Utviklingstendenser i norsk språkbruk 1972–1997

AV RUTH VATVEDT FJELD

Men som språkbrukere vet vi at det fins normer og regler for språkbruk også, selv om friheten til personlige uttrykksmåter og formuleringer er mye større. Likevel vil folk flest gjerne ha veiledning og informasjon om endringer i spåkbruken.

Grammatikk og språkbruk

Endringer i språkbruken vil over tid føre til endringer i språksystemet. Det har i det senere skjedd noen slike endringer i selve språksystemet, for eksempel i hvilke verb som kan ha objekt og hvilke som ikke kan ha det, altså endring i transitiviteten. Vi kan nå høre trikkeføreren si: Se opp for dørene, dørene lukker. Her måtte han tidligere si: Se opp for dørene, dørene lukkes! Og få reagerer i dag på at noen sier: Flaska knuste. Tidligere måtte disse verbene ha passiv form, eller det måtte opplyses hvem som utførte handlingen. Ellers blir det flere og flere verb som brukes intransitivt, dvs at det ved transitive verb legges til en partikkel som vi ellers trenger ved de intransitive for å få med et objekt: Jeg har tenkt til å gjøre det. Han husker på å gjøre det. Hun reklamerte på varen. Språkrådet har ikke forsøkt å regulere eller stanse en slik utvikling, og det er vel heller ingen grunn til å gjøre det. Men dette er noen tegn på at språkbruk og språksystem er to sider av samme sak, og at systemet tross alt følger bruken og ikke omvendt.

Ordvalg og ordlaging

Ordforrådet og ordbruken endrer seg hele tiden. Bruken av de høflige tiltaleformene De/Dem/Deres har nesten forsvunnet fra språket. Det er i dag korrekt i enhver situasjon å bruke du/deg/dere. Siste skanse for høflighetsformene falt vel i talespråk i intervjuer med Kongen eller Dronningen. Men ellers er det ikke i selve språksystemet og lukkede ordklasser som pronomenene at de store endringene skjer, men i de åpne ordklassene der synonymvariasjonen er større, og i faste fraser og vendinger.

Det har i perioden blomstret opp med initialord, både i det administrative språket og i allmennspråket. Det er muligens en konsekvens av at mange faguttrykk via aviser og TV så lett glir inn i allmennspråket, f eks hiv og aids. Vi ser at denne typen har overtatt for omskriving og oversettelseslån. Rundt 1970 ble formene TV og fjernsyn omtrent like mye brukt, men i dag har TV tatt nesten helt over.

Språkbruken speiler samfunnsutviklingen

Deler av språksystemet har endret seg ved at mange bevisst unngår å bruke ord og uttrykk som er kjønnsmarkerte. For eksempel velges det oftere enn før flertall ved henvisning i tredjeperson, for å unngå problemet hun/han: Hvis pasientene har behov for attføring, skal de tilbys det. Lov om likestilling mellom kjønnene er omtrent like gammel som Norsk språkråd, og kjønnsumarkert uttrykksmåte har vært et av de feltene som Språkrådet har arbeidet aktivt med, særlig i lærebøker. Råd om bruken er nedfelt i nylig utgitte retningslinjer. Det er oppstått ord som forkvinne, nordkvinne, og bruken av de kjønnsnøytrale ordene leder, representant osv har økt. På grunn av endringer i familiestrukturen har vi vel også fått nye ord som en forelder, en sambo, et partnerskap, en helgepappa, en samværsrett m fl.

Stil

Stilidealene har endret seg. Høystilen var fortsatt i bruk av presten på prekestolen og dommerne i rettssalen i begynnelsen av 70-årene. Men presten på prekestolen er ikke lenger det han en gang var. Det er intimisering (jf Lundeby 1995) som er stilidealet, den intime og småpludrende koseligheten som gjør at det ikke lenger er lett å vite om vi har fått inn barnetimen eller gudstjenesten på radioen. Å legge omtanke i valg av stilnivå, innebærer egentlig en omtanke for den som skal lese eller høre på det vi uttrykker. I tidligere tider var stilvalg nærmest en kunstart, og underlagt strenge regler. I løpet av etterkrigstiden har stilvariantene blitt en slags språkets museumsgjenstander. Vi slipper nå å legge særlig omtanke i formen på det vi vil uttrykke, akkurat som vi er ganske fri med hensyn til hvordan vi skal kle oss for forskjellige situasjoner. Stilvariasjon i seg selv er ikke noe viktig uttrykksmiddel. «Kom som du vil» kan det stå på invitasjoner, og det kunne gjerne også stått «og snakk som du vil». Denne utviklingen har aksellerert i løpet av disse 25 årene, og er nå nærmest gått til veis ende, det vi si at vi i enhver situasjon kan benytte et språk som er basert i vårt naturlige talemål, også når vi skriver.

De gamle stilidealene innebar høy grad av omskriving i språklige bilder. Slik omskriving er det fortsatt mye av, men de områdene bildene hentes fra, er andre. Idylliserende naturbilder og religiøse forestillinger er ikke lenger hovedkildene for bildene, men kamp og krig, eller sport og idrett: ruste opp barnevernet, legge strategisk plan, gi en marsjordre, komme på banen, score poeng, som er uttrykk som oppleves som helt vanlig språkbruk.

Skillet mellom stilen i talespråk og skriftspråk er på god vei til å bli utvisket. Idealet for godt skriftspråk er det naturlige talespråket. Det har også gitt seg utslag i mer språksystematiske endringer, f eks at ha erstatter være som hjelpeverb i mange tilfeller, men først og fremst i språkstilen. De offentlige brevene skal være så talespråksnære som mulig. Rettsapparatets språkbruk er heller ikke hva det en gang var. Men noen fraser henger igjen og markerer den høytidelige stilen, som død og maktesløs, til odel og eie. Og det er ikke noe uttalt mål å luke dem ut. Men lovgiverne er opptatt av tilgjengelighet, og bruker språkkonsulenter på lovtekstene slik at de kan fjerne kronglete syntaks og gammeldagse formuleringer. De spesielle uttrykkene blir dermed mer en type flagg som markerer høystilen, den er ikke gjennomført i sine forsiringer med parallellismer, attributive sperrer og syntaktiske krumspring.

Det forbudte språket

Det vi ikke vil vedkjenne oss, kan vi ikke sette ord på. Vi må lage eufemismer, forskjønnende omskrivinger. Tidligere var fordøyelsen og en del andre kroppsfunksjoner noe unevnelig, men i dag er det helt i orden f eks å reklamere for dopapir og menstruasjonsbind. Tidligere kunne man til nød nevne toalettpapir, men kvinnenes kroppsfunksjoner eller utstyr i den sammenheng kunne ikke nevnes utenfor privatsfæren. Eufemismenes tid er forbi for det som har med naturlige kroppsfunksjoner å gjøre, til og med for døden, men ikke for alderdommen. Den er tabubelagt i vår ungdomsfikserte kultur. Når noen tabuområder forsvinner, dukker nye opp.

Men det er mye mindre som holdes hellig eller er forbudt i dag, det være seg av religiøs eller annen intim art. I min ungdom fikk vi streng straff for å si faen hjemme i stua, dersom behovet for å markere misnøye ble svært sterkt. Nå brukes den type eder uten blygsel eller unnskyldning i «ledig radiospråk» uten at det er noe særlig som står på. Få foreldre sparer på kraftuttrykkene selv om barna hører på, og vi kan oppleve å høre f eks en ungdomsskolelærer si se å få ræva i gir!, eller det var jaggu dumt av deg! uten å sperre opp øynene. Milde eder som fy til katta gir mistanke om såkalt personlig kristendom, for det er nærmest bare i slike miljøer at eder er fordømt i dag. Tidligere kunne menn verken banne eller snakke om kjønnsliv dersom det var «damer til stede». Det var altså en separat mannssjargong og en kvinnesjargong. I dag er det vanskelig å tenke seg hvilke kroppsdeler eller intime aktiviteter som skulle kunne vekke anstøt både hos kvinner og menn, og begge kjønn bruker språket på temmelig samme måte. Utviklingen er gått slik at det ikke lenger bare er menn og gutter som bruker «stygge ord» - det er like vanlig i dag å høre en kvinne banne som en mann, ja i en del miljøer er kvinnene kanskje mest aktive i å bryte tabuer.

Lånord og betydningsutvikling

Det norske språk har altid lånt inn ordmateriale fra andre språk. I denne perioden har 50- og 60-årenes hyppige lån fra svensk avtatt, og stadig mer lånes fra engelsk. Kunnskapen om engelsk har økt sterkt de siste 25 årene, og i dag ville ingen bestille en softais-is, som jeg hørte en gang rundt 1970. Lånene glir derfor lett inn. Men til forskjell fra tidligere lånes de stadig oftere uten at de endres i samsvar med norsk skrift: Vent til limet er passe sticky, dill er et must i fiskesuppe. Engelsk påvirker ellers språkbruken ved at vi ofte med vitende og vilje velger engelske ord og uttrykk selv om det fins gode norske ord, og ikke bare i slang. Det henger bl a sammen med at det ikke er de samme skarpe grensene mellom slang og alminnelig språkbruk som det var før 1972, men også at den engelske og amerikanske kulturen har så høy prestisje. En bedriftsleder kan gjerne strø om seg med engelsk slang i et salgsmøte, en lærer bruker engelsk med selvfølgelighet i ungdomsskoleklassen. Ikke bare enkeltord, men hele fraser som My God!, Don't you dare ..., Touch wood og liknende faste uttrykk. Vi hører dem til stadighet også i radio. Engelsk fungerer dermed for mange moderne mennesker som en type metaspråk, dvs det språket vi anvender for å markere at vi snakker om språkformen, f eks for å markere språkhandlingstype: in short: vi kom for seint;. Det viser egentlig at engelsk i moderne norsk også på dette område har tatt over latinens rolle (mens man i engelsk, som jo ikke har denne muligheten, her har holdt på en del latinske uttrykksmåter av typen: summa summarum). For å markere ironi eller for ikke å være unødig gjentakende eller ekstra tydelige, velges også engelsk. Om vi på et spørsmål ikke har fått svar, hører vi ikke sjelden at det gjentas på engelsk: coffee or tea? Som en slags antakelse om at engelsk er ekstra tydelig eller ekstra forpliktende. Som en understreket meningsytring høres That's it! og da er det ikke mer å si. Engelsk brukes også for å imponere, ikke minst merker vi det i det såkalte dataspråket. Eksempler anses her for overflødige.

Å beskrive utviklingen av norsk språkbruk over en 25- årsperiode på tre sider kan bare bli noen antydninger, og det er et emne det burde gjøres systematiske undersøkelser om. Det er svært få språkbruksforskere som har vært opptatt av det historiske aspektet (E. Lundebys artikkel i Maal og Minne hefte 1-2/1995 «Intimisering og brutalisering» er et hederlig unntak). Det kan virke som om 25 år er en forholdsvis kort periode å gjøre observasjoner over, men alle som har levd noen år, registrerer stadig nye måter å bruke språket på, og nettopp derfor trenger vi mer systematisk kunnskap om dem, blant annet som bakgrunn for normering av de fastere språksystematiske reglene.

--Ruth Vatvedt Fjeld er førsteamanuensis ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap, Universitetet i Oslo.