Utviklingen av bokmålet fra 1938 til i dag

AV BOYE WANGENSTEEN

I denne artikkelen skal jeg i hovedsak konsentrere meg om utviklingen av rettskrivningen innenfor bokmålet fra 1938 til i dag.

1938-rettskrivningen

Komiteen som gjorde forarbeidet til det som kalles 1938-rettskrivningen, hadde et todelt mandat: den skulle føre videre en tilnærming mellom de to målformene, og den skulle skjære ned tallet på valgfrie former i den eksisterende rettskrivningen. Det viste seg vanskelig å forene disse to målsettingene, og mens den første delen av mandatet i stor grad ble oppfylt, og 1938-rettskrivningen har stått som det store og skjellsettende framstøtet for tilnærming mellom bokmål og nynorsk, ble resultatet når det gjaldt den andre delen av mandatet, heller magert.

Hva bestod 1938-endringene i? Det ble innført en del rent ortografiske endringer. Diftongen øi skulle skrives øy, pronomenformene mig, dig og sig ble endret til meg, deg og seg. Adverbet opp fikk dobbelt konsonant, og ll og nn kom i stedet for ld og nd i ord som brann, foll, funn, snill og i preteritumsformene kunne, skulle, ville. Mange fremmedord fikk fornorsket skrivemåte, f.eks. sentrum, sertifikat, sjåfør mot før centrum, certifikat, chauffør.

En stor mengde enkeltord fikk en form som samsvarte med nynorsk og det som gjerne er blitt kalt norsk folkemål. Diftong ble gjort obligatorisk i mange tilfeller der den før hadde vært valgfri, f.eks. eik, einer, geit, hauk, lauv, reir, reip, røyk, øy. I andre tilfeller fikk en jamstilte former som aleine el. alene, auke el. øke, blaut el. bløt, laus el. løs, graut el. grøt, lauk el. løk, rein el. ren, sein el. sen.

Utbredte talemålsformer som bjørk, bru, fjøl, snø, skip, språk, vitenskap, hard, kald, etter, fram, nå, sju, tjue ble eneformer; valgfrie ble f.eks. band, bjølle, botn, fjør, golv, hol, kol, mjøl, mjølk, tjuv, vatn, vogge, djup, gammal, mjuk, sjuk, tjukk, trøtt, vaken, sjøl, bu, helse ved siden av bånd, bjelle, bunn osv.

Hunkjønnsendingen -a i best. form ble obligatorisk i om lag 1000 ord, der en før hadde kunnet velge mellom -en og -a, f.eks. bjørka, gata, høna, øksa. Ved om lag 130 ord var det fortsatt valgfrihet, f.eks. aske, jul, stund, slekt, tid, uke.

Intetkjønn flertall på -a ble obligatorisk i noen ord, f.eks. barna, beina el. bena, dyra, garna, nausta, spanna, staupa, vatna pluss i ordformer med «særnorsk» lydform, f.eks. andleta, banda ved siden av båndene, brotta ved siden av bruddene, golva ved siden av gulvene. I alt om lag 400 ord ble berørt av dette.

-a ble jamstilt med -et i preteritum og perf. part. av verb av kaste-klassen. I en del ord med «særnorsk» lydform ble -a obligatorisk: bleikna, brotna, kinna, kviskra, kvitna, lauva, mjukna, mjølka, vakna ofl. Som et kompromiss fikk mange verb samtidig former på -te: danste, grøste, stønte.

Kløyvd infinitiv ble sideform også i bokmål, f.eks. lesa, kjøre.

Ser en bort fra de reint ortografiske endringene, ble 1938-rettskrivningen opphav til en hard og langvarig språkstrid. Mens de tidligere rettskrivningsreformene i hovedsak hadde vært i samsvar med språkbruken til de toneangivende i samfunnet, var den nye rettskrivningen et langt og radikalt skritt i retning mot å gjøre den mer i samsvar med talemålet til folk flest, og med nynorsk. Den skilte seg dermed sterkt ut fra det talemålsgrunnlaget rettskrivningene til nå hadde bygd på. Noe som forsterket motsetningene, var at det politiske flertallet i mange kommuner, med Oslo i spissen (Oslo-vedtaket 1939), bestemte at en skulle gå over til lærebøker med tilnærmingsformer, noe som gjorde at folk fikk inntrykk av at bruddet med 1917- rettskrivningen var sterkere enn det i virkeligheten var om en ser hele 38-rettskrivningen under ett.

Den tyske okkupasjonen betydde et avbrudd i striden om 1938-rettskrivningen, og i 1941 lanserte Quisling-regjeringen sin egen rettskrivning. Det som huskes best fra den er at no ble innført som obligatorisk form, en form som verken før eller seinere har vært tillatt i bokmål. De avisene som kom ut under krigen, måtte følge den nye rettskrivningen. Ellers ble den for en stor del sabotert, og den fikk ikke noe å si for den videre språkutviklingen.

Norsk språknemnd og riksmålsnormal

Etter frigjøringen rådde det en optimistisk stemning, også når det gjaldt språksaken og mulighetene for å få løst den. Bl.a. viste en meningsmåling i 1946 at fire av fem nordmenn var for å slå våre to målformer sammen til én. Men det viste seg fort at det ikke var grunnlag for denne optimismen, og språkstriden kom raskt på dagsordenen igjen.

Tanken om å opprette et språkakademi, etter mønster fra bl.a. Sverige og Danmark, ble reist av folk fra begge språkleirer. Men det viste seg snart at de ikke snakket om det samme akademiet. Mens riksmålsfolket ville ha en uavhengig institusjon som skulle ta seg av språkspørsmål uten innblanding fra myndighetene, som i Frankrike, ble det fra den andre siden lagt vekt på at institusjonen skulle være rådgivende og stå under statlig styring. Resultatet ble opprettelsen av Norsk språknemnd i 1951 der det bl.a. stod i formålsparagrafen at den skulle være et rådgivende organ, og at den i sitt arbeid skulle «fremja tilnærming mellom dei to skriftmåla på norsk folkemåls grunn etter den veg som til kvar tid er farande».

Dette var ikke akkurat noe bidrag til språkfred. Tvert imot signaliserte myndighetene at tilnærmingslinjen og radikaliseringen av bokmålet skulle fortsette. Det førte til full mobilisering i riksmålsleiren og lansering av en motnormal med former som frem, sne, syv, tyve, sprog, nu, sten (vsa. nå og stein) og -en i de aller fleste hunkjønnsord. Riktignok var det en viktig delseier at vedtaket om radikalt bokmål i Oslo-skolen ble opphevet i 1954, men den bidrog ikke til å mildne angrepene på 38-rettskrivningen og den offisielle språkpolitikken vesentlig. Flere av de største avisene og mange bedrifter og enkeltpersoner har holdt seg til denne riksmålsnormalen fram til i dag, og språksituasjonen har i nesten hele etterkrigstiden vært preget av en kløyving mellom en offisiell bokmålsnormal og en opposisjonell riksmålsnormal.

Læreboknormalen av 1959

Fra 1917 har vi hatt en større rettskrivningsreform omtrent hvert 20. år. Den neste reformen kom programmessig i 1959 under det offisielle navnet Læreboknormalen av 1959. Navnet er litt misvisende, for det ble også foretatt en revisjon når det gjaldt former som lå utenfor den egentlige læreboknormalen. De fleste endringene gjaldt riktignok nynorsk denne gangen. For bokmålets del var det viktigste at tallet på tillatte former i lærebøkene ble redusert.

En del jamstilte moderate former i læreboknormalen ble degradert til sideformer, f.eks. gulv, vugge, mave, mel, sen, trett, hugge.

Antall ord med obligatorisk diftong ble skåret ned. Det samme ble tallet på obligatoriske hunkjønnsformer, nøytrumsformer og preteritumsformer av verb på -a.

Hunkjønnsordene ble regulert etter hovedregelen om at konkrete ord, f.eks. bok, skulle ha -a i bestemt form, mens abstrakte ord, f.eks. sjel, skulle ha valgfritt -a el. -en. Men unntakene var tallrike.

Tallet på nøytrumsord som skulle ha -a i best. form flertall, ble redusert fra 40 til 16. I svake nøytrumsord, av typen eple, ble a-formen tatt helt bort.

Mange av verbene som hadde fått bøyning på -te i 1938, skulle igjen bøyes -a/-et. Det vil si at en ikke kunne skrive danste, grøste, stønte lenger, men dansa/danset, grøssa/grøsset, stønna/stønnet.

Det ble innført obligatorisk dobbeltkonsonant i verb på -ere når grunnordet hadde det, dvs. blokkere, fabrikkere, plassere og trafikkere mot før blokere, fabrikere osv.

Noe som vakte oppsikt var, at h foran v ble tatt vekk i ordene valp, virvel, verken, fordi nynorsk hadde tatt dem inn i denne formen.

Norsk språkråd og ny bokmålsrettskrivning

Den nye læreboknormalen skapte på ingen måte noen språkfred. Men i første halvdel av 60-årene kom det signaler som tydet på at det var politisk vilje til å sette i verk tiltak som kunne jevne ut motsetningene. Regjeringen oppnevnte den såkalte Vogt-komiteen i januar 1964, som hadde som en viktig del av mandatet å foreslå tiltak som kunne forsone partene og samle kreftene til felles innsats for hele den norske språkarven.

Et viktig resultat av komiteens arbeid var Norsk språkråd, som ble opprettet i 1972 til avløsning av Norsk språknemnd. Det fikk en formålsparagraf som også riksmålssiden kunne godta, og dermed la seg representere i rådet. Norsk språkråd satte straks i gang arbeid med en ny bokmålsrettskrivning, noe også Vogt-komiteen hadde foreslått.

Forslaget til ny bokmålsrettskrivning ble vedtatt av Stortinget i 1981. Den innebar at tilnærmingspolitikken for første gang ble reversert, og at riksmålsbevegelsens ønsker langt på vei ble imøtekommet. De viktigste endringene kan summeres opp slik:

En rekke tradisjonelle ordformer ble jamstilt med hovedformene i 1959-normalen, både slike som til nå hadde vært sideformer og slike som ikke hadde vært tillatt siden før 1938. Eksempler er bjerk, bro, dukke, fjel, grøt, gulv, løv, mave, mel, muld, rede, hvass, ren, sen, syd, frem. Men f.eks. farve, have, sne, sprog, sten, torv, efter, nu, syv, tyve ble holdt utenfor.

I rettskrivningen fikk alle hunkjønnsord valgfritt -a el. -en, med unntak av visse faste uttrykk, som i blinda, blåmyra, så busta fyker, høy på pæra. I læreboknormalen ble ord som skulle ha obligatorisk -a, redusert fra om lag 1100 til rundt 640. De som fortsatt skulle ha -a, var ord med «særnorsk» form og ord der a-formen hadde festnet seg slik at det var naturlig å bruke den for de aller fleste. Eksempel kan være arbeidsløysa, ausa, filla, heia, kråka, kua, løypa, myra, onna, rumpa, (fjell)vidda.

Videre ble det en hovedregel at alle intetkjønnsord skulle ha valgfritt -a el. -en i bestemt form flertall både i rettskrivningen og i læreboknormalen, også de som ender på trykklett -e, av typen eple, som tidligere bare hadde hatt -ne i best. form flertall. Unntaket i læreboknormalen var ni ord som skulle ha obligatorisk -a: barna, beista, hola, kola, nauta, segla, seva, krøttera.

Ved bøyningen av svake verb skulle preteritum på -a og -et være mest mulig jamstilt når én av disse formene på forhånd var tillatt, f.eks. apa/apet/apte, banna/bannet/bante, gaula/gaulet/gaulte mot før apa/apte osv., beva/bevet/bevde mot før bevet/bevde. Dessuten ble -a/-et tillatt ved noen verb som til nå bare hadde hatt -te el. -de, f.eks. dura/duret/durte, lønna/lønnet/lønte mot før durte osv., døyva/døyvet/døyvde mot før døyvde. I tillegg tok en ut -te ved noen verb for å innskrenke valgfriheten, f.eks. bremsa/bremset, lukka/lukket mot før bremsa/bremset/bremste osv. I alt ble om lag 240 verb berørt av disse endringene.

Ringen sluttet?

Selv om det er foretatt en god del justeringer i skrivemåte og bøyning av enkeltord i årene etter 1981, er dagens rettskrivningsnorm i hovedtrekk identisk med 1981-rettskrivningen. Det er likevel interessant å legge merke til at mens en i 1981 ikke fjernet noen av de radikale formene, har en i tiden etter så smått begynt å ta ut lite brukte sideformer, skuld, skulde, skuldig og skunde, samtidig som tradisjonelle former som ben (subst.), rep og slukke er tatt inn i læreboknormalen. Dette er vel en bekreftelse på at tilnærmingstanken definitivt er forlatt, og at vi kan vente oss mer av samme slag i tiden som kommer.

Noen få eksempler kan illustrere utviklingen i denne tiden jeg har forsøkt å beskrive:

Ser en på de formene som er ført opp i rettskrivningsordlistene isolert, kan det virke som om svaret på spørsmålet ovenfor langt på vei er ja. Men ordlistene forteller ikke sannheten om språket, de sier f.eks. lite om hvor utbredt de forskjellige ord- og bøyningsformene er blant de bokmålsskrivende. Men de forteller at mens en i 1938, oppglødd av tilnærmings- og fornorskingstanken, laget en skriftnormal som en del av språkbrukerne ikke følte seg hjemme i, har en i dag en normal som gir rom for de aller fleste former som er i levende bruk, og kanskje for en del former som ligger brakk også.

Litteratur:

Einar Haugen: Riksspråk og folkemål. Oslo 1968
Helge Omdal og Lars Vikør: Språknormer i Norge. Oslo 1996.
Arne Torp og Lars S. Vikør: Hovuddrag i norsk språkhistorie. Oslo 1993.
Finn-Erik Vinje: Et språk i utvikling. Oslo 1978.
Stortingsmelding nr. 100 (1980 81). Endringer i rettskrivningen og læreboknormalen for bokmål.

-- Boye Wangensteen er amanuensis ved Avdeling for leksikografi, Universitetet i Oslo.