Kjønn, språk og ideologi

AV TORIL SWAN

Hvilken rolle spiller språket for holdningene våre? Bestemmer språket vårt hva vi tenker, eller reflekterer det simpelthen holdninger og sosiale forhold? I den vestlige verden har det pågått en debatt over de siste 20–30 årene blant feminister og andre som har lagt vekt på hvor viktig språket er når det gjelder holdninger. Det har vært antatt at sexistisk eller mannsdominert språkbruk og ord ikke bare reflekterer, men også holder ved like sexistiske eller mannsdominerte holdninger. Derfor har det også vært sett på som viktig å forandre språket. Det har for eksempel blitt hevdet at såkalt kjønnsnøytral bruk av pronomenet han når man refererer til både kvinner og menn (Når en velger kommer til valglokalet, må han legitimere seg), reflekterer og vedlikeholder en mannssentrert oppfatning av virkeligheten. Vi har med andre ord ofte gått ut fra at språket selv kan være mannsdominert – det Dale Spender kalte «man made language» (Spender 1980).

Det er ofte sagt at Norge er kommet lenger enn de fleste andre land når det gjelder likestilling mellom kjønnene. I noen grad er vel det sant, selv om det finnes områder (universitetene, dessverre, er ett av dem) som fremdeles er temmelig mannsdominerte. Likevel er det klart at det har skjedd store forandringer på likestillingsområdet, og ikke minst i holdningene blant folk. Kvinner er også med i den offentlige sfæren i langt høyere grad enn for 50 år siden, og menn tilsvarende mer i den private sfære. Norge og norsk er interessant som forskningsobjekt i språk-og-kjønn-forskningen, siden det er relevant å finne ut hvorvidt de relativt omfattende sosiale og holdningsmessige forandringene vi har opplevd når det gjelder kjønn og kjønnsroller, har ført til at språket vårt har forandret seg, dvs. har den ideologiske forandringen har ført til språklige forandringer? Jeg kaller det ideologi når en gruppe, for eksempel en nasjon, har en noenlunde allment akseptert offisiell holdning til et verdispørsmål. I Norge er det allment akseptert at man ikke skal være rasistisk (jf. beskyldninger og forsvar i spørsmålet om hvorvidt en politiker eller et politisk parti er rasistisk eller ikke), og det er antagelig også i store trekk akseptert at kvinner og menn skal være likestilt. Hvis språket avspeiler samfunnet, vil nødvendigvis forandringer i ideologi føre til forandringer i språk og språkbruk. Dersom feminisme og kvinnekamp har forandret det norske språket, ville det være et eksempel på en ideologibasert språkforandring. Det følger selvsagt ikke dermed at feministisk språklig vasking vil føre til et mer likestilt samfunn, selv om det ofte hevdes.

Det har faktisk vært påvist i mange sammenhenger at norsk synes å ha forandret seg en del på bakgrunn av sosiale og ideologiske forandringer som gjelder kjønn.1 Eksempel som illustrerer dette, er nye ord som hjemmepappa og barnehageonkel (jf. også ord som partnerskap og samboer). Pronomenbruken har i noen grad forandret seg. Språkrådet har siden 1989 tillatt bruk av pronomenet hun som kjønnsnøytralt pronomen, og mange prøver å unngå bruk av såkalt kjønnsnøytralt han. En annen forandring som har funnet sted i løpet av den siste generasjonen, er at høflighetsformer som frøken og fru og herr er i ferd med å forsvinne – i dette tilfellet antagelig ikke bare som et resultat av likestillingsarbeid, men også av en generell demokratiseringsprosess (jf. tap av høflig De/Dem). Navnebruken har også endret seg i stor grad siden kvinner ofte beholder sitt eget navn ved giftermål. Dessuten får barn ifølge loven morens navn dersom man ikke informerer myndighetene spesielt om at farens navn skal brukes.2

Strukturelle forandringer

Det har også vært mer strukturelle forandringer i norsk, og da tenker jeg spesielt på bortfallet av de kvinnelige suffiksene -ske, -inne og andre. Disse endelsene var svært vanlige i norsk til så sent som på 60-tallet (se Swan 1992), mens de nå blir brukt mer sporadisk og i noen sammenhenger bare mer eller mindre spøkefullt (som f.eks. bispinne om en biskops hustru i Aftenposten). På norsk har vi valgt det som kalles den generiske strategien (se Hellinger 1983), dvs. idealet er at personbetegnelser ikke skal være kjønnsmarkert. I tysktalende områder blir synlighetsstrategien foretrukket, dvs. kjønnsmarkerte endelser som -in blir brukt i veldig stor grad (Professorin) for å gjøre kvinner synlige. I denne sammenhengen bør det nevnes at mange av de såkalte -mann-ordene (tillitsmann, formann) også er mye sjeldnere enn de var, og rutinemessig blir erstattet av nøytrale ord som leder, tillitsvalgt, osv. På norsk brukes vanligvis den nøytrale formen om både kvinner og menn, men man kan også spesifisere kjønn hvis nødvendig. Idealet i Norge er nok derfor et trippelsystem: en nøytral form og en form med mulighet for markering av kjønn (stortingsrepresentant, stortingskvinne, stortingsmann). Her er det en klar forskjell på norsk og engelsk, der erstatningsord som chairperson og spokesperson (i stedet for for chairman, spokesman) svært ofte blir brukt om kvinner, men sjeldnere om menn, slik at -person nesten har blitt et kjennetegn på kvinner (jf. Ehrlich-King 1994). Men selv i norsk er det slik at enkelte -mann-ord har bitt seg fast, til tross for ganske iherdige språkvaskingsforsøk fra mange hold. Menigmann og mannen i gata og andre slike uttrykk florerer, og dessuten er det en rekke personbetegnelser (nordmann, fylkesmann, sysselmann, tjenestemann) som heller ikke er utryddet. De fleste av disse lar seg vanskelig reformere fordi de er hundrevis av år gamle og/eller betegner høystatusstillinger (sysselmann); det er vanskelig å erstatte slike med nye, kjønnsnøytrale former. I mange tilfeller er også den mulige -kvinne-formen «opptatt», som for eksempel tjenestemann/tjenestekvinne (selv om jeg har funnet eksempler i pressen nettopp på tjenestekvinne i betydningen 'kvinnelig tjenestemann'). Jeg tviler derfor på at ord som nordmann, embetsmann og sysselmann vil dø ut med det aller første, selv om det forekommer sporadiske eksempler med -kvinne-endelse (fylkeskvinne, embetskvinne) så vel som dobbeltformer: nordmenn og nordkvinner, embetsmenn og embetskvinner.3

Som eksemplene ovenfor viser, kan det nok hevdes at språket har forandret seg på mange vis (se Swan 1991, 1995). Men hvis vi går nærmere inn på dette området, viser det seg ofte at på mange subtile måter er det norske språket ennå ikke kjønnsnøytralt. Det er for eksempel helt åpenbart at kvinner er mer usynlige i språket. Undersøkelser av norske aviser viser at selv om kvinner er ganske aktive i politikk og samfunnsliv, så er de svært mye mer usynlige enn menn i pressen (se Eide 1993, Swan 1992, 1993, 1995). Kvinner brukes også sjeldnere som eksempler i mange sammenhenger, for eksempel i lærebøker, oppgaver, osv.; mannen er normen, kvinner er avvik (som Spender 1980 påpekte). Norsk er også i stor grad asymmetrisk når det gjelder de to kjønnene, jf. Blakar 1973, 1975). Disse asymmetriene eksisterer på mange områder, i forskjellige ord og uttrykk, så vel som i underliggende holdninger som gjenspeiles i språkbruken. Ordet karrierekvinne har blitt et vanlig norsk ord, mens karrieremann ikke eksisterer, jf. yrkeskvinne (som vel nå er nokså passé) uten et tilsvarende yrkesmann. Faktisk er karrierekvinne et temmelig ambivalent begrep selv i vår tid, dvs. det blir ofte brukt med negative konnotasjoner. (Min teori om det er at siden de fleste kvinner nå er yrkeskvinner, har man behøvd et nytt ord for dem som ikke bare arbeider, men ser på jobben sin som meget viktig for seg selv. En mann som gjør det, blir ikke sett på med ambivalens; kvinner blir nok ennå det.) Mange uttrykk viser også slik asymmetri: Han tok det som en mann er akseptabelt og meningsfylt, mens Hun tok det som en kvinne er merkelig.

Er det viktig at språket er kjønnsnøytralt?

I Norge og i engelsktalende land har man stort sett gått ut fra at det er viktig, og derfor har man valgt den generiske strategien. Det er imidlertid lett å påvise at hvor vellykket en slik strategi er, vil avhenge av hvordan samfunnet ellers er. I Storbritannia er den nok mindre vellykket, av den enkle grunn at samfunnet og sosiale forhold er så lite preget av likestilling at kjønnsnøytralt språk har liten effekt, mens Norge som nevnt har gjennomgått ganske radikale forandringer. Denne prosessen kan derfor best sees på som en vekselvirkning. Noen ideologiske forandringer trekker språkprosessen i gang, men når det først har skjedd, kan utvilsomt språket ha en viss innflytelse på ideologien fordi det i noen grad fungerer som en kognitiv ramme for våre begreper. Såkalte feministiske forandringer kan derfor være viktige i det lange løp, selv om de ofte i tidlige faser blir oppfattet som ekstreme og latterliggjort som forsøk på å være politisk korrekt.

Noter

1 I diskusjonen om forandringer i norsk baserer jeg meg på undersøkelser i norske aviser i dette århundre, jf. Swan 1992 og 1995.

2 Skikken med å benevne en manns kone som fru pluss hans yrkestittel er også forsvunnet i dagens norsk (fru professor Berg).

3 Wergeland brukte ordet nordkvinne i flere taler («Kjære nordmenn og nordkvinner...»)!

Referanser

  • Blakar, Rolv (1973) Språk er makt. Oslo: Pax.
  • Blakar, Rolv (1975) How sex roles are represented, reflected and conserved in the Norwegian language. Acta Sociologica 18. 162–173.
  • Ehrlich, Susan – Ruth King (1994) Feminist meanings and the (de)politicization of the lexicon.
  • Language in Society 23. 59–76.
  • Eide, Elisabeth (1993) Latterlig eller usynlig? I: Brit Fougner (red.) Dagens dame ,– fri og likestilt? Oslo: Aschehoug. 59–80.
  • Hellinger, Marlis (1983) Effecting social change through group action. Feminine occupational titles in transition. I: Cheris Kramarae et al. (red.) Language and power. London: Sage Publ. 136–153.
  • Spender, Dale (1980) Man-made language. London: Routledge & Kegan Paul.
  • Swan, Toril (1992) All about Eve: Women in Norwegian newspapers in the 20th century. Working papers on Language, Gender and Sexism. 37–54.
  • Swan, Toril (1993) Ord til besvær. I: Gerd Bjørhovde – Synnøve des Bouvrie – Torill Steinfeld (red.) Gå mot vinden. Oslo: Emilia. 212–221.
  • Swan, Toril (1995) Gender and language change: The case of Norwegian. I: Ingvild Broch – Tove Bull – Toril Swan (red.) Nordlyd 23. 298–315.

 

-- Toril Swan er professor i engelsk språkvitenskap ved Universitetet i Tromsø.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter