Legenden Carl Marstrander – vitenskapsmannen og mennesket

AV GERD HØST HEYERDAHL

I 1906 ble han tatt ut til olympialaget som skulle representere Norge i Athen. Men professor Sophus Bugge skaffet ham et stipendium til Irland, og Marstrander gav avkall på Athen-turen og eventuelt verdensmesterskap i stavsprang.

For norsk og internasjonal språkvitenskap ble dette en landevinning. Hjemme i sin fars, rektor Marstranders, bibliotek i Kristiansand hadde han funnet litteratur nok til å vekke interessen for språklige problemer, og han var alt som skolegutt vel bevandret i gresk og latin. På Universitetet førte Sophus Bugge og Alf Torp ham inn i den sammenlignende språkvitenskapen og særlig i studiet av keltiske språk. Våren 1907 landet så Marstrander på øya Blasket utenfor Don Chuinn, Irlands sørvestligste punkt.

Språkstudier i Irland

Her levde en fattig fiskerbefolkning enda under rent primitive forhold. De hadde ikke bare bevart sitt gamle språk, men også sine tradisjoner, samfunnsformer og sin «ri», det vil si konge. På stranden ble stipendiaten mottatt av selveste kongen, som splitter naken etter et bad holdt en velkomsttale for ham på nyirsk. Marstrander forstod ikke et mukk, men tenkte at det beste er godt nok, og svarte med en takketale på gammelirsk. Nå var det kongen som ikke forstod noe, og svarte høflig på engelsk: «It is a nice language, the Norwegian one!»

Her ble Marstrander et helt år, nedtegnet språket og hoppet stavsprang over hustakene så vettskremte koner på vei fra fjøset kastet fra seg sine fulle melkespann, korset seg, løp og skrek: «Gud og Maria, han har Djevelen i seg!» Ennå snakkes det i Blasket om den gale nordmannen som suste på kosteskaft over husene i månelyse netter.

I 1909 ble han professor i keltisk og sammenlignende språkforskning ved School of Irish Learning i Dublin. I 1913 fant man så ut at det var behov for ham her hjemme, og opprettet et ekstraordinært professorat i keltiske språk for ham, det første i Norden.

Helt til 1914 var han redaktør av den store irske ordboken som utgis av Royal Irish Academy, og medredaktør av det irske språktidsskrift Eriu.

I 1915 gav han ut sitt Bidrag til det norske sprogs historie i Irland, der han viser at alle de norske lånordene og navn fra Norden peker mot Norge og kaster lys over norsk språk i vikingtiden.

Språket på Man

I siste øyeblikk reddet Marstrander det manske språket fra å gli over i glemselens mørke. Han reiste til Man og drog fra gård til gård, men på hele øya Man var det bare ti gamlinger som virkelig kunne mansk. Likevel klarte Marstrander under samtalene å få skrevet ned ca. 4 000 sider av mansk språk og gamle religiøse tekster. Den siste innfødte språkbæreren, Harry Kelly, døde i 1935. Samtalene kunne gå trått, for gamle mennesker sovner ofte midt i en setning. Men den sørlandsk milde Marstrander tenkte: «Alt for vitenskapen» og holdt dem våkne ved stadig å stikke dem med en grov stoppenål. «De var den siste han snakket med,» sa den gamle konen bedrøvet, da Marstrander kom neste morgen for å fortsette samtalen, og 96-åringen var død. På en naboøy bodde en ung jente med flammende hår og stjerner i sitt blikk. Hun ble elsket av en gutt på en annen øy. Og så forskjellig var språket på disse øyene at de to ikke kunne forstå hverandre. Marstrander fikk i oppdrag å fri og gjorde det så grundig at gutten ikke bare fikk sin elskede, men fem kyr «på kjøpet».

Keltisk i Bretagne

I tre år bodde han med sin familie i et telt i Bretagne for å nedtegne de keltiske dialektene der. En kveld jamret kroverten seg over at han hadde kommet i skade for å kjøpe 600 flasker rødvin. Og i Bretagne ville folk bare drikke sider, så hva skulle han nå gjøre med all rødvinen? Om Marstrander ville, kunne han få hele stasen for en halv franc: Det var den gang 17 øre, og Marstrander slo straks til. «Men fra det øyeblikk var det ikke fred å få i teltet. Om dagen kom bøndene, om natten prestene. Hvem som drakk mest, vet jeg ikke.» Men etter fjorten dager var alt drukket opp, og Marstrander fikk sin arbeidsro tilbake.

Beskjeden var han alltid. Da hans lønn i lengre tid ble sendt til Finisterre i Spania istedenfor til Finisterre i Bretagne, falt det ham ikke inn å skrive hjem til Universitetet og klage. Han fant seg i sin nød med stoisk ro. Grytidlig om morgenen drog han ut med tom barnevogn og rasket til seg poteter, grønnsaker og frukt. En dag fant han et kastanjetre med herlige modne kastanjer. Om natten snek han seg ut med barnevognen, klatret opp i treet og ristet ned kastanjene. Så hoppet han – uten stav – rett ned på en katolsk prest og ventet seg en streng påminnelse om det sjuende bud. Men presten stirret sultent på ham og spurte: «Monsieur, skal vi dele?» Og det gjorde de.

Ja, legendene dukket opp og bredte seg som ringer i vannet overalt hvor Marstrander viste seg. Og alle er de sanne. Under krigen ble han arrestert fire ganger, og under et av fengselsoppholdene skrev han dagbok på en rull toalettpapir, i et etruskisk alfabet. Da han ble satt fri, gjemte han rullen i en kjeller. Der ble den funnet av Gestapo, som ikke forstod alfabetet og sendte den til eksperter i Berlin. De returnerte rullen med beskjed om at den eneste som kunne tyde alfabetet, var professor Carl Marstrander ved Universitetet i Oslo!

Bredt interessefelt

Marstranders forskning spenner over et overveldende rikt felt. Det strekker seg over hele det indoeuropeiske språkområdet, fra hettittisk til skandinavisk. Særlig interesserte han seg for den vestlige gruppen av de indoeuropeiske språk: italisk, keltisk og germansk.

I 1928 startet Marstrander Norsk Tidsskrift for Sprogvidenskap, som skulle omfatte alle grener av språkvitenskapen, belyse alle aspekter, historisk, strukturelt og kulturelt. «Så praktisk,» ivret han. «Nå vet utlendingene hvor norske språkforskere skriver. Ellers blir jo våre artikler spredt for alle vinder.» Og det ble et strålende tidsskrift, innledet med hans egen berømte artikkel Om runene og runenavnenes opprinnelse. I 1930 skrev Halvdan Koht i Tidens Tegn: «Norsk Tidsskrift for Sprogvidenskap har nu utgitt fire bind, det ene sværere enn det andre. Det var knapt noen som tenkte seg, da Marstrander begynte, at det var mulig å opprettholde et norsk tidsskrift med så høy standard …»

Hva Marstrander har betydd for vårt språkvitenskapelige miljø og som universitetslærer, kan utenforstående neppe forstå. Flere av våre mest fremtredende forskere har fått sin avgjørende vitenskapelige pregning av ham. Ingen som noen gang har fulgt hans forelesninger, eller har tatt del i hans øvelser, kan glemme dem. Han hadde noe suggestivt ved seg som rev tilhørerne med, der han tilsynelatende lett og nesten skjødesløst elegant sjonglerte med urspråkenes uoverstigelige stoffmasser så de trådte frem som i et relieff av nesten overjordisk klarhet.

(Språknytt 2/1992)