Pilegrimsvandring i vår tid – langs led eller lei?

AV ELI ELLINGSVE

I 1997 ble det åpnet to vandreveger til Trondheim: fra Oslo gjennom Gudbrandsdalen over Dovre og fra svenskegrensen gjennom Verdalen forbi Stiklestad. Vegene var et resultat av et flerårig samarbeidsprosjekt (1993–1997) mellom sentrale og lokale styresmakter. Initiativet til prosjektet kom fra Fylkesmannen i Oppland, som foreslo at en skulle tilrettelegge og merke de gamle vegfarene som blant annet ble brukt av pilegrimer i middelalderen. Formålet med prosjektet, som etter hvert fikk navnet Prosjekt pilegrimsleden, var å revitalisere historiske veger og stimulere til turaktivitet, og det skulle være «et konstruktivt samarbeid mellom naturvern- og kulturvernmyndighetene som samlet kan fokusere på gamle ferdselsårer». Allerede i 1994 ble det reist kritikk fra ulike hold mot betegnelsen pilegrimsled, som ble oppfattet som et språklig fremmedelement i de områdene vegene gikk gjennom. Dette markerte opptakten til en lang diskusjon mellom prosjektledelsen (i hovedsak ved Direktoratet for naturforvaltning og Riksantikvaren) og enkelte privatpersoner samt private og offentlige instanser. I 1995 vedtok prosjektledelsen å beholde prosjektbetegnelsen Prosjekt pilegrimsleden, men overlot ellers til hver kommune å velge mellom alternativene pilegrimsleden og pilegrimsleia. Mangelfull forståelse av rekkevidden av dette vedtaket utløste ny kritikk i 1997, etter skilting av vegstrekninger i Sør-Trøndelag med teksten Pilegrimsleden. I flere kommuner i dette fylket ble skilttekstene endret til Pilegrimsleia i 1999. Diskusjonen omkring ordvalg og skriveformer i denne saken avdekket en viss kunnskapsmangel i statlige forvaltningsorgan om norske rettskrivingsregler og gjeldende lov- og regelverk for målbruk i offentlig tjeneste og skrivemåten av stedsnavn. Det kan også være interessant å se på prosjektledelsens forståelse av begrepene kultur og kulturvern i sammenheng med behandlingen av språkspørsmålet innenfor prosjektet.

Levende talemål og arkaiske talemåter

I norrønt språk synes hunkjønnsordet lei. 'lei, veg' å være brukt med abstrakt innhold snarere enn med referanse til en konkret veg. Slik brukes ordet også helst i nyislandsk språk i dag. De 431 oppskriftene for lei i Norsk ordboks arkiv viser det samme: I ulike geografiske områder og i de nynorsktekstene ordboka refererer til, er hovedbetydningen av ordet i norske målføre 'retning', og i noe mindre grad 'avstand' eller 'område'. Dette harmonerer med definisjonene i Bokmålsordboka og Nynorskordboka. Som begge disse ordbøkene viser, kan lei i tillegg brukes med innholdet 'farvei langs kysten'. Skriveformen led var ikke tillatt etter rettskrivingsreformen i 1938, men ble gjeninnført i bokmål i 1996 (altså i prosjektperioden). Til tross for at prosjektets referansegruppe i 1995 hevdet at det for mange norske dialektgrupper ville være like kunstig å bruke formen lei som det for andre ville være å bruke formen led om pilegrimsvegene, må dette være ukorrekt. Denne konklusjonen styrkes av opplysningene i Norsk riksmålsordbok (1937), der det fremgår at led i betydningen 'allfarvei; vei' oppfattes som foreldet, mens led om en sjøvei derimot karakteriseres som «almindelig brukt».

Opplysningene i Riksmålsordboken faller sammen med opplysninger i danske ordbøker, som bekrefter at led brukt om 'vej' oppfattes som litterær språkbruk, poetisk eller arkaisk. Det samme forholdet beskrives i svenske ordbøker: Ordet led forekommer der mest i skjønnlitterær sammenheng, og helst med betydningen 'sjøveg', men også i visse faste uttrykk og som siste ledd i sammensatte ord. Det er likevel trolig at prosjektledelsen kan ha hatt et svensk forbilde for sitt ordvalg (jf. svenske navn som Kungsleden, Pilegrimsleden). Valget av ordet led med et abstrakt innhold 'retning' istedenfor det alminnelige ordet veg (som i eldre norske vegnavn som Kongeveien, Den Fredrikshaldske Kongevei, Den Vestlandske Hovedvei, Den Trondhjemske Postvei) med referanse til konkrete veger begrunnes ikke i sammenheng med drøftingen av skriveform. I det opprinnelige brevet fra Fylkesmannen i Oppland til Miljøverndepartementet i 1992, der forslaget om å etablere en vandreveg reises, forekommer bare ordet veg.

Kritikk av prosjektledelsens språksyn og språkkunnskaper

I 1994 ble det altså reist kritikk mot bruken av betegnelsen pilegrimsleden. Prosjektets referansegruppe drøftet kritikken, men vedtok i 1995 at prosjektet fortsatt skulle kalles Pilegrimsleden, begrunnet med «en følelse av at denne formen bygger best opp under prosjektets idé og innhold». Prosjektledelsen valgte å profilere prosjektets idé og innhold ved hjelp av et ord som ikke hadde vært tillatt innenfor norsk rettskriving etter 1938, som ble karakterisert som 'foreldet' og 'litterært', og som ikke forekom i målføreområdene langs vegen. Vurdert i lys av prosjektets mål om å kombinere natur- og kulturopplevelser og fremme og forene interessen for friluftsliv, natur og kultur synes dette valget å hvile på et kulturbegrep som ikke omfattet eller tok hensyn til det levende språket i prosjektområdene. Kulturdepartementet – fagdepartementet for kultursaker, herunder også språk – som kunne ha medvirket til utvidelsen av prosjektets kulturbegrep, var imidlertid ikke representert i referansegruppen og nevnes heller ikke blant aktuelle samarbeidspartnere i dette og lignende prosjekt i en håndbok som ble gitt ut av Direktoratet for naturforvaltning i 1994 i forbindelse med prosjektet.

Prosjektets referansegruppe vedtok altså at prosjektet skulle kalles Pilegrimsleden, men at en ville la «enhver bruke den form som i dag faller naturlig», og at «de som føler at det faller bedre inn i språket, kan bruke Pilegrimsleia». Det ble ikke gitt informasjon om at formen -leden faktisk ikke var tillatt i henhold til rettskrivingen. Følgende utsagn fra prosjektledelsen kan tyde på at kunnskapsnivået i saker som gjaldt lover og regelverk for bruk av norsk språk i Norge, lot noe tilbake å ønske: «Når alt kommer til alt, blir dette en følelsessak, og vi fant det derfor riktig å åpne for muligheten til å følge sitt språkhjerte.» Prosjektledelsen valgte å skille mellom den overordnete, statlige prosjektvirksomheten på den ene siden – der den ikke tillatte formen Pilegrimsleden ville bli brukt – og den prosjektvirksomheten som foregikk på underordnet, ikke-statlig hold, på den andre siden (seinere definert til kommunalt hold) – der en skulle kunne velge mellom den tillatte formen Pilegrimsleia og den ikke tillatte formen Pilegrimsleden. Prosjektledelsen problematiserte eller definerte imidlertid ikke grensene for ansvars- og rettighetsområder mellom ledelsen og «enhver ». Det faktum at vedtaket faktisk bekreftet at alle kommunene nå kunne benytte sin valgte offisielle målform i prosjektsammenheng i henhold til lov om målbruk i offentleg teneste (målloven), i motsetning til hva som hadde vært praktisert tidligere, ble heller ikke kommentert. Ledelsen orienterte om vedtaket om språklig valgfrihet i prosjektets nyhetsblad i mai 1994, men fortsatte likevel å sende ut retningslinjer og materiell som ensidig viste skriveformen pilegrimsleden. Dette skjedde blant annet i sammenheng med forskriftene av 1995 for skilting og merking av vegstrekningen, som skulle sikre at vegene skulle få et enhetlig preg. Forskriftene inneholdt flere eksempler på skilttyper, alle med skriveformen Pilegrimsleden. Den alternative – og tillatte – skriveformen Pilegrimsleia vises eller nevnes ikke, og forskriftene informerte heller ikke om språklig valgfrihet. I Nord-Trøndelag fylke vedtok en imidlertid å bruke formen -leia i alle kommuner.

Språkrådet gjeninnfører led

januar 1996 vedtok Norsk språkråd på sitt årsmøte å gå inn for at skriveformen led m. skulle gjeninnføres ved siden av formen lei f. Dette vedtaket kan karakteriseres som oppsiktsvekkende. Med dette vedtaket gjeninnførte man en form som ble fjernet fra rettskrivingen i 1938, og som var blitt betegnet som foreldet i Norsk riksmålsordbok i 1937. I tillegg ble vedtaket fattet på et tidspunkt der en utbredt holdning var at en burde redusere antall valgfrie former i språket. For prosjektledelsen løste vedtaket i Språkrådet en pinlig situasjon. For kritikerne av prosjektets språkbruk må vedtaket ha fortont seg som et bestillingsverk i denne sammenheng.

Vegskilt skaper strid

Våren 1997, i siste fase av prosjektarbeidet, satte Statens vegvesen i Sør-Trøndelag opp en rekke skilt med teksten Pilegrimsleden, i samsvar med teksten i prosjektledelsens forskrifter fra 1995, og uten kjennskap til at flere kommuner ønsket teksten Pilegrimsleia. Handlingen utløste en ny bølge av kritikk mot prosjektledelsen, fra kommunalt og privat hold, deriblant fra en brevskriver som ordla seg slik: «Denne skiltinga er eit hån mot bygdafolket, mot kulturarven vår og mot språket vårt.» I prosjektets sluttfase ble det ikke truffet tiltak for å rette opp tekstingen i Sør-Trøndelag, og vandrevegen til Trondheim ble åpnet sommeren 1997 med skiltteksten Pilegrimsleden. Kritikken vedvarte imidlertid etter prosjektets avslutning. Etter henvendelse fra flere kommuner i fylket, som forlangte at skilttekstene ble endret, bad Statens vegvesen i Sør-Trøndelag i 1998 Vegdirektoratet om å vurdere en navneendring, og anbefalte at navnet ble endret til Pilegrimsleia i alle fylker. Anbefalingen var i samsvar med vedtak både i fagnemnda i Norsk språkråd (1996) og i Statens navnekonsulenttjeneste (1997 og 1998). Fagnemnda begrunnet sitt vedtak med at -leia var fellesform for bokmål og nynorsk og altså kunne skape den ønskete språklige enheten mellom bokmåls- og nynorskkommuner, i motsetning til formen -leden. Statens navnekonsulenter anbefalte formen -leia på grunnlag av kravet i lov om stadnamn om at en ved fastsettelse av skrivemåten for et stedsnavn skal ta utgangspunkt i den nedarvete (tradisjonelle) lokale uttalen av navnet. Høsten 1998 inviterte prosjektledelsen alle berørte kommuner og fylkeskommuner til seminar der det blant annet ble orientert om mulighetene for å ta i bruk skriveformen Pilegrimsleia i informasjonsmateriale og på skilt. At saken kom på dagsordenen nok en gang, skyldtes trolig blant annet et brev fra Vegdirektoratet til prosjektledelsen tidligere samme år, der Vegdirektoratet påpekte at informasjonen til skiltmyndighetene (kommunene og Vegvesenet) om språklig valgfrihet ikke hadde vært god nok. Vegvesenet i Sør-Trøndelag foretok i løpet av 1999 omskilting av vegen i de kommunene i fylket som ønsket det.

I ettertankens lys

I ettertid er det ikke vanskelig å kritisere ledelsen for Prosjekt pilegrimsleden for å ha oversett språkets plass i et kulturbevarende prosjekt av denne karakter og omfang, og for ikke å ha forstått rekkevidden av sitt språkvalg i forhold til gjeldende lover og regelverk for språkbruk og skrivemåten av stedsnavn i Norge. Det tjener imidlertid prosjektledelsen til ære at den ikke har lagt skjul på at prosjektet medførte bevisstgjøring omkring slike forhold, noe de følgende utsagnene fra 1998 og 1999 viser: «No i ettertid er det lett å sjå at DN/RA [Direktoratet for naturforvaltning / Riksantikvaren] i oppstartinga av prosjektet kunne vore langt meir medviten om at språkforma og dialektane varierer langs ruta både frå nord og sør til Trondheim. Dette kunne i neste omgang gjeve som resultat at materiell av ymse slag som skilt og brosjyrer i utgangspunktet fekk tospråkleg drakt.» ... «Det er å vone at debatten og presseoppslaga har ført til større medvet om språket vårt mellom folk flest. Slik kan vi vel seie som i ordtaket, at ikkje noko er så ille at det ikkje er til gagn for noko.»

Forfatteren ønsker at eventuelle kommentarer til artikkelen blir sendt til:
eli.ellingsve@hf.ntnu.no

-- Eli Ellingsve er statens namnekonsulent for Midt-Noreg og forskar ved Norsk vaksenpedagogisk forskingsinstitutt.