Ny grammatikk

AV DAG GUNDERSEN

Forskertrioen Jan Terje Faarlund fra Universitetet i Trondheim, Svein Lie og Kjell Ivar Vannebo fra Universitetet i Oslo gikk i vår over mål med Norsk referansegrammatikk (heretter NR). Den har vært i arbeid siden 1992; manuset har vært stort sett ferdig et par år, og overalt der grammatiske emner flyte kan, har en mer eller mindre informert jungeltelegraf i årevis vært opptatt av hvordan «referansegrammatikken» kunne tenkes å se på saken. Den har vært etterlengtet, og det er stor glede over at den nå ligger på bordet og ruver med sine 1223 sider. Tilsvarende grammatikker er under arbeid i Sverige og Danmark. «Referanse-» betyr at grammatikken foruten å gi en sammenhengende beskrivelse av bokmål og nynorsk er ment som et oppslagsverk i norsk språkbruk. Dette ble sterkt framhevet i en presentasjonsfolder for NR i 1992.

Til et oppslagsverk hører en inngang i form av et godt register, og register har denne boka, selv om jeg stusser når jeg finner fonem, men ikke morfem. Grunnen til at det mangler i registeret, er selvsagt at det også mangler i kapitlet «Grammatiske grunnbegreper». Når et så opplagt grunnbegrep mangler, vil leseren først tolke det som at det har gått ut av moderne terminologi. Men det har det ikke; det står f.eks. i R.T. Endresen og fl.: Innføring i lingvistikk fra 1996. Termer som kollokasjon og syntagme mangler også. Når en ser at gjengse termer mangler, kan en mistenke at forfatterne kjører kjepphest og lar andre velbrukte ridedyr stå på stallen, og det gjør de nok, f.eks. når «moderat bokmål» heter «konservativt». Men jeg kan ikke si at dette preger boka som helhet. I så måte skiller den seg heller ut fra de mest sammenlignbare forgjengerne, Knud Knudsens Haandbog i dansk-norsk Sproglære (1856), August Westerns Norsk riksmåls-grammatikk for studerende og lærere (1921) og Olav Næs’ Norsk grammatikk (1965, 1972). – Registeret må også roses i den utstrekning det både er alfabetisk og spesifisert under hovedord; en kan slå opp pronomen, personlig eller personlig pronomen. Derimot kan en bare slå opp preposisjon – avledet, – enkel, – sammensatt og ikke tilsvarende under A, E og S. Slik er det mange steder, og jeg vet ikke hvordan det skal tolkes, neppe som et skille mellom sterk og svak grad av terminologisering, og neppe av plasshensyn – en bok på 1223 sider ville tålt et par til. En leser som venner seg til at det går an å slå opp typen personlig pronomen, vil helst at det skal gå an overalt. Når jeg gjør et sånt nummer av registeret, er det fordi boka uten tvil kommer til å bli brukt som oppslagsverk mye mer enn som lesning fra s. 1 og utover. En annen viktig ting ved oppslagsverker er henvisningssystemet. I NR blir det vist til sidetall i registeret, men til avsnittsnummer i selve teksten. Det siste kan være en fordel fordi henvisningen ofte gjelder avsnitt på flere sider. Men det er en ulempe ved at det selvsagt er sidetallene som står i kolumnetittelen øverst på siden. Også avsnittsnummeret burde stått der fortløpende, slik at en like lett som med sidetallshenvisning kunne sett om en begynner å nærme seg henvisningsstedet.

For de fleste av oss er ordklassene selve grunnlaget for all grammatisk inndeling. I NR fins ti ordklasser, men ikke trekk noe lettelsens sukk av den grunn. Artikler og tallord er borte; to nye kategorier er determinativer og subjunksjoner. Den ubestemte artikkelen er blitt determinativ sammen med tallord og en del gamle pronomener. Den bestemte artikkelen er i NR bare et suffiks. Å finne ut hvor den tidligere adjektivets bestemte (foranstilte) artikkel har tatt veien (det røde huset), er ikke lett; min beste gjetning er at den er blitt påpekende pronomen, nå demonstrativt determinativ. Jeg skulle gjerne sett at når forfatterne avliver en kategori, hadde de sagt tydelig fra hvor de har begravd den. Subjunksjonene er de tidligere underordnende konjunksjonene, det tidligere relativpronomenet som – som fortsatt innleder relativsetninger, men nå som subjunksjon - og dessuten det jagede dyr i ordklasseinndelingen, infinitivsmerket å. Til preposisjonene hører nå også en del tidligere adverb, f.eks. her, der, oppe, hjemme. Også ellers byr NRs ordklasseinndeling på enkelte nye trekk i underkategorier og inventar, nye i forhold til den vanlige skolegrammatikken, om ikke nye i dagens lingvistikk. Det er uråd å forlate dette uten å gjøre seg tanker om hvilke nedslag det kommer til å få i grammatikk for skoleverket. Med mindre Norsk språkråd gjør det til et godkjenningskrav at NRs inndeling blir fulgt, ser jeg for meg forholdsvis lange utsikter.

Språknytt er ikke stedet for en utførlig gjennomgang av NR; det har vi ikke plass til. Jeg velger å ta fram noen få detaljer som det ofte er spørsmål om, og se om de er behandlet i NR. Utgangseksemplene er mine. Jeg leter i registeret; hvis jeg da ikke finner noe fordi det står et annet sted enn de(t) som registeret viser til, er det ikke min skyld.

Sin eller hans? Eksempel: Dette styrker pasientens ansvar for sin/hans egen helse. Se «Binding», særlig «Småsetning som bindingsdomene», 13.2.2.3.

Kan en fravike samsvarsbøyning i nynorsk i tilfeller som Stilen er skrive? Ja, som sideform (klammeform), 5.1.2.2.1.1, men du må bla fra s. 367 til s. 383, og en grense mellom predikativ og infinitt del av sammensatt verbal burde vært trukket, i det minste som henvisning (hvor?). I bokmål ser en ganske ofte nå feil samsvarsbøyning i setninger som «De ble ekskluderte» – som om det var predikativ; det kunne vært drøftet her. Kanskje det ikke er feil?

Hvorfor heter det Mat er godt, men Maten er god? Se «Predikativ», 8.5.4.2.1.2.

Politiet var hjelpsomt - kan det hete Politiet var hjelpsomme? Se «Predikativ», 8.5.4.2.1.3.

Nærvær/fravær av ubestemt artikkel: Per er slakter/Per er en slakter (når han melder konserter); Avtalen vil føre til (en) større åpenhet; hvorfor heter det Vi må oppnå enighet uten artikkel, men Vi må oppnå en enighet som blir varig med artikkel når det kommer en etterhengt relativsetning? Ja, si det.

Heter det I middelalderen trodde folk at jorda var flat eller er flat? Det dekkes av 7.3.2.4.1.2: «Ved fakultativ tempusforskyvning i indirekte referat kan det forekomme at preteritum foretrekkes framfor presens for å signalisere at avsenderen ikke går god for gyldigheten i utsagnet: ...Han påstod at det var liv på Mars». Mer om tempusforskyvning under 7.3.1.5.4.

Det heter jo (eks. fra NR): Du må kjøpe både ost og vin. Kan det også hete: Du må både kjøpe ost og vin? Jo, 12.3.2.2, med begrunnelse: «Når det koordinerte leddet er utfylling, kan både også stå føre kjernen.»

Slik kan en fortsette; mye får en gode svar på, noe får en trolig svar på en vakker dag når en leser NR på langs og ikke går inn fra registeret. Jeg vil imidlertid problematisere det siste eksemplet, det med både. Jeg er nemlig i tvil om forfatterne bare vil registrere at begge bruksmåter forekommer, eller om de oppfatter begge som jamgode. Hva betyr «kan», eller «kan forekomme» lenger oppe? Ifølge innledningen er NR «i prinsippet deskriptiv». Men forfatterne sier så at de også vil avgrense ting som nok er normbrudd, men så vanlige at de må regnes til «språket slik det faktisk er», mot ting som må regnes «som en glipp og et engangstilfelle». Innenfor det de regner til språket slik det er, har de «lagt vinn på å beskrive alle eksisterende varianter på lik linje». Videre sier forfatterne at når «regel» brukes i en deskriptiv grammatikk, er det omtrent som «regelmessighet», språkbrukerne ordlegger seg «som regel» slik. De tar også andre forbehold. Men, som de selv sier, «en deskriptiv grammatikk [har] i seg selv en normerende effekt. Det at en uttrykksform er tatt med i en deskriptiv grammatikk, gir den en slags autorisasjon.»

Alt i alt blir dette noe diffust, og hvis en synes at NR mangler svar på et eller annet, er det nok helst på spørsmål som «Hva bør det og det hete?». Der er forfatterne forsiktige eller på sitt mest deskriptive. Da får også brukerne være forsiktige, både med å utnevne vanlige uttrykksmåter til feil fordi om de ikke stemmer med skjemaet, og med å utnevne hittidige normavvik til riktig norsk fordi om de er tatt med i NR. Å innrette seg slik krever kunnskaper også hos brukerne. For å se hvem som utgjør målgruppa, er det best å gå til presentasjonsfolderen fra 1992: studenter og lærere, forfattere av grammatikker og lærebøker, leksikografer, språknormerere og oversettere, journalister, forlagsfolk og folk i mediesektoren, andre forfattere osv. foruten andre interesserte.

Med de forbeholdene som jeg har tatt i avsnittet ovenfor, er NR en nyttig bok. Den er interessant og er et stort arsenal for kunnskap om norsk. Og dette er autentisk norsk fra den generasjonen som er aktiv i dag, for NR bygger på et omfattende tekstmateriale med 1945 som bakre grense, i tillegg til forfatternes introspeksjon, som en gjerne kaller det når en tar det ut av sitt eget hode, i dette tilfellet tre førsteklasses. Etter at NRs norsk ikke lenger er samtidens, vil den bli tilsvarende verdifull som historisk kilde. De som regner med å arbeide med norsk språk framover, har derfor både en samtidig og en framtidig grunn til å skaffe seg Norsk referansegrammatikk.

• Jan Terje Faarlund, Svein Lie, Kjell Ivar Vannebo: Norsk referansegrammatikk, Universitetsforlaget 1997. 1223 s. Pris kr 795.

-- Dag Gundersen er professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Oslo.