Sideformene i rettskrivningen

AV DAG GUNDERSEN

Norsk rettskrivning er preget av en valgfrihet som noen synes er rent for stor. Det går for eksempel an å skrive «lavtlønt» på 18 måter i bokmål (medregnet låg(t)-; lar en være å skrive det i to ord, blir det bare 12). Andre synes tydeligvis den er for liten, ettersom det er et stadig press for å få inn noen valgfrie former til, for eksempel øy-diftong i fortid av sterke verb av 2. klasse i bokmål: brøyt, føyk, røyk, skøyt. Presset på nynorsk dreier seg for tiden særlig om å løsne på restriksjoner i genussystemet og hva som er akseptabelt ordforråd.

Rettskrivning og bøyning er som kjent delt i to kategorier med ulik status: Lærebokformene er brukbare overalt og skal brukes i godkjenningspliktige lærebøker og i offentlig tjeneste, deriblant i NRK i manusbundne innslag som de ansatte står for. Sideformene, de som står med skarpe klammer i ordlistene, er brukbare overalt med de unntakene som nettopp er nevnt.

Det betyr for eksempel at elever så vel i grunnskolen som i den videregående skolen fritt kan bruke alle de sideformer de vil. Det er det som er grunnen til at jeg skriver om det. På et seminar nevnte jeg nylig elevenes frie adgang til å bruke sideformer, og sa at en del lærere hadde vært uvitende om dette, men at det hadde vært nevnt såpass ofte at knapt noen lærer lenger var ukjent med det. Da kom en tilhører og frustrert elevmamma og fortalte følgende: Sønnen hennes ønsker å skrive et bokmålsnært nynorsk, men når han lar nynorske adjektiver ende på sideformen -lig og ikke hovedformen -leg, blir han konsekvent rettet. Lærerens begrunnelse er at han nok vet at -lig og andre sideformer er tillatt, men han tror ikke at artiumssensorene vet det, og da er det best at en ikke utsetter elevene for å få trekk for å bruke dem.

Det kan sies mye både for og imot sideformene. Det lar seg ikke nekte at en del av dem er så lite brukt at en knapt ser dem hvert år. Hvem skriver «en sæter» i bokmål? Det er vel ikke så mange i nynorsk heller; det er sideform der også. Innenfor Norsk språkråd har det vært tatt opp forslag om å fjerne en del lite brukte former, men det har hittil ikke fått flertallet for seg. Vi får derfor leve med denne «ventelisten», som professor Mikjel Sørlie kalte dem på 1950-tallet; han mente at det var former som var på vei enten inn og kunne bli hovedform ved neste revisjon, eller ut og kunne strykes neste gang. I det siste tok han feil; former blir ikke strøket. Selv et opplagt bomskudd som «en ghananer» og «ghanansk» holdt seg i en generasjon og er fremdeles eneform i siste utgave av Tanums rettskrivningsordbok fra 1989. Først i Bokmålsordlista fra 1992 er det blitt «ghaneser» og «ghanesisk».

Det meste som kan skje med lite brukte former, er eventuelt at de blir gjemt bort. Ut fra den kjente erfaringslov at folk ikke leser forord og rettleiinger til ordbøker, er en del sideformer, særlig i nynorsk, satt inn i rettleiinga, men ikke i selve ordlista. Det gjelder også én hovedform, nemlig at infinitiv på -a og på -e er jamstilt i nynorsk. I listene, inklusive Nynorskordlista som er under utgivelse, står bare -e. Kanskje noen artiumssensorer heller ikke vet at en kan skrive «skriva»?

Hvis det faktisk er grunn til å tro at det blant sensorene, som skal være av de kyndigste norsklærere i landet, er noen som ikke kjenner sideformssystemet såpass at de vet at elevene står fritt i å bruke hele formspekteret, er det i Språkrådets interesse å gjøre noe med det. For eksempel kunne noen gode skrivere besvare en artiumsstil og boltre seg i sideformer, få den med i bunken for bedømmelse og se hvordan det gikk. Gikk det ufortjent dårlig, kunne en klage og se hva begrunnelsen var. Skyldte sensor på sideformer, hadde han/hun dermed kvalifisert seg for et opplysende rundskriv.

Vel så aktuelt er det kanskje å drøfte om denne ordningen med at visse tillatte former kan puttes vekk i forord og rettleiinger, egentlig er den rette måten å gjøre det på. I klartekst minner det om den kjente kommentaren fra avholdsmannen om at Jesus gjorde vann til vin: «Me veit det, men me likar det ikkje.» Det ville på en måte være mer realt å sette alle tillatte former inn i selve ordlista: -e og -a på nynorske infinitiver foruten [-a] i bokmål der kløyvd infinitiv virker, osv. Slik:

Nynorsk

grava el. grave grev/[grever], grov, grave/gravi
hus huset, hus, husa/[husi]
jente [jenta] jenta, jenter/[jentor], jentene/[jentone]
mogeleg el. mogleg [el. mogelig el. moglig el. muleg el. mulig] adj., -e
mogelegheit el. moglegheit -a/[-i] el. mogleik -en [el. mogeligheit el.mogligheit el. mulegheit el. muligheit -a/[-i]
møtast [møtas] møtest/[møtes], møttest/[møttes], møtst/[møts]
sol sola/[soli]

Bokmål

[komma] komme kommer kom kommet

-- Dag Gundersen er professor ved Avdeling for leksikografi ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap, Universitetet i Oslo, og er nestleder i fagnemnda i Norsk språkråd.