Om tabufelter og eufemismer

En rett-på-sak-holdning blir i de aller fleste sammenhenger regnet som en plussverdi. Vi kaller en spade for en spade, og en rose er en rose. Slikt gjør all ordkommunikasjon grei og entydig. 

AV T. LUNDBERG

Vi rendyrker språkets denotative funksjon. Stundom kan imidlertid sosiale konvensjoner, fintfølelse, høflighetshensyn og retorisk strategi kreve at vi gjør bruk av formildende ord og fraser, såkalte eufemismer (fra gresk, egentlig «ord med godt varsel»).

Av og til føler vi vel alle behov for å formidle noe på en så skånsom og lite støtende måte som mulig. Ofte er det pussig nok slik at det er selve ordet som blir oppfattet som anstøtelig, og ikke det saksforholdet man omtaler. Selvsagt holder ikke dette alltid stikk. Enkelte av livets områder er jo så gjennomsyret av tabuforestillinger at vi enten distanserer oss fra dem så langt som mulig – eller regner dem som så nær knyttet til den private intimsfæren at enhver representasjon virker støtende.

Tenk bare på alt som har med død og seksualitet å gjøre. Ikke bare ord, men også avbildninger vekker i alminnelighet anstøt – iallfall sosial forargelse. l andre kulturer, f.eks. den islamske, gjelder slike tabuer også innen den religiøse sfære. Billedlige gjengivelser av Profetens ansikt regnes som grov blasfemi.

Hvilke kunstgrep kan vi så ty til for å skåne adressaten for «klar tale»? I enkelte sammenhenger kan vi benytte oss av ironi: «Du er meg en fin en,» sier vi ofte for å uttrykke det stikk motsatte.

Andre stilfigurer er litotes og aposiopese. Vi har et godt eksempel på litotes (underdrivelse) i uttrykket «en tanke på druen». Det gir signal om at det snarere er tale om sterk beruselse. Aposiopese (avbrytelse, utelatelse) er vanlig i eder og forbannelser: «for svarte svingende».

Fremmedord blir også hyppig brukt i eufemistisk hensikt. De kan virke distanserende nettopp på grunn av sin «ugjennomsiktige» form. For kreftrammede kan «cancermetastaser» virke mindre skremmende enn «spredning», selv om diagnosen selvsagt er like nedslående. At fremmedord virker dempende, viser følgende ordpar: prostituert/hore og incest/blodskam. En sjelden gang kan fremmedordet ha den motsatte effekt: konkubine/samboer.

Den danske språkmannen Kristoffer Nyrop har satt opp fem tabufelter:

1 Gud/djevelen

Blant de tidligste semittiske stammene ble guddommens navn regnet som så hellig (tabu) at dødelige ikke måtte ta det i sin munn. l stedet måtte man ty til omskrivninger (noaord), feks. Sebaot (Allhærs Gud). Ifølge arabisk folkelig tradisjon er det bare kamelen som kjenner Allahs egentlige navn.

I våre dager brukes også betegnelser som Vårherre og Faderen o.l. på Det høyeste vesen. Jesu navn finnes i forvansket form blant annet i utrop og eder som Jøsses! og Herre Jemini! For Guds onde motpol har noa-floraen skutt enda mer fargerike blomster: Hinmannen, Gamle-Erik, Mannen med hoven ofl.

2 Døden

Til tross for at taburegler omkring døden er et allmennkulturelt fenomen, blir det stadig reist kritikk mot vår tids holdninger – at vi i dag står mer fremmedgjort overfor døden enn før. På landsbygda i gamle dager hadde man etter sigende et langt mer nøkternt forhold til livsløpets endepunkt. Men det er altså annerledes i dag. Nå skjermer vi oss selv og hverandre ved hjelp av skånsomme ord og vendinger. Vanlige eufemismer er: sovnet fredfullt inn, gått bort, ble forfremmet til herligheten (Frelsesarmeens formulering), ble revet bort. Mer respektløst, om enn i samme gate, er uttrykk som gikk heden, reist til de evige jaktmarker. Det later likevel til at tendensen i de senere år går mer i retning av nøktern konstatering: Vår alles NN døde i går.

Det kan virke som om anonymitet er en forutsetning for å kunne bruke betegnelsen lik på en noenlunde anstendig måte. For øvrig benyttes som regel bare den døde i pietetsfull og individuell omtale.

Yrkesgrupper som kommer i faglig berøring med døde (sykepleiere, medisinsk fagmiljø), unngår også betegnelsen lik. Her omtales den døde kroppen helst som et mors. På engelsk sier man undertaker om en begravelsesagent, mens deres danske kolleger synes å være av det mer hardkokte slaget – de er tilsluttet Dansk Ligbrænderforening!

3 Sykdommer

Nær beslektet med dødstabuet er tabuforestillinger knyttet til sykdommer og legemlige skavanker, spesielt dersom det er snakk om livstruende sykdommer eller sykdommer som kan knyttes til et «klanderverdig» levesett. Leger har kanskje følt behov for et reservoar av eufemistiske termer for å opplyse pasienten om en dyster diagnose – med en kanskje enda dystrere prognose. En pasient med nyoppdaget kreft vil muligens i det lengste snakke om cellevevsforandringer, før han eller hun helt har akseptert diagnosen. Ellers rår jo medisinere over et stort fagterminologisk forråd som kan virke skjermende for pasientene. En benevnelse som chlamydia låter jo nesten poetisk!

Pasienter på psykiatriske sykehus, i tidligere tider internert i galehus, asyl osv., er også blitt skjermet gjennom vitenskapens terminologi. De er ikke lenger gale, sinnssyke eller vanvittige, men lider av ulike psykoser, schizofreni, manisk-depressive lidelser o.l. Av egentlige eufemismer i denne sammenheng kan nevnes ikke riktig vel bevart. Uttrykket ikke som andre ble/blir derimot helst brukt om psykisk utviklingshemmede (tidligere idioter, åndssvake, evneveike). Mongoloid, mongolisme er også i ferd med å forsvinne til fordel for Downs syndrom.

For dem som lever lenge nok, burde jo aldringsprosessen være en naturlig del av livet – man blir gammel. Likevel synes det som om man av pietetshensyn heller bruker det vagere begrepet eldre om folk som har levd en stund. Før eller siden havner man kanskje på aldershjem (belagt så tidlig som i 1953 som avløser for gamlehjem), muligens fordi man etter hvert er blitt en smule åreforkalket, eller kanskje snarere dement.

En hel serie av formildende betegnelser er blitt lansert for folk med medfødte legemlige skavanker: invalid, vanfør, handikappet (omkring 1960), funksjonshemmet, bevegelseshemmet. Det later til at betegnelsene er gangbare en viss tid, men at de etter hvert slites ned og virker belastende og sosialt degraderende. I 1975 skiftet Norges Vanførelag navn til Norges Handikapforbund, og grunnen til navnebyttet var ganske sikkert at prefikset van- ble oppfattet som mindre bra.

4 Forbrytelse og straff. Laster

Også asosiale individer og handlinger blir til en viss grad forskånet for språklig «overlast». Drapsmann eller drapsdømt føles kan hende mindre brutalt enn morder, mens tyverubudne gjester – har begått sine lovbrudd i vinningsøyemed. Selve tyveriet kan kalles urettmessig ervervelse. Økonomiske forbrytelser omtales ofte som misligheter. Vedkommende som blir grepet i slike forhold, får ikke sparken, men blir løst fra sin stilling, og er det for grovt, risikerer han et opphold bak fengselsmurene, ikke som fange, men som innsatt. Somme tider dukker uttrykket bilbrukslån for biltyveri opp.

En sjåfør kan være litt for glad i det sterke. I det hele tatt er alkohol og alkoholkonsum innhyllet i en rekke eufemismer. Om en alkoholiker kan man si at han drikker – og alle vil straks forstå at denne personen har et problematisk forhold til alkohol. Alkoholmengden som blir konsumert, vil vedkommende selv kanskje beskrive som en syltynn en, en pinne e.l. Full er han antagelig ikke, bare en smule animert. For en tid siden kunne vi lese i avisen om en advokat som unnlot å møte i retten fordi han var indisponert.

5 Visse legemsdeler, kroppsfunksjoner, klesplagg

Det er på kjønnslivets område vi finner noen av de mest seiglivede tabuforestillingene. Til alt hell for bluferdigheten har man for de fleste rent anatomiske forhold forneden eller nedentil verdinøytrale betegnelser i de latinske termene – ord som med tiden har avløst de mer folkelige benevnelsene. Folkespråkets opprinnelige betegnelser er i dag helt forkastelige i normal dannet dagligtale, skjønt de tidvis dukker opp også her. Dette kan være et symptom på at enkelte barrierer er i ferd med å bryte sammen. Det kan synes som om knulle og samleie har mistet mye av sitt tidligere tabupreg i hvert fall i skrift. Av eufemistiske uttrykk for seksuelI omgang kan ellers nevnes være sammen med, ligge med, ha samkvem med.

Når det gjelder kroppsfunksjoner knyttet til toalettbesøk, har man også vist stor oppfinnsomhet i den varsomme antydningens kunst: Man må tre av på naturens vegne eller forrette et nødvendig ærend. Fordums betrengte skoleelever rakte hånden i været og ba tynt om å få gå i gården. Selve åstedet for den slags gjøremål kunne hete for eksempel veslehuset, avtrede, lokum. Selv det i dag grove og upassende ordet dass har nok opprinnelig vært en eufemisme som også borgerskapets fruer kunne ta i sin munn uten å blues: Hvor er das …? – underforstått das Häuschen (det lille huset). Potte hentydet man forsiktig til ved å kalle gjenstanden nattmøbel.

Menstruasjon hørte heller ikke med blant de saker man talte fritt om. I jentenes meldingsbøker var det derfor vanlig å anføre vanlig grunn eller v.g. når man ba om fritak fra gymtimen på grunn av mensbesvær.

Også andre kroppsdeler hegner man om med forsiktig omtale. For baken kan man søke ly i ord og uttrykk som podeks, derrière, blanke messingen, enden og fremfor alt setet. Ræv er bare egnet til å vekke bestyrtelse i det gode selskap. En fjert betegner man som oftest med vind.

Selv klesplagg som kommer i kontakt med «belastede» legemssoner, kan det være sjenerende å kalle ved sine rette navn. Den dag i dag kan eldre kvinner vegre seg for å be om truser i forretningen de skal ha underbenklær. Underbukser kan forresten hete de unevnelige, mens behå vel egentlig er en forkortningseufemisme for bryst- eller bysteholder.

Med dette har vi som snarest vært innom de feltene Nyrop regner som tabubelagte i tale og skrift. Med tanke på at Nyrops bok utkom så tidlig som 1925, er det vel ikke så underlig at enkelte tabuskanser synes å ha falt mens andre kanskje etableres? For egen regning vil jeg føye til et par områder der eufemismene fremdeles holdes i hevd:

6 Lavstatusgrupper, fattigdom

Denne kategorien omfatter etniske minoriteter, vanskeligstilte sosiale grupper og yrkesgrupper som tradisjonelt har befunnet seg nederst på samfunnets verdiskala.

Et eksempel på etniske betegnelser er tendensen til å omtale negrer som fargede. Som en følge av negrers bruk av selvbetegnelser og slagord som Black Power og Black ls Beautiful er det blitt stuerent å bruke svart/sort, f.eks. i uttrykk som svarte bydeler.

Tidligere tiders «vanartede børn» heter nå helst barn med tilpasningsvansker. Grunnen til disse barnas «uartighet» kan være omsorgssvikt ikke vanskjøtsel. Nok en gang ser vi motviljen mot det noe nedsettende prefikset van-. I dag står det sosiale hjelpeapparatet parat med diverse støttetiltak og trygdeordninger for den største nøden hos de ubemidlede og samfunnets stebarn. Slik har sosialkontorene overtatt forsorgens og fattigkassas funksjoner.

7 Politiske og ideologiske konfliktfelter

For noen år siden kunne man lese i avisene om USAs krigføring i Vietnam. I proamerikanske organer snakket man da helst om USAs engasjement i Vietnam. Terrorhandling og massakre er negativt ladde begreper, og slike minusord eufemiseres da også ofte til offensiv eller gjengjeldelsesaksjon.

Fra vår hjemlige arena er det neppe vanskelig å se hvor sympatien ligger når en og samme hendelse kan betegnes som henholdsvis Blitz-pøbelens herjinger og fredelig demonstrasjon. I en slags «gråsone» mot de mer tabuerte farvann kan vi iblant komme over en eiendommelig variant av eufemistisk praksis: I økonomiske innstrammingstider hører man sjelden ansvarlige politikere presentere klar tale om nedskjæringer i helse- og sosialsektoren. Da snakker man heller om å redusere de offentlige utgiftene.

(Språknytt 3/1994)

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter