Liker du Gammel Ost og Krum Kaga?

AV ARNE TORP

Arne Torp er universitetslektor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han har gitt ut boka Norsk og nordisk før og nå (Universitetsforlaget 1982), og arbeider nå blant annet med sammenligning av nordiske språk, spesielt med tanke på inndelingen av nordiske dialekter.

I bokhylla mi har jeg en stensilert trykksak med den velklingende tittel Pioneer Cook Book, samla og utgitt i 1969 av The Norwegian-American Museum i Decorah, Iowa. Navnet på de to matrettene i overskriften er henta fra denne publikasjonen. Av andre godbiter kan nevnes Egga Kaker, Rulle Pulse, Sylte Labber, Raspe Klub, Romme Grod.

Foruten diverse andre ortografiske besynderligheter kan vi særlig merke oss to «feil» som går igjen:

1) Gjennomført bruk av store for bokstaver i substantiv
2) Særskriving av hvert ledd i sammensatte ord.

Som alle naturligvis er klar over, skyldes dette påvirkning fra engelsk (amerikansk) skriveskikk – noe som vel må sies å være både forklarlig og tilgivelig hos folk som er født og oppvokst i USA. Dersom denne «sjuken» bare forekom hos norskamerikanere, hadde det heller ikke vært noen grunn til å skrive om den i Språknytt. Men så vel er det nok ikke.

Noen virkelige tvilstilfeller

Det er en kjent sak at en stundom kan være i tvil om et uttrykk skal oppfattes og skrives som ett eller flere ord. Velkjente eksempler på dette er for di eller fordi, så pass eller såpass (begge deler tillatt), i stedet for (som tre ord) eller istedenfor (i ett ord). I slike tilfeller har vi en god del usikkerhet og vakling på norsk. Oftest er det særskriving i norsk (f.eks. i år, i vinter, etterat, med mindre, nå til dags).

Uproblematiske sammensetninger og problematiske skrivemåter

De tilfellene hvor en med rimelighet kan være i tvil om særskriving og sammenskriving på norsk, avgrenser seg stort sett til uttrykk av den typen vi har her (forskjellige slags adverbiale eller konjunksjonale uttrykk). Derimot er ingen nordmann med normalt utvikla språkkjensle og et minimum av rettskrivingstrening et øyeblikk i tvil om at gammelost og krumkake skal skrives sammen som ett ord – en gammel ost eller ei krum kake er noe annet.

Likevel ser en stadig skrivemåter av typen gammel ost. Om det ikke er vanlig å skrive nettopp ordet gammelost slik, så er det nok av tilsvarende eksempler.

På mitt eget arbeidssted – Universitetet i Oslo – har jeg i mange år gått og ergra meg over et solid metallskilt ved inngangen til bokhandelen, hvor en bl.a. kan lese følgende: Dette er en Selvbetjenings Bokhandel. Her ser vi igjen begge «syndene» fra den norsk-amerikanske kokeboka: særskriving av et sammensatt ord og stor forbokstav i hvert av ledda.

For fremdeles å holde meg til min egen arbeidsplass kan jeg også sitere forsidetittelen på programheftet for et arrangement ved Det historisk-filosofiske fakultet 30. Januar –5. Februar i år (skrevet med stor J og F på heftet!): humaniora uken '84. Til delvis unnskyldning for fakultetet får jeg legge til at humaniora og uken her står på hver si linje – når ordet seinere blir brukt i teksten inne i heftet, er det skrevet med bindestrek (humaniora-uken). Mer om dette seinere.

Når jeg har trukket fram disse eksemplene fra universitetsmiljøet, er det vel mer for å feie først for egen dør enn fordi jeg trur det er vanligere her enn ellers i samfunnet. Hvis en har øynene med seg, er det utrulig hvor mye en ser av «unorsk» særskriving, særlig i kunngjøringer og på plakater av ymse slag. Tilfeldige eksempler jeg har lagt merke til de siste dagene, er favør pris (ved billettluke i dyrepark), note avdeling (i musikkforretning), nøtte pinner (på iskrempakning).

Når denne særskrivinga av sammensatte ord er blitt så vanlig i moderne norsk, så trur jeg nok den langt viktigste årsaken må være ortografisk påvirkning fra engelsk. Mange leser en god del engelsk, og ikke minst de unge går ofte på snack bar (offisiell norsk skrivemåte snackbar) og spiser hot dog (som skrives slik også i norsk tekst)*. Det neste blir vel at kioskene begynner å selge wiener pølser og potet lumper (kanskje noen alt gjør det).

To andre faktorer som fremmer særskriving

I tillegg til påvirkning fra engelsk trur jeg vi kan regne med to andre forhold som trekker i samme retning.

1 «Det praktisk-estetiske»

Det ene var vi inne på under omtalen av humaniora-uken, skrevet uten bindestrek og med humaniora og uken på hver si linje. Slik skrivemåte ser en svært ofte i dag, særlig på bokomslag og annen slags «emballasje».

De som lager denne emballasjen, bruker ofte store typer for å gjøre innholdet kjent, og dersom det blir for liten plass til å skrive et sammensatt ord på ei linje, fordeles det ganske enkelt på flere linjer, og ofte utelates da bindestreken – muligens fordi formgiverne synes det er penere uten.

Her er noen tilfeldige eksempler fra hyllene i en kolonialforretning (med hvert «ord» skrevet på hver si linje): Go'e fiske boller; molte syltetøy, bringebær gele; sjokolade kake, form kake, pepper kake, nøtte kake. At de som skriver slik, er fullstendig klar over at det egentlig er tale om ett sammensatt ord, gikk for øvrig svært klart fram av den sistnevnte varegruppa, for et annet sted på emballasjen var navnene skrevet sammensatt (sjokoladekake, formkake, pepperkake, nøttekake).

2 Initialord

Det andre momentet som jeg trur kan være med og forsterke tendensen til å skrive sammensatte ord «bitvis», er vår tids store forkjærlighet for initialord av typen NRK (Norsk rikskringkasting), NAF (Norges Automobil-Forbund), DNA (Det norske Arbeiderparti), AP (Arbeiderpartiet) osv.

Som det går fram av disse eksemplene, er det ikke minst navn på organisasjoner som blir forkorta slik. De er ofte lange og derfor tunge å bruke. I visse tilfeller står hver bokstav i initialordet for et eget ord i det fulle navnet på organisasjonen (f.eks. DNA), men svært ofte står én eller flere bokstaver bare for et ledd i et sammensatt ord (jf. de andre eksemplene og en mengde andre som NSB, LO, UD osv.).

De aller fleste foreninger og organisasjoner skriver da også sine fulle navn i samsvar med norske rettskrivingsregler når det gjelder særskriving av ord, sjøl om en da må «plukke fram» initialene fra seinere ledd i sammensatte ord. Men noen synes tydeligvis at dette er litt plagsomt. I alle fall har jeg en sterk mistanke om at dette er en medvirkende årsak til at visse organisasjoner praktiserer «unorsk» særskriving. Ved en rask gjennomlesing av yrkeslista i telefonkatalogen for Oslo og omland under overskriften «Foreninger og forbund» fant jeg bortimot 15 eksempler på dette. De mest graverende var vel Norsk Radio Relæ Liga (NRRL) og Norsk Tele Tjeneste Forbund (NTTF), der det som etter mitt syn burde vært to ord, skrives som om det var fire. Påfallende var også f.eks. Norges Badminton Forbund og Norsk Revmatiker Forbund overfor de «normale» Norges Bandyforbund og Oslo Revmatikerforening.

Engelske regler på norsk?

Det er sannsynlig at engelske forbilder spiller med ved disse to spesielle typene av særskriving. Et naturlig spørsmål til slutt kunne vel være om det ikke var like bra om vi rett og slett retta oss etter engelsk skriveskikk på dette punktet.

Mange ville kanskje synes at dette måtte være en fin måte å gjøre det lettere på for folk som skal lære å skrive engelsk – noe som jo er vanskelig nok i alle fall.

Et slikt syn mener jeg bør avvises på det mest bestemte, og det av minst to grunner.

For det første har vi på norsk i de tilfellene det her er snakk om, ei klinkende klar kjensle av hva som er ett ord. Et morsomt vitnesbyrd om dette fikk jeg da jeg ringte til Norsk Tele Tjeneste Forbund for å forhøre meg om navnet. Vedkommende som tok telefonen, svarte da helt naturlig: «Teletjenesteforbundet!»Trengs det noe bedre bevis for at den norske «ordkjensla» fungerer?

For det andre eksisterer det overhodet ikke noe slikt som regler for særskriving og sammenskriving av sammensatte ord på engelsk. Ei stor engelskspråklig ordbok (Webster, 1976) skriver bl.a. slik om dette emnet: «The elements of an English compound are variously (mi utheving) written solid, open or hyphened when they are all English words that can be written independently.»

Med andre ord: Det er i prinsippet umulig å vite om et engelsk «compound» skal skrives som ett ord, som to ord eller med bindestrek mellom ledda – snart brukes det ene, snart det andre og snart det tredje. Praksis er faktisk så varierende fra person til person at mine kolleger på Britisk institutt ved Universitetet i Oslo kan fortelle at de der ustanselig har diskusjoner om sær- og sammenskriving og bindestrek når de skal lage eksamensoppgaver i engelsk.

Vi nordmenn er jo herostratisk berømt for vår krangel om rettskriving. Likevel kan jeg ikke huske at vi på Nordisk institutt noen gang har hatt noen diskusjon om sær- og sammenskriving av ord.

La oss derfor heller ikke i framtida forvirre av engelsk skrivemåte når det gjelder vår oppfatning av hva som er ett ord på norsk! Vi har så mange andre og morsommere ting å krangle om i språket vårt!

*Norsk språkråd fastsatte i 1983 at skrivemåten i norsk skal være hot-dog.

(Språknytt 3/1984)