Når språket skaper problemer – informasjonskløfter og språkkløfter

AV HELGE OMDAL

Som regel diskuterer vi språk og språkbruk med utgangspunkt i språksystem, grammatikk, norsk og unorsk,«rett» og «feil», «godt» og «dårlig» språk osv. Men hva slags forhold har den enkelte språkbrukeren til språket? Dette er et interessant spørsmål, enten nå innfallsporten er språkkløfter, sosiolingvistikk eller språknormering.

Interessen for normering av språket er forståelig, men tida burde snart være inne til å diskutere om en ikke har gått for langt i detaljnormeringa av norsk. Det er ikke vanskelig å peke på andre sider ved språkbruken som både er viktigere for språkbrukeren og har større samfunnsmessige konsekvenser. Hovedsynspunktet mitt er at Språkrådet bør omstille seg fra i hovedsak å være et språknormeringsorgan til å bli et mer offensivt språkrådgivingsorgan som i første rekke skal sikre og ivareta språkbrukerens rettigheter i samfunnet. I lov om Norsk språkråd heter det bl.a. at Språkrådet skal «... verne om den enkelte borgers rettigheter når det gjelder bruken av språket» (§ 1a), og «... komme med forslag om lovgivning i språkspørsmål» (§ 1c).

Språkkløftene blir gjerne oppfatta som en del av – eller variant til – informasjonskløftene. En tenker seg da en kommunikasjonssituasjon der «senderen» er myndighetene, og «mottakeren» er de vanlige innbyggerne i et land eller en kommune. Men når folk ikke er i stand til å forstå myndighetsspråket og omsette innholdet i aktuelle dokumenter til handling, oppstår det kløfter mellom myndighetene og deler av innbyggerne. Mange går f.eks. glipp av ytelser som de har krav på, men ikke er klar over at de har krav på. Informasjonskløfter og språkkløfter er på denne måten med på å skape barrierer mellom mennesker, og de kan være med på å holde mange utafor den demokratiske styringsprosessen. Dette er også en del av tre firedels-samfunnet (eller hva slags brøker en nå vil bruke) som vi er engstelige for skal bli kommende generasjoners samfunnsmønster. Med dagens tendens til informasjonsoversvømmelse får vi dessuten i framtida sannsynligvis et nytt skille mellom de som er passive og de som er aktive informasjonssøkere.

Når situasjonen nå er slik at mange ikke er i stand til fullt ut å forstå lover, forskrifter og annet regelverk som regulerer deres liv, kan en undres over om de aktivt er med i og er i stand til å påvirke den demokratiske prosessen. Overalt er de fleste av oss avhengige av profesjonelle lovtolkere, enten det er kommunale bygningssjefer, sosionomer, konsulenter på trygdekontor, likningskontor og i arbeidsmarkedsetaten, eller jurister. En som f.eks. blir arbeidslaus, kan ikke sjøl forstå hva slags rettigheter han eller ho har, ved å lese forskrifter og rundskriv. Det er populært å skylde på det offentlige språket når en på denne måten føler seg avmektig. Her har Språkrådet et klart ansvar, ettersom dette området har med sikring av folks språklige rettigheter å gjøre, jf. lov om Norsk språkråd § 1a.

Mer og mer avspeiler språkbruken det kompliserte og spesialiserte samfunnet. La gå at knapt noen forstår reglene for samordning av folketrygda og Statens pensjonskasse, og at du og jeg heller ikke kan rekne oss fram til hvor høg pensjonen blir. Verre er det at mange ikke kan finne ut av lønnsslippen sin og kontrollere om de har fått riktig lønnsutbetaling, eller forstå hva koder og tall på strømrekningene står for. Når folk klager over vanskelig forståelige utskrifter og oppstillinger, blir de ofte møtt med påstander om at dette ikke lar seg endre på grunn av datamaskinprogrammet. Og der ender som regel klagen. Oftere og oftere ser vi eksempel på at det snarere er dataprogramma som styrer språket, enn behovet for forståelig språk som styrer dataprogramma.

Likevel er det en illusjon å tru at om vi bare flikker litt på språket, så kan alt bli lettlest og forståelig. Et eksempel på hvor lite det nytter å sette inn ressurser bare på språklig bearbeiding og forenkling av tekster, er rettleiinga til utfylling av sjølmeldinga. Skattedirektoratet har nok gjort seriøse forsøk på å gjøre innholdet mer leselig, men vi har vel inntrykk av at folk ikke oppfatter dette arbeidet som enklere enn før. Grunnen er etter mitt syn at under jakta på stadig større «millimeterrettferd» har en innført nye regler og nye omgrep og lappa på de gamle. Relativt nytt er f.eks. toppskatt i tillegg til fellesskatt, formuesskatt til staten og formuesskatt til kommunen, diverse skattefradrag, særfradag og særordninger for ungdom og eldre, finnmarkinger, bønder og fiskere, pensjonister med og uten liten skatteevne osv. Et grelt eksempel er de siste åras forvirrende regler og endringer i flere omganger for skattlegging av godtgjøring for overnatting og for kostdøgn.

Mange er glade for å kunne bruke den nye forenkla sjølmeldinga. Jeg er likevel redd for at de virkelige årsakene heller er ei kjensle av avmakt når det gjelder å fylle ut fullstendig sjølmelding. Såleis fører ikke overgangen til den forenkla sjølmeldinga til større rettstrygghet for folket, men bare til lettere saksbehandling for skatteetaten.

Uten at både regelverk og språkbruk blir forenkla, vil ingen oppleve at det offentlege språket blir enklere å forstå. Er regelverket slik at vanlige folk ikke kan skjønne det, er det tvingende nødvendig med forenkling. En kan tilkalle så mye språkekspertise en vil, uten å oppnå annet enn å gi det ubegripelige ei enklere språkdrakt. I offentlig sammenheng kom dette klart til uttrykk i forslaget til «Forenklet folketrygdlov» (NOU 1990:20), som kan tjene som et forbilde på seriøst forenklingsarbeid av lovverket.

I Norge har vi i en del år hatt ei lov som regulerer forholdet mellom de to målformene bokmål og nynorsk. Men bruk av ei bestemt målform er ingen garanti for at det offentlige språket dermed blir forståelig for Ola og Kari. Trulig må det sterk lut til. Somme vil ventelig meine at det er altfor drastisk – i tillegg til reguleringa av bruken av de to målformene – å sette bestemte krav til kvaliteten av språkbruken i det offentlige. Men slike krav er satt til ymse slag språkbruk i enkelte andre land. Visse stater i USA har f.eks. lovverk som skal verne folk mot språklige «overgrep», og har formulert krav til forståelig språkbruk i en del dokumenter, bl.a. kjøpekontrakter. Også i Østerrike og Finland har myndighetene fastsatt krav til begripelige offentlige tekster. Det er ikke usannsynlig at en må ty til tilsvarende tiltak her i landet dersom en virkelig ønsker å endre utviklinga. Jeg har tidligere kasta fram tanken om å lovregulere kravet om et forståelig språk både i offentlig sammenheng og i forbrukersammenheng. Da ville f.eks. neppe noe e-verk ta sjansen på å sende ut ubegripelige strømrekninger i framtida.

En annen type problemer gjelder språkbrukeren i hans eller hennes praktisering av de gjeldende språknormene. Slike problemer kan også oppfattes som en type språkkløfter, i og med at de skaper et unødvendig skille mellom de som mestrer og de som ikke mestrer morsmålet sitt skriftlig, og like ens mellom de som får godtatt si personlige språkform uten videre, og de som får den retta, overprøvd og kanskje underkjent av andre.

Et viktig aspekt ved språknormeringa er kunnskapen om språknormene hos den vanlige språkbrukeren. En har åpenbart tatt for gitt at det kan gjøres stadig nye vedtak om normering av språket. I tillegg til de store språkreformene har Norsk språknemnd og Norsk språkråd nær sagt kontinuerlig gjort vedtak om endringer og nye skrivemåter, presiseringer av tidligere vedtak osv. Rettskrivingsendringene for den siste fireårsbolken fra 1992 til 1995 er presentert i Årsmelding 1995 fra Norsk språkråd i kapitlet «rettskrivingssaker». De fyller heile 33 sider (s. 18–51). Omfattende og hyppige detaljnormeringer av språket skaper visse problemer for språkbrukerne. En norsk pensjonist har f.eks. gjennomlevd flere større språkreformer. Den som er godt orientert om språknormene på ett tidspunkt, risikerer å bli raskt akterutseilt. På den andre sida kan de relativt få som er oppdaterte og retter seg etter de aller siste normeringsvedtaka, bli oppfatta som lite opplyste av flertallet nordmenn, som framleis trur at det de lærte, er det riktige.

Det er ingen tvil om at folket – og etter manges oppfatning: spesielt ungdommen i dag - ikke mestrer morsmålet sitt fullt ut, dersom en med det forstår at de skal kjenne til og etterleve alle språknormene. Mange hevder at den oppvoksende slekt stadig blir dårligere til å uttrykke seg skriftlig. Dette problemet omtales ofte som språklig nivåsenking, og mange språksynsere har uttalt seg skråsikkert om barnas, ungdommens og studentenes svekka språkevne. Det ville derfor ha vært naturlig om språkråd, departement, skolemyndigheter, språkfolk og pedagoger hadde brukt noe tid på å finne ut hva som var de største problema for språkbrukerne i forhold til eget skriftspråk, og vurdere om det var viktig for språkbrukerne å beherske nettopp disse normene som språkbrukerne har de største problema med å mestre.

Etter mitt syn må vi innse at det fins begrensninger også på omfanget av detaljbestemmelser på språknormeringsområdet – i alle fall dersom vi skal ha håp om at språknormene får gjennomslag hos skrivende nordmenn. Det kan ikke være tilfredsstillende – verken for språknormererne eller for språkbrukerne -- at bare et fåtall nordmenn er klar over f.eks. at det i bokmål er tillatt å nytte kløyvd infinitiv i rettskrivinga, men ikke i læreboknormalen, eller at adjektiv på -leg i nynorsk også kan ha sideform på [-lig]. Er ikke læreren klar over det, kan det hende at sensor (en annen lærer) heller ikke er klar over det, og da er det kanskje best å unngå å bruke mindre vanlige former til eksamen - uansett om de er aldri så mye tillatte. Men de som har ansvaret for normeringa av språket, har etter mitt syn også et ansvar for at ingen skal bli skadelidende av å følge de offisielle språknormene. Norsk språkråd må med andre ord være med på å ta ansvaret for at den offisielle normen fungerer tilfredsstillende i samfunnet.

I norsk rettskriving er det stor grad av valgfrihet. En fordel med den store valgfriheten i nynorsk og bokmål er at den enkelte kan benytte seg av språkformer og bøyningsformer som gir språket et personlig preg, og systemet vårt skal gi den enkelte muligheter for å velge talemålsnære varianter. I utgangspunktet bør valgfriheten være et gode for språkbrukeren, som lettere skal kunne finne seg til rette og finne fram til sin personlige skriftnorm i de to språkvariantene våre. Men for å opprettholde et slikt system, må språkbrukeren ha kunnskaper om det, det bør være mest mulig enkelt og systemrett, og det må kunne praktiseres uten diskriminering i samfunnet. En norsk skoleelev som har uttalen /stein, lei, meir/, skriver bokmål og lærer seg at det blir korrekt med stein og lei. Når eleven så baserer seg på samsvaret mellom egen uttale med diftong og bokmålsrettskrivinga, blir det likevel feil når uttalen /meir/ overføres til skrift i bokmål, for i denne ordforma er det bare tillatt med monoftong: mer. Det at valgmulighetene er så store, gjør antakelig at språkbrukeren satser på konsekvens i normeringa, og gjør feil når inkonsekvensene slår ut.

Jeg har undersøkt språknormkunnskaper hos norske studenter. Studentenes kunnskaper om de norske språknormene er ikke imponerende, det vil med andre ord si at det rår en relativt stor «språknormusikkerhet» også blant personer med skolegang godt over gjennomsnittet. Mye tyder på at det pedagogiske poenget som ofte blir trukket fram i forbindelse med alternative former og sideformer – nemlig at de skal gjøre overgangen til skriftspråket lettere for elever med ulikt talemålsgrunnlag – ikke har vært særlig mye framme under studentenes tidligere skolegang. Dermed er det nærliggende å påstå at det norske systemet med stor valgfrihet ikke fungerer etter sin hensikt, og det må være viktig nettopp for Språkrådet framover å rå bot på dette misforholdet.

Svake kunnskaper om språknormene har også andre uheldige sider. Det at det norske språket byr på flere muligheter for alternative ordformer og bøyningsformer enn de fleste er klar over, kan kanskje ha medvirka til at mange har sett et behov for mer «intern» normering. Det viser seg i praksis å være vanskelig å slippe til f.eks. i ei rekke aviser dersom du ikke holder deg til de mest vanlige skriftformene – enten det nå skyldes språklig intoleranse, språksensur eller manglende kunnskaper blant det redaksjonelle personalet. Mange vil nok undres over at akkurat avisene - som er så opptatt av å sikre ytringsfriheten – overser sin egen overdommerfunksjon på dette området, og ikke slipper til annerledes språklig tenkende og praktiserende i spaltene sine. Det hjelper ikke deg at de forskjellige formene er aldri så mye offisielle, dersom du ikke får inn et innlegg i Aftenposten fordi du velger språkformer som ikke behager redaksjonen. Som det ganske riktig blir påpekt i innstillinga Lånte fjører eller bunad? Om norsk skrivemåte av importord (Kulturdepartementet og Norsk språkråd 1997, s. 107), er det de store tekstprodusentene, bl.a. NTB og Aftenposten, som i dag mest styrer språkvanene. I tidligere tider var skolen og skolebøkene – og de språknormene som der blei praktisert – langt viktigere for språkvanene. Denne endringa kan bety en fare for Språkrådets virksomhet og autoritet i framtida. Derfor må språkråd og departement ta dagens manglende samsvar mellom offisielle språknormer og samfunnets språknormpraksis alvorlig i åra som kommer.

Alle er klar over at en del av språknormeringa er mislykka, dvs. at den såkalte implementeringa av en eller annen grunn ikke har fungert slik normeringsorgana hadde forutsatt. Én grunn kan være at noe av normeringa ser ut til å ha et noe tilfeldig preg, dvs. at det til dels har blitt ei «lappverksnormering» med mange detaljbestemmelser, unntak og gjerne også inkonsekvenser. Det vi har behov for i norsk språknormering, er mer generelle regler og færre detaljbestemmelser og unntak. Likevel fortsetter fagnemnda med ny normering på mikronivå, dvs. justering av enkeltformer, eller «lite brukte former». Det skal bl.a. være på tale å fjerne ei sideform som [haust] i bokmål. Gevinsten ved slik detaljnormering er tvilsom, mens sannsynligheten for mer forvirring er stor. Det ville ha vært enklere både i skolen og for språkbrukerne med en generell regel som sa at former med diftong i nynorsk også er tillatte i bokmål – det er jo ikke mange ord dette i dag ikke gjelder for.

Mange språknormproblemer blir en aldri ferdig med. Et eksempel er forholdet mellom lenger og lengre. Når nasjonen etter flere generasjoners oppdragelse ennå ikke mestrer dette normerte skillet, burde noen tenke på om en heller burde forandre den menneskeskapte norma, og avblåse kampen mot den naturlige språkbruken. De ansvarlige normeringsorgana bør snart ta initiativ til en undersøkelse av hvordan de detaljerte språknormene fungerer i praksis, og hvordan språkbrukerne er tjent med dem. På dette grunnlaget må en vurdere om enkelte språknormer skal «avnormeres» eller «dereguleres», dvs. at en foretar ei opprydding og opphever og/eller forenkler visse språknormer. Her passer det å vise til at den nye tyske «Rechtschreibreform» har redusert antallet skriveregler som skoleelever og andre må slite med, til nesten halvparten, nærmere bestemt fra 212 til 112.

Det er et demokratisk og rettferdig krav at det skriftlige morsmålet skal være så brukervennlig at det ikke gir vanlige mennesker følelsen av ikke å mestre det. Språkrådets målsetting må være å gi framtidige språkbrukere følelsen av at de har en viss eiendomsrett til skriftspråket. Det er også et demokratisk krav at den som bruker det offentlig normerte språket, må sikres retten til å kunne praktisere det i det norske samfunnet.

Forholdet mellom språkbrukeren og språket er ikke bare idyll. Både i et samfunnsmessig og demokratisk perspektiv er det et problem at mange er redde for å bruke det skriftlige morsmålet sitt fordi de har følelsen av å ikke mestre det. Her er et talende eksempel:

... Til det einaste tillitsvervet som stilte krav til skriftleg norsk, hadde vi alltid problem med å få folk til å stilla til val. Det store fleirtalet hadde skrivevegring. Dei hadde ikkje gjennom skuleverket fått god nok tru på seg sjølve når det gjeld skriftleg norsk.
(Vegard Holm, Norsk Transportarbeiderforbund, i Norsk språkråds skrifter nr. 1, 1995, s. 36.)

Norsk språkråd fylte 25 år i 1997. Jeg oppfatter slike spørsmål som jeg her har trukket fram, som spesielt viktige for et norsk språkråd i den neste 25-årsperioden.

-- Helge Omdal er professor ved Høgskolen i Agder.