Navn på tå

Når vi en sjelden gang får spørsmål om navn på tærne, undres folk på hvorfor de ikke finner dem i ordbøkene. Vi svarer da at ordbøkene inneholder ord folk trenger, og tånavna har man tydeligvis ikke ofte bruk for. De navna som en god del mennesker kjenner, er ord de lærte som barn, oftest av foreldrene. Formålet var nok mest pedagogisk, for poenget er ofte å få barna til å være opptatt av noe, og tærne har en jo alltid for hånden, for å si det slik. Vi bruker tærne aktivt temmelig sjelden, men hendene og fingrene bruker vi hver dag. Da blir det også større behov for i det daglige å ha navn på fingrene. De fleste voksne husker fingernavna, og de finner vi da også i offisielt godkjente ordbøker, på bokmål f.eks.: tommel/tommelfinger, pekefinger, langfinger, ringfinger, lillefinger. Et trekk ved tånavna er at de er oppbygd på en annen måte enn de fleste andre norske ord. Dessuten rimer de delvis på hverandre, slik at de kan framsies som ei regle.

I Andreas Austlids Lesebok for folkeskulen (Kristiania: Alb. Cammermeyers Forlag 1919. Fjerde opplaget) står det slik:

«Fingrane og tærne
Veit du kva ungane kallar fingrane sine?Tumars-taatt, sleikje-pott,lange-tong, lykle-band,litle Per Jensen spele-mann.Du maa faa namni paa tærne og:Titill, taatill, tilla-rot, meggel-fru,store-gubben sjølv.»

Slike navneregler finnes den dag i dag. En notis om Bestefars tær i bladet Språknytt nr. 3/1994 vakte stor interesse blant publikum. Språkrådet fikk tilsendt 18 ulike regler med tånavn fra hele landet. Reglene er tatt inn i Språknytt nr. 4/1994 og vi gjengir dem her:

Fra Språknytt nr. 3/1994

Bestefars tær

tommeltott
slikkepott
langemann
gullbrand
lillle Petter spellemann

Men da jeg skulle fortelle gullgutten hva tærne heter, kom jeg til kort. Jeg husket bare et par navn, så jeg måtte «rundspørre». Slik ble resultatet (det ramses alltid fra lilletåa):

tittell (to korte vokaler) el. titil (to lange)
tottill el. totil
tillarot el. tilarot
minkefru (flest stemmer; ellers ble det sagt minkefrø, megelfrø og negelfru)
krufest-storegubben-hesten (alle fem (!) stemmene)

De spurte har barnebarn, noen også barnebarns barn, ergo er de kompetente til å uttale seg. Både de utspurte og bestefar er bosatt op Nedre Romerike.

Svaret er avgitt, men her gis det ikke pengepremier. Spørsmålet er om svaret er rett i hele kongeriket? Er det det?

Tilleggsspørsmål: Hva heter på «voksent» språk tærne mellom lilletåa og stortåa? (Ingen legetermer, takk!)

Egil Thomas Garder
bestefar

Språknytt nr. 4/1994

Bestfars og bestemors tær

Bestefedre, bestemødre, barn og barnebarn over hele landet har sendt oss regler med tånavn. Vi har sendt videre reglene til Egil Thomas Garder, som tok opp temaet i forrige nummer av Språknytt. «Voksennavn» på tærne har vi ikke fått, så kanskje det ikke finnes? Vi takker for interessen og presenterer et utvalg av reglene:

lilletå
tåtilla
tilleros
apalfru
store skrubbhesten i skogen
(Øksnes i Vesterålen)

tetil
tåtil
tellerot
meglefru
storegubben
(Nord-Trøndelag)

tå-tåa
tåtilla
knipprosa
tillrosa
og lisstippa
(Trondheim)

lilletå
tåtille
tilleros
vaggifru
klompen
(Rendalen)

litato
tatil
tillarot
maltfru
krybbhesten
(Sel)

tillantå
totille
tillerose
lillerose
storegubben denna
(Nord-Gudbrandsdalen)

ve'ltå (vetltå)
tåtille
tillerot
magefru
storskru
(Midt-Gudbrandsdalen)

titill
tåtill
spelaros
megelfru
storegubben sjøl
(Valdres)

stortå
tåtille
tællaros
mæggefrugge
steinrugge
(Ringsaker)

titen
toten
skvalalusa
møkkaflua
stompen
(Øvre Romerike)

litlatå
tådi
ebbefru
tilleros
storegubben
hesten
(Stavanger)

litla tådi
eban fru
tiljan tu
smala di ros
og store grobbehesten
grobbe steinane
(Jæren)

tetill
tåtill
tilleros
mattagos
lille kopetesa
(Flosta)

lilletå
tottil
tillerot
mangefot
klubbehesten den store
(Oslo og Nes på Romerike)

tå
totille
tillerose
matfrua
klopelen
(Østfold)

tetil
totil
telarot
munken
skrubbhesten jaga dem langt oppå fjellet
(Telemark)

storatå
tåtille
tillerose
makkefrue
kronprinsen
(Stord)

storatå
tåti
tilliros
abelon
gubba
(Nord-Rogaland)