Praat je Nederlands?

AV ARNE TORP

Nederlandsk er et språk nordmenn flest har nokså vage forestillinger om, bortsett fra at mange nok er klar over at det ikke er så veldig forskjellig fra norsk. Overskrifta er altså et spørsmål om hvorvidt en eller annen prater nederlandsk – den nøyaktige oversettelsen kommer vi tilbake til mot slutten. Mange har sikkert også ei forestilling om at nederlandsk består av en masse «harkelyder», men dermed er det vel også snart slutt på det en kunne kalle allmennkunnskapen om dette språket i Norge. Det er i grunnen påfallende hvor lite folk fleste veit om dette nabospråket, ikke minst fordi det slett ikke er noe «lite» språk – det snakkes faktisk av like mange mennesker som dansk, norsk og svensk til sammen. Dessuten hersker det ei viss navneforvirring – noen sier i stedet hollandsk eller flamsk – ja, noen snakker sågar om belgisk.

Nederlandsk i Europa

For å ta det siste først: Noe belgisk språk eksisterer ikke, verken i skrift eller tale – alle belgiske statsborgere har enten nederlandsk eller fransk som sitt hovedspråk, bortsett fra under én prosent lengst mot øst, som bruker tysk. I Nederland har de aller fleste nederlandsk som morsmål, bare i provinsen Friesland fins det en minoritet på ca. 300 000 som snakker og skriver frisisk, som historisk står nær engelsk, men friserne behersker sjølsagt også «hovedspråket» nederlandsk. Nederlandsk er dermed morsmål for de aller fleste i Nederland (ca. 15 millioner) og dessuten godt over halvparten av folket i Belgia (ca. 6 millioner).

Betegnelsene hollandsk og flamsk brukes av og til om nederlandsken i henholdsvis Nederland og Belgia, men disse navna er egentlig misvisende, ettersom i alle fall skriftspråket er nøyaktig det samme i begge landa. Disse betegnelsene bør derfor bare brukes når en snakker om dialektene i Holland og Flandern, de folkerikeste provinsene i henholdsvis Nederland og Belgia.

– og utenfor

Utenfor Europa er nederlandsk offisielt språk i den tidligere nederlandske kolonien Surinam i Sør-Amerika (ca. 500 000) og på De nederlandske Antillene i Vestindia (ca. 200 000). Det fins også fremdeles (eldre) folk som behersker nederlandsk i den tidligere kolonien Nederlandsk Øst-India, som i dag heter Indonesia, sjøl om nederlandsk der forlengst er avløst av indonesisk som offisielt språk.

I samband med nederlandsk som kolonispråk er det også naturlig å nevne afrikaans, som først og fremst er morsmål for de såkalte boerne i Sør-Afrika, etterkommerne av nederlandske nybyggere på 15-1600-tallet. Men det snakkes også både som første- og andrespråk av mange farga. I alt regner en med at ca. 6 millioner mennesker i Sør-Afrika og Namibia har afrikaans som morsmål.

Afrikaans er en god del forskjellig fra nederlandsk, først og fremst på grunn av et sterkt redusert bøyingssystem (bl.a. uten grammatisk kjønn – som engelsk – og dessuten uten preteritum av verb), men afrikaans ligger likevel så nær nederlandsk både i uttale og ordforråd at språka er ganske lett innbyrdes forståelige – om lag som f.eks. norsk og svensk.

Afrikaans og norsk er forresten nærmere beslekta enn alle andre språk på ett bestemt punkt, nemlig når det gjelder bruk av såkalt sin-genitiv, også kalt garpegenitiv; f.eks. Jan sin hund (istedenfor Jans hund eller hunden til Jan). På afrikaans lyder det tilsvarende uttrykket nemlig helt normalt både i skrift og tale Jan se hond, mens det på normal «skriftnederlandsk» heter Jans hond eller de hond van Jan – Jan z'n hond regnes som utprega talespråk. Det er altså en artig tilfeldighet at denne uttrykksmåten, som opprinnelig stammer fra Nederland og Tyskland, har slått best an «på bortebane» – i Norge og Sør-Afrika!

Hva slags språk er nederlandsk?

Her kan det være opplysende å se på det engelske navnet på språket, nemlig Dutch. Det skal ikke så veldig stor språklig fantasi til for å skjønne at dette må være det samme ordet som deutsch – altså tysk. Nederlandsk og tysk hører altså nært sammen – faktisk så nært at nederlandsk også på nederlandsk tidligere ble kalt duits – nærmere bestemt nederduits (altså nedertysk), i motsetning til det vi - og andre – i dag kaller tysk, som nederlenderne den gangen kalte hoogduits (altså høytysk).

Dette kan sammenlignes med at islendingen Snorre Sturlason så seint som på 1200-tallet omtalte alle nordiske språk som dansk tunga – dvs. dansk språk, for den gangen kunne alle folk som snakka nordisk, forstå hverandre, slik tilfellet fremdeles er her i Skandinavia, hvor de tradisjonelle dialektene også i dag glir gradvis over i hverandre. Virkelige språkgrenser møter vi først mot samisk og finsk i nord og øst og tysk i sør. Når vi i dag like fullt snakker om dansk, norsk og svensk som tre forskjellige språk, har det først og fremst politiske og kulturelle årsaker. Hadde f.eks. Kalmarunionen fra 1397 blitt permanent, kunne vi sikkert klart oss med ett skandinavisk skriftspråk, men i stedet har vi altså fått tre – eller fire, avhengig av om norsk regnes som ett eller to (bokmål og nynorsk).

Grensa mellom tysk og nederlandsk er på tilsvarende måte et produkt av politiske og historiske tilfeldigheter, og ikke av virkelige språkgrenser i det folkelige talemålet. Reint språklig er det f.eks. mindre skilnad mellom dialektene i Nederland og Nord-Tyskland enn mellom dialektene nord og sør i Tyskland. I tidligere tider hadde de også sitt eget skriftspråk i Nord-Tyskland, som var forskjellig fra det de skreiv i sør. Dette nordtyske språket, som bl.a. var hansakjøpmennenes morsmål, er faktisk det fremmede målet som uten sammenligning har satt de djupeste spora etter seg i våre skandinaviske språk. Det er herfra vi har dagligdagse ord som prate, snakke, språk og tusenvis av andre.

Nederlandsk – vårt nærmeste nabospråk

Hanseaterspråket kaller vi nedertysk (eller plattysk), akkurat som nederlandsken altså ble kalt i tidligere tider. Høytysken skiller seg fra nedertysk – og altså også nederlandsk – først og fremst ved den såkalte høgtyske lydforskyvinga, som gjør at norsk og nederlandsk ligner mer på hverandre enn norsk og tysk. Dette er lett å se dersom vi sammenligner beslekta ord:

NorskNederlandsTysk
pipe pijpen pfeifen
løpe lopen laufen
tam tam zahm
katt kat Katze
late laten lassen
koke koken kochen

Vi ser altså at norsk og nederlandsk har p, t og k i en rekke ord der tysk i stedet har pf/f, ts/s og ch. I alle disse tilfellene er det norsk og nederlandsk som har den opprinnelige lyden, noe vi bl.a. også kan se ved å sammenligne med engelsk, som også har p, t, k (pipe, leap, tame, cat, let, cook).

Forskjellen mellom nederlandsk og fransk er sjølsagt langt større, ettersom nederlandsk er germansk og fransk et romansk språk, dvs. datterspråk av latin. Det lange naboskapet mellom de to språka viser seg derimot naturlig nok i en masse lånord, og dessuten f.eks. i stavemåten eu for ø-lyd; jf. fransk dieu (som betyr gud) og nederlandsk beuk (som betyr bøk, og uttales som på norsk).

Tysk setningsbygning – uten kasus

Av disse få eksemplene kan det altså virke som om nederlandsk ligger nærmere både norsk og engelsk enn tysk gjør. Likevel er det ingen tvil om at tysk er det språket som ligger nærmest nederlandsk, noe som også burde være klart ut fra det som er sagt ovenfor om forholdet mellom disse to språka. Ikke minst viser dette seg tydelig når en sammenligner setningsbygningen i disse fire språka:

* hun hadde ikke lest boka
* she had not read the book
* zij had het boek niet gelezen
* sie hatte das Buch nicht gelesen

* han fortalte at hun ikke hadde lest boka
* he told that she had not read the book
* hij vertelde dat zij het boek niet gelezen had/had gelezen
* er erzählte, daß sie das Buch nicht gelesen hatte

Vi ser her at både tysk og nederlandsk setter objektet foran infinitte verbformer, mens objektet alltid kommer etter verbet på norsk og engelsk. I leddsetninger står dessuten både finitt og infinitt verb bak objektet i tysk og nederlandsk.

Skilnader mellom nederlandsk og tysk

Det som skiller tysk og nederlandsk reint grammatikalsk, er først og fremst det at nederlandsk mangler alt som heter kasus i substantiv og adjektiv. På dette punktet står nederlandsk altså helt på linje med de skandinaviske språka og engelsk. Derimot blir verba bøyd både i tall og person, som på tysk.

Trass i all likhet er likevel forskjellen mellom tysk og nederlandsk såpass stor at tyskere og nederlendere som snakker hver sitt standardspråk, ikke uten videre forstår hverandre. Nederlendere foretrekker derfor normalt å snakke engelsk med tyskere – noe tyskerne pent må finne seg i! Forholdet mellom tysk og nederlandsk skiller seg i så måte klart fra tilstanden i Skandinavia, der vi som kjent pleier å snakke våre respektive morsmål og regner med å bli forstått av naboene.

Det som skaper de største problemene for forståelsen mellom nederlandsk og tysk, er antagelig ikke grammatikken, men derimot de ganske store forskjellene i ordforrådet. En tysker vil vel riktignok kunne forstå at den nederlandske setningen dat is een tamelijk groot auto svarer til tysk das ist ein ziemlich großes Auto (= det er en temmelig stor bil) - særlig dersom han har oppdaga at nederlandsk t og tysk s ofte svarer til hverandre, jf. den høgtyske lydforskyvinga. Tyskeren vil derimot ikke ha den minste sjanse til å skjønne at dat is een erg mooie fiets betyr das ist ein sehr schönes Fahrrad (= det er en veldig fin sykkel). Nå er riktignok eksemplet med den temmelig store bilen mer representativt for forholdet mellom ordforrådet i disse to språka enn det med den veldig fine sykkelen, men likevel er det en god del tilfeller også av den siste typen.

«Harkelyder»

Ut fra det som er sagt hittil, kunne en kanskje få inntrykk av at nederlandsk er ei slags blanding av skandinavisk, engelsk og tysk, der riktignok tysken er den dominerende ingrediensen. Likevel fins det unektelig også spesielle trekk i nederlandsk som mangler i alle nabospråka. Et eksempel på dette er nettopp de berømte – eller berykta! – harkelydene. Riktignok er disse lydene velkjente også i tysk, det dreier seg nemlig om noe som i alle fall minner sterkt om den såkalte ach-lyden i tysk, som f.eks. i Dach og machen. Det som er spesielt for nederlandsk, er frekvensen: Her forekommer den nemlig ikke bare inne i og i slutten av ord etter visse vokaler, slik det er på tysk, men i alle posisjoner. Dessuten fins den i langt flere ord enn på tysk; den fins nemlig overalt der skriftspråket har ch og g: geel, liggen, lag, lachen, schip (= gul, ligge, lå, le, skip). Som en kuriositet kan nevnes at det «internasjonale» ordet gass, på nederlandsk gas, i si tid ble skapt av den flamske kjemikeren J.B. van Helmont (1577–1644) på grunnlag av den nederlandske uttalen av det greske ordet chaos (= kaos).

«Do you speak Dutch?»

Til slutt skal vi se på en grammatisk kuriositet, nemlig ordet je i overskrifta. Som de fleste antagelig skjønner ut fra sammenhengen, er det ikke pronomenet jeg det dreier seg om - en stiller jo vanligvis ikke spørsmål om sine egne språkferdigheter. Nederlandsk je svarer altså til norsk du! På gammalnederlandsk hette derimot du det samme som på norsk. Her har det da skjedd ei historisk utvikling, som svært forenkla kan skisseres slik:

 2. pers ent. (=du)2. pers.fl. (=dere)Fl. høflig (=De)
Gammelnederlandsk du ji
Middelnederlandsk ji ji ji
Moderne nederlandsk je jullie u

I gammelnederlandsk (før ca. 1200) skilte en altså bare mellom tiltale av én person (du) og av flere (ji). Men fra 1200–tallet og framover ble folk så «høviske» at de begynte å si dere til en enkelt person for å vise respekt, noe som også er velkjent fra andre europeiske språk. Men i noen språksamfunn, og deriblant det nederlandske, skjedde det at høfligheta «tok overhand», slik at folk begynte å si «Dere» til alle. Dermed forsvant det gamle ordet du totalt, slik thou også er forsvunnet i moderne engelsk, der you i dag som kjent betyr både du, dere og De, mens you altså bare betydde dere i eldre engelsk.

Men i Nederland har folk i nyere tid igjen tydeligvis følt behov for å kunne skille både mellom entall og flertall og mellom høflig og familiær tiltale. For å lage en ny flertallsform la en derfor til elementet -lie, som svarer til tysk Leute = folk, altså ji+lie -> jullie, egentlig «dere folk». Dermed kunne en igjen skille mellom du (= je, fra det gamle flertallspronomenet ji) og dere.

Det nynederlandske høflige pronomenet u er i sin tur oppstått ved en sammentrekning av forkortelsen U.E., som igjen er en forkortelse av Uwe Edelheid = «Deres edelhet»; jf. det spanske pronomenet Usted (= De), som på lignende måte er dradd sammen av vuestra merced = Deres nåde.

Nederlandsk som «eurolingua»?

Som disse små smakebitene vel har vist, har nederlandsk fellestrekk med flere andre europeiske språk. Mange kan altså finne igjen noe av sitt eget i nederlandsken, og det gjelder jo ikke minst oss her i Skandinavia. Samtidig har nederlandsk en langt mer konsekvent og lettlært ortografi enn språk som engelsk og fransk, og langt enklere grammatikk enn tysk. Nederlandsk har heller ingen «spesielle» bokstaver som æ, ø, å i norsk og dansk, ä, ö, å i svensk og ä, ö, ü og ß i tysk. Reint språklig skulle dermed nederlandsk representere nærmest det ideelle europeiske fellesspråket. Men så vidt jeg kjenner til, har de som snakker og skriver nederlandsk, ikke noen som helst ambisjoner i retning av å fremme sitt eget morsmål som EUs «lingua franca», og da vil neppe noen andre gjøre det heller!

 

-- Arne Torp er førsteamanuensis ved Institutt for nordisk språk og litteratur ved Universitetet i Oslo.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter