Språk, kjønn og likestilling

AV RUTH VATVEDT FJELD

De 25 årene som Norsk språkråd har eksistert, har falt sammen med den perioden da kvinnenes stilling og status i samfunnet er blitt radikalt endret. Det er derfor naturlig at man ved jubileet også prøver å gjøre opp status for hvordan samfunnsendringen har virket inn på språkbruken, eller omvendt: om Språkrådets aktive innsats har hatt noen betydning for likestillingen. Likestillingsloven kom i 1978, altså ikke så mange år etter at Språkrådet ble opprettet. Loven skal fremme likestilling mellom kjønnene på alle samfunnsområder; kvinner og menn skal gis like muligheter til utdanning, arbeid og kulturell og faglig utvikling.

Både Språkrådet og likestillingsloven er institusjonelle instrumenter som skal styre atferd: Folk skal bruke språket i samsvar med de fastsatte normene, og man skal ikke gjøre forskjell på folk på grunn av deres kjønn. Både rådet og loven er uttrykk for tro på at det nytter å styre mellommenneskelige relasjoner gjennom offentlige tiltak.

Språkrådet har nylig publisert en brosjyre med retningslinjer for kjønnsnøytral språkbruk. Der gis det blant annet råd om at betegnelser som favoriserer det ene kjønn i stillingsutlysninger bør unngås, og at lærebøker og offentlige publikasjoner tydelig bør gjenspeile at både kvinner og menn deltar i samfunnslivet, f eks når det brukes personbetegnelser der språksystemet krever markering av kjønn. Man bør heller ikke bruke pronomen som alltid refererer til menn i forbindelse med høystatusaktiviteter og til kvinner i forbindelse med lavstatusaktiviteter.

En slik rådgivningsbrosjyre er et viktig tiltak, men mange har spurt seg om den vil få noen betydning for likestillingen. Enkelte blir veldig lett irritert over at det kan stå i en lærebok: «Når feieren kommer, må hun ha klar tilgang til piper og feieluker,» og ville sikkert steile om det stod slik på den lappen som innimellom ligger i postkassa. Andre synes det er trist at de ikke vet om læreren er en mann eller en kvinne, når de leser i avisen: «Læreren lugget og skallet til eleven.» De mener at det ville vært interessant eller nyttig å vite om det er en mann eller kvinne som gjorde ugjerningen, men pussig nok føler de ikke samme behov for å få vite elevens kjønn, det kunne kanskje vært like interessant. Slike reaksjoner viser at motviljen mot språkendringer ofte bunner i inngrodde vaner og tradisjoner. Det er språkendringer i seg selv man ikke liker, akkurat som det er motstand mot andre samfunnsendringer, som at kvinner deltar i Forsvaret eller er kirkelige ledere.

I språk- og kjønnforskningens første fase, dvs før 1970, ble feministisk forskning gjerne definert som forskning utført av kvinner. Det var da forskningssubjektet som utgjorde kriteriet for klassifiseringen, et kriterium som sier mer om manglende likestilling enn om språkforskning. I Norge ble sammenhengen mellom språkbruk og kjønn først tydeliggjort med Rolv Mikkel Blakars berømte bok Språk er makt fra 1972. Han gav der svært gode eksempler på hvordan kjønn hadde mye å si for hvem som fikk språket i sin makt, eller rettere, som kunne få makt over andre ved hjelp av språket. Utover i 70-åra var det forskningsobjektet, altså hva forskningen dreide seg om, som ble brukt som kriterium. I denne perioden var kjønnsrollekampen hard og kampviljen stor, og kanskje ble mange resultater og tolkningen av dem overdrevet. En grei oversikt over språk- og kjønnforskningens andre fase i Norden gir Ole Togebys rapport Kvinder siger selvfølgelig mest – sagde manden fra 1986. Han går der kritisk igjennom de enkelte forskningsresultatene og forsøker å etterprøve dem metodisk.

Men vi bør huske på at den språkvitenskapelige status som var utgangspunktet for 70-åras språk– og kjønnforskning i Norden, først og fremst var formulert av Otto Jespersen i Language fra 1922, der han har viet kvinnen et helt kapittel. Jespersen slår fast at kvinner og menn har forskjellig språkevne, og gir mange eksempler på det, f eks at kvinner ikke er i stand til å si stygge ord eller visse stygge lyder. I Norge går Sigurd Kolsrud faktisk enda lenger, for mens Jespersen tydelig peker på sammenhengen mellom sosial stilling og språkbruk, sier Kolsrud: «Ein skilnad i maalbruk kann me vel sjaa millom kar og kvinne. Ingen vil tvile paa at det her er ein organisk ulikskap.» (Kolsrud: Maal og maalgransking 1922:20). Han sier videre: «Me finn meir av refleks og mindre av refleksjon», underforstått i sammenlikning med mannens språk.

Sett på denne bakgrunnen er det ikke til å undre seg over at den tidlige språk- og kjønnforskningen kom med krasse konklusjoner.

Internasjonalt begynte denne språkforskningen med Robin Lakoffs Language and Woman's Place (1975) og kulminerte med Dale Spender Man made language (1980). Først opp mot 1990 fikk debatten og forskningen en mer forsonlig tone, som i bestselgeren av Deborah Tannen, Det er ikke det jeg sier! (1990).

I internasjonal forskning om språk og kjønn er den engelske språkforskeren Deborah Cameron en av de fremste. Hun mener man kan beskrive forskningsfeltet ut fra tre forskjellige forklaringsmodeller:

  1. Mangelmodellen: Kvinners språk er ufullkomment sett i forhold til menns.
  2. Dominansmodellen: Kvinners språk er annerledes enn menns fordi kvinner er sosialt underordnet.
  3. Likeverdmodellen: Kvinner og menn har forskjellige kulturer. Hvis vi forstår hverandres kulturer, vil vi imidlertid godta hverandre, og forskjellene vil dermed bli borte.

Kolsruds syn er i samsvar med mangelmodellen, mens Jespersen, lest i positiv forstand, delvis representerer dominansmodellen. Tannens bok er uttrykk for likeverdmodellen. Hele det grunnleggende budskapet i hennes mye leste bok er toleranse. Bokas internasjonale salgssuksess kan tolkes som at dette budskapet er akseptert og ansett som nyttig og anvendelig lesning.

Tannen er imidlertid fra faglig hold kritisert for å være antifeministisk. Kritikken må forstås slik at toleranse ikke anses å fremme likestillingen; likeverdstanken forutsetter at likestilling allerede er oppnådd. Toleranse er ingen løsning dersom man mener at det foreligger faktiske forskjeller.

Egentlig følger det av alle de tre modellene en preskriptiv språkbeskrivelse, man beskriver ikke bare hvordan kvinners språk er, og konkluderer med hvordan det bør være, akkurat som annen normativ språkbeskrivelse eller «språkrøkt». Cameron avviser alle de tre tilnærmingsmåtene; hun mener man i stedet må ta utgangspunkt i selve kjønnsvariabelen, og egentlig er ikke det noe annet enn å ta Jespersen på ordet. Sosiolingvistikken har lært oss at det er feil å bedømme andres språk med vårt eget som målestokk. Forskjeller betyr ikke automatisk ulik verdi, dvs at noe må være mindreverdig og noe annet overlegent. Det er ikke språklig sett noe galt med lavstatusdialekter, men med holdningen til dem – det er som regel en bakenforliggende årsak til den lave statusen. Det er det samme med såkalt kvinnespråk. Språkforskjeller er uproblematisk, men undertrykking av noen grupper pga den avvikende eller spesielle språkbruken kan ikke aksepteres. Utjamning i status mellom kjønnene vil føre til utjamning av status mellom kvinners og menns språk og språkbruk.

Men språkendringer er noe som skjer langsomt, og derfor ønsker de utålmodige å øke tempoet ved å justere språket før eller idet kulturen er i ferd med å endre seg. Og det er her Språkrådet utøver sin vanskelige gjerning. Språk er kulturrelative uttrykk, og det er for naivt å tro at man ved å endre uttrykkene alene har særlige muligheter til å forandre selve kulturen.

Det er nettopp måten kvinner snakker på, som ofte er utskjelt eller latterliggjort: Kvinner snakker ikke bare feil, de snakker også for mye! De bruker upresise ord, som dings, greie, fikse og ordne, og overdriver så det renner, minst hundre tusen ganger må de si fra om noe før noen hører etter, når de i virkeligheten har sagt fra tre ganger. Dermed er kvinner også uetterrettelige og upålitelige.

Slike påstander kommer av at språkforskerne har vært flinke til å lage forklaringer som passer med de reelle maktstrukturene, når de har utforsket kvinners og menns språkbruk. Det er ikke til å bortforklare at mennene har hatt mest makt i den kultur vi kjenner noenlunde godt til, og det er først i det senere at kvinnene selv har fått definere og tolke hva som skal gjelde. Når det er så mye å ta igjen, blir det lett overdrivelser, og det provoserer mer enn noe annet. Å kreve at en stortingsmann skal kalles stortingsrepresentant, vakte mye røre i sin tid, og det vekker fortsatt irritasjon å snakke om jordfedre. Og fortsatt mangler faktisk uttrykk for «mannlige horer» eller «kvinnelige hanreier», selv om fenomenene florerer. Det er altså i likestillingssammenheng fortsatt viktig å være kritisk til den måten kunnskap defineres, tolkes og evalueres på.

Kvinner som ønsker å gå foran i likestillingskampen, blir ofte regnet for å være mannhaftige. Men å være kritisk til definisjonen av selve kjønnsvariabelen betyr selvsagt ikke at man skal fornekte sitt kjønn, sitt sexus. Men man skal ikke ukritisk akseptere den sosialt bestemte kjønnsvariabelen, som av amerikanske feminister ofte omtales som gender, og som vi ikke engang har noe eget uttrykk for på norsk. Biologisk og sosialt kjønn henger uatskillelig sammen, og med manglende språklig atskillelse følger ofte en saklig sammenblanding. Så lenge man ikke ser at det er to forskjellige fenomener, er det enkelt å komme med moteksempler til enkeltstående forskningsresultater, f eks å «motbevise» at kvinner bruker språket først og fremst fordi de søker intimitet og vennskap, mens menn bruker det for å oppnå makt. Slike «tilbøyeligheter» er selvsagt ikke biologisk bestemt. Sannheten er vel nærmere den at guttene opplæres til selvhevdelse, og jentene til selvutslettelse. Svært mange av de fordommene og stereotypiene som verserer i debatten om språk og kjønn, er oppkonstruert for å rettferdiggjøre og opprettholde den undertrykkelsen som mange kvinner den dag i dag opplever. Feminisme kan tolkes som det å gi jentene bedre vilkår, og mange tiltak i den retningen har ført til at likestillingen i dag uomtvistelig er kommet mye lenger enn på Jespersens og Kolsruds tid. Man kan derfor si at økt bevissthet om språk og kjønn, på linje med annet feministisk arbeid, har ført til bedre likestilling mellom kjønnene. Men det er langt igjen, så det er bare å fortsette.

 

-- Ruth Vatvedt Fjeld er førsteamanuensis i nordisk språkvitskap ved Universitetet i Oslo.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter