qvale og Kvale; alle de nevnte skrivemåtene fins f.eks. i telefonkatalogen for Oslo).

På lignende måte som V har blitt fordelt på en vokalisk U og en konsonantisk V (og W), har også den gamle I-en blitt spalta i to, nemlig vokalen I og konsonanten J. Og igjen kan vi se i skrivemåter av navn at bokstavene I og J lenge ble brukt om hverandre, jf. f.eks. Schiong og Skjong, som er reint ortografiske varianter av det samme navnet. Den moderne fordelinga av I/J og U/V(W) ble ikke systematisk gjennomført i vesteuropeiske språk før i nyere tid. I begynnelsen av 1800-tallet ble ord som stjerne og kvinne ennå skrevet Stierne og Quinde på norsk-dansk. Og i skrivemåten av navn kan vi altså fremdeles studere eldre tiders ortografi; jf. at mange skriver navnet Kristoffer som Christopher, enda ingen lenger skriver karakter som Characteer eller filosof som Philosoph – slike skrivemåter kvitta vi oss med her i landet i 1862.

Derimot var skrivemåter som Aase og Kaare i full overensstemmelse med normal ortografi fram til 1917 her i landet. Bokstaven Å skal vi se nærmere på i neste nummer, sammen med de to andre «skandinaviske» tegna Æ/Ä og Ø/Ö. Da skal vi også se på hvordan «nye» tegn er blitt plassert inn i alfabetet blant de bokstavene som fantes fra før.

 

-- Arne Torp er førsteamanuensis i nordisk språkvitskap ved Universitetet i Oslo.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter