Dansk Sprognævn i omriss

AV EINAR LUNDEBY

Dansk Sprognævn ble opprettet i 1955, og kunne altså feire 40-årsjubileum i fjor. Til jubileet har Nævnet gitt ut boka Fra tid til anden, en samling artikler (18 i tallet), skrevet av Nævnets medlemmer og ansatte gjennom de 40 år. Den gir en interessant oversikt over språkrøkten i Danmark, interessant også for oss i Norge fordi den gir høve til sammenligning mellom de to land når det gjelder normering og annet språkarbeid.

Sprognævnets forhistorie er behandlet av Peter Skautrup. Han skildrer de langvarige forberedelser med diskusjoner og komitéutredninger, helt fra 1948 da det første forslag om å opprette en språknemnd ble sendt ministeriet, til 1955 da vedtaket om det endelig ble fattet.

Danmark var sist ute av de nordiske land med å skaffe seg en offisiell språklig normeringsinstitusjon. (Finland fikk en i 1942, Sverige i 1944, Norge i 1952.) Det var nok ikke tilfeldig at Danmark kom sist. Uviljen mot å foreta normerende inngrep i språket var og er sterkere i Danmark enn i de andre land. Dette poengteres i flere av artiklene. Erik Hansen, mangeårig formann i Nævnet, skriver f.eks. (s. 178): «Men det er en stor misforståelse at sproget kan reguleres oppefra på samme måde som man regulerer momsen, landbrugets gødningsforbrug eller DSB's køreplan.» Dette er visst fremdeles en utbredt synsmåte i Danmark, men det må være tillatt å peke på at slik «regulering oppefra» har hatt en ikke ubetydelig gjennomslagskraft i Norge, og at også Danmark har opplevd en reform «oppefra» med stor suksess, nemlig den i 1948 med bl.a. små forbokstaver i appellativene. Erik Hansen har visst uttrykt seg litt for absolutt!

Men i sitt arbeid har Dansk Sprognævn i det vesentlige bygd på det språksynet som sitatet ovenfor gir uttrykk for. Istedenfor direktiver om at slik og slik skal det hete, gir Nævnet råd og rettleiing om god språkbruk og opplysninger om hva som er fastslått som norm. Ordbøker, særlig Retskrivningsordbogen, og grammatikker er grunnlaget for rådgivningen sammen med observasjoner av hva som er «usus» (vanlig bruk). Gjennomgripende reformer av den art som vi har hatt mange av i Norge i dette hundreår, ligger utenfor Nævnets mandat. Da Nævnet i 80-åra dristet seg til å foreslå ny stavemåte for ordene mayonnaise, remoulade og roastbeef (majonæse, remulade, rostbøf),ble det et oppstyr så voldsomt at det med full rett ble døpt «majonæse-krigen»! Dansk Sprognævn beskriver altså språket heller enn å forsøke å styre det.

Når råd skal gis, fins det ofte flere alternativer, og Nævnet må vurdere dem ut fra forskjellige hensyn. «De eksplisitte præmisser i Dansk Sprognævns rådgivning» (av Henrik Galberg Jacobsen) er en ypperlig oversikt over de prinsipper Nævnet legger til grunn. De er aktuelle ved enhver språknormering. Men noen av dem ville nok vekke voldsom strid i Norge, f.eks. dette: «Rigssprogsnormen bør foretrækkes. Rigssproget bør holdes fri for påvirkning fra dialekter og sociolekter.» Noen av prinsippene kommer i strid med hverandre, noe Erik Hansen utdyper i «Argumenter i konflikt». En nordmann legger naturligvis merke til at noe nasjonalt argument ikke fins, danskene har ikke behov for noen «nasjonalisering» av språket'.

Rådgivningen gjelder i Danmark like mye muntlig som skriftlig språk; Danmark har en anerkjent talemålsnorm. Vibeke Sandersen skriver «Om rigsdansk» og definerer det som «det sprog der binder os sammen som danske på trods af aldersforskelle og uanset dialektal eller social baggrund; det er en væsentlig del af hele vores nationale identitet ... Det bliver et forbilledligt sprog, kædet sammen med æstetiske og moralske værdier.» En ypperlig beskrivelse – til å tenke på for våre mest ytterliggående dialektdyrkere!

Flere artikler handler om omfanget av Nævnets virksomhet. Det viktigste arbeidsfeltet er vel rådgivningen, og den har fått et nesten utrolig omfang. I 1990 ble ca. 10 000 forespørsler besvart! Else Bojsen og Arne Hamburger har gjort rede for hvordan denne sterke pågangen takles.

Et annet viktig arbeidsområde er innsamlingen av nye ord. I 1984 kunne Nævnet utgi Nye ord i dansk 1955–75 (redigert av Pia Jarvad), og en fortsettelse planlegges. Det nordiske språksamarbeidet er uttrykkelig nevnt som en av Dansk Sprognævns oppgaver. Allan Karker har skrevet en artikkel om hvordan dette blir praktisert. Det er særlig nyheter i ordforrådet som det skulle være nærliggende å samarbeide om, så ikke stadig flere ulikheter oppstår. Men Karker må dessverre konstatere at samordning bare skjer i sjeldne tilfeller. «Det nordiske argument» kommer i betraktning bare hvis «kravet om analogi inden for det danske sprog er opfyldt».

Hvordan blir så Sprognævnets arbeid vurdert av det danske folk? Jørn Lund tar spørsmålet opp i «Offentligheden og Sprognævnet». Han skriver her: «Man kan konstatere, at flere og flere hvert år retter henvendelse til Sprognævnet, og i undersøgelsen af Sprognævnets telefonoplysningsvirksomhed viser det sig en helt overvældende tilfredshed hos spørgerne med de svar de får. ... Dansk Sprognævn har mange trofaste, tilfredse og stabile brugere.»

I denne lykksalighetstilstand fins det likevel urokråker som forstyrrer idyllen. De fleste kritikere synes at Sprognævnet er for passivt, gir for lite presise svar, griper for lite hardhendt inn mot språklige utglidninger. Jørn Lund siterer Jyllands-Posten, som har denne parodi: «Spørgsmål: Er der noget, man ikke kan? (dvs. ikke kan bruke i språket). Svar: Det må der være, men dessværre har det ikke været muligt at finde et egnet eksempel.» Kritikerne opptrer likevel med spede stemmer sammenlignet med de raseribrøl som fra tid til annen har reist seg mot Norsk språknemnd/språkråd!

Også fra et norsk synspunkt synes nok Dansk Sprognævn å være litt tafatt, å ha liten myndighet, å være noe engstelig for å ta avgjorte standpunkter. Men med sin forsiktige framferd har Sprognævnet oppnådd en posisjon og en kontakt med folket som sikrer Nævnets arbeid framgang. At språkrøkten i Danmark må arte seg annerledes enn i Norge, ligger i de ulike historiske forutsetninger – Danmark har aldri hatt noe annet språk enn dansk!

Erik Hansen (red.): Fra tid til anden. Dansk Sprognævn i 40 år. Dansk Sprognævns skrifter 23. Gyldendal, København 1995.

-- Einar Lundeby er professor emeritus i nordisk språkvitskap.