Leder: Mediespråk

Enhver form for språkbruk: skriftspråk, talespråk, bildespråk og kroppsspråk, er et medium for tanker og følelser. Men i praksis er "mediespråk" knyttet til det de fleste kaller "media", mange uten å være klar over at det er bestemt form flertall av medium og altså lik mediene. Det betyr aviser, blad og "etermediene", et ord fra midt på 1960-tallet, ofte tilskrevet den svenske lingvisten Sture Allén.

Mediene er vår største leverandør av språk i daglige doser og påvirker oss mer enn all skjønnlitteratur. Et praktisk eksempel: Avisenes orddelingsprogrammer virker ikke hundre prosent, og det begynner å merkes på private orddelinger hinsides alle regler til nå. Fra en bunke eksamensbesvarelser på universitetsnivå kommer disse: tid-sforskyvning, kny-tter, polititj-enestemannen, best-emmende. Regelen man har laget seg, er: Del ordet der du er når linjen tar slutt. Det fins flere slike eksempler på at datamaskinene, ut fra hva de gjør og ikke gjør, eller nær sagt liker og ikke liker, setter spor etter seg i språkbruken og kanskje i språkutviklingen.

Norsk språkråd, som skal verne om kulturarven i språket, har en rolle å spille i utviklingen av mediespråket. Språkrådet fikk seg forelagt de nye språkreglene som NRK har innført fra i år. Vår rolle i slike saker er rådgivende, vi skal gi råd og rettledning, men er ingen godkjenningsinstans. Det er vi derimot når det gjelder læremidler på papir for skoleverket. Men også her gjør mediespråket sitt inntog; noen læremidler ser ut som bok utenpå, men er en lyd- og bildekassett inni, eller en bunke disketter. Etermediene er ikke lenger bare radio og tv; det er et internett og en verdensvev av informasjon, først og fremst på engelsk.

Også her hjemme utvikler det seg en elektronisk undervisningsindustri som etter hvert vil konkurrere med lærebøkene: ordbøker og leksika, ordrettingsprogrammer og andre læremidler. Den språklige kvaliteten er vekslende, til dels dårlig. Det er i alles interesse at Språkrådet får noe å si også på dette området.