Både språkfolk og andre er ofte usamde om kor sterk eller farleg den engelske innverknaden på norsk språk er. Mange er redde for at engelsk skal øydeleggja norsk, medan andre vil hevda at låning av ord er ein normal, nyttig og såleis harmlaus prosess.
Norsk språkrad har sitt utgangspunkt i det «råd for språkvern og språkdyrking» som Vogtkomitéen foreslo opprettet da den i 1966 la frem sin Innstilling om språksaken.
Sekretariatet i Norsk språkråd får ofte spørsmål om det nynorske namnet på landet vårt. Dei som spør, er i tvil om ein også kan bruka Norge på nynorsk, eller kvifor Noreg er vald som eineform. I gjeldande nynorsk rettskriving er Noreg den einaste tillatne forma.
Som kjent finst det mange ulike språksyn i landet vårt. Ved sida av dei offisielt oppdregne skilja nynorsk/bokmål er det innafor desse igjen mange meiningar om korleis norsk språk bør vera og kva som tener språket vårt best.
Det er bare i sjeldne tilfeller at vi kan utstede nøyaktig fødselsattest for ord, dvs. oppgi når og hvor et ord kom til verden.
Interesse for korleis språket er med og formar og stadfester våre oppfatningar t.d. om politiske og sosiale forhold står sentralt i nyare litteratur om språket i funksjon. Ordval er også eit aspekt ved dette.
Norsk språkråd har fått fleire spørsmål om å jamstella pronomenformene me og vi i nynorsk. Saka har vore drøfta i nynorskdelen av fagnemnda og i samla fagnemnd, og vil truleg bli avgjord på neste rådsmøte.
Studiet av språket som sosialt fenomen er ei viktig side ved språkforskinga. På 30-tallet blei dette poengtert av Hans Vogt og Alf Sommerfelt. Språket «er ikke i sin natur først og fremst noe organisk, men et system av mønster for opptreden og handling. Vi lærer det på samme måte som vi lærer andre samfunnsferdigheter», skreiv Sommerfelt i Samtiden 1938.
Dette er eit utsnitt frå boka Mål og miljø. Innføring i sosiolingvistikk eller språksosiologi, som professor Kjell Venås gav ut i 1982 på Novus Forlag. Venås er formann for fagnemnda i Norsk språkråd i arbeidsåret 1983.
I denne artikkelen vil eg gi eit lite døme på kva slags problem og val Norsk språkråd kan komma opp i når det skal fastsetta skrivemåten for ord som ikkje tidlegare har fått ei normert skriftform.
Det er vel kjent at det lille språksamfunnet vårt er utsatt for sterk påvirking utafra, og da nesten bare svensk og engelsk. Kanalene for denne påvirkinga er mange, og her skal vi bare ta opp et fenomen som hittil har vært lite påakta, nemlig den utstrakte bruken av engelske titler på filmer som vises på norske kinoer.
Norsk språkråd hadde møte 11.10.85 i Asker. Eit av emna som vart drøfta, var «Overdialektale talemålsnormer». Andreas Bjørkum, Bjarne Fidjestøl, Einar Lundeby og Geirr Wiggen innleidde til diskusjon. Vi gjev her att innleiinga til Bjarne Fidjestøl om nynorsk talemålsnorm.
I 1983 kom det ut ei lærebok i nynorsk for utanlandske studentar. Ho er skriven på engelsk, og tittelen er: Norwegian Nynorsk. Undertittelen fortel at dette er «An introduction for foreign students».
Garpegenitiven – framgangsrik vestlending med kontinentale anar
I år er det 90 år sidan Tarjei Vesaas vart fødd, Vinje-diktaren som kom til å verta eit viktig førebilete for nynorsk skrivekunst. I det høvet gjev Det Norske Samlaget ut samla verk av forfattaren – bortsett frå skodespela.
Folk fra andre kanter av landet som kommer til Bergen, vil få høre en god del ord og uttrykk som de vil stå spørrende overfor, eller som i alle fall virker uvante.
Utapå siste utgave av Tanums store rettskrivningsordbok reklameres det med at ordboka inneholder mer enn 300 000 ord. Alle dem er det ingen som kan.
Det kan undra nokon kvar at eit samfunn med kring 48 000 medlemer kan halda seg med eige språk, som vert nytta både i skrift og tale på dei fleste område der språk trengst. Dette samfunnet finn vi på dei grasgrodde øyane ute i havet rett vest for Stad, på Færøyane.
Det eldste kjende dømet på det som kan kallast eit leksikografisk arbeid i Noreg, finn ein på nokre vokstavler frå 1200-talet i Hoprekstad kyrkje i Vik i Sogn.
Da vårt hundreår tok til, var striden om språket i skolen og kyrkja i Finnmark kring to hundre år gammal. Thomas von Westen og den danskfødde biskopen Peder Krog stod for kvar sitt syn i språkspørsmålet da misjonsarbeidet tok til først på 1700-talet.
De som leser denne overskriften, trur sikkert at dette skal handle om ordet du, og det stemmer – Språknytt handler jo om språk. Men dersom f.eks. en journalist i Aust-Agder hadde ringt til en lokalpolitiker og sagt at han ville «skrive litt om du», ville politikeren sikkert lure på hva han nå hadde gjort for noe galt.
Mange trur at norske kyr no berre har nummer og ikkje namn. Rett nok er nummer obligatorisk og namn frivillig i det moderne husdyrbruket, men godt over 90 prosent av kyrne har framleis namn. Det viser ein landsomfattande statistikk over ca. 355 000 kyr frå den offisielle kukontrollen i 1988.
Mens vi teller ned til OL og pusser pins-samlingen vår, går diskusjonen friskt om norsk og utenlandsk grammatikk.
Det har lenge stått på Norsk språkråds arbeidsprogram å undersøke hvordan den offisielle skriftnormen – rettskrivning og bøyning – kommer til syne i norsk på trykk.
For å teste språkfølelsen til to glade amatører (den ene er jeg) stilte jeg fire spørsmål til en som ikke liker tran: 1 Liker du tran? 2 Liker du ikke tran? 3 Du liker vel tran? 4 Du liker vel ikke tran? Jeg fikk nei på alle de fire spørsmålene.
En rett-på-sak-holdning blir i de aller fleste sammenhenger regnet som en plussverdi. Vi kaller en spade for en spade, og en rose er en rose. Slikt gjør all ordkommunikasjon grei og entydig.
Landet hvor menneskerettighetene så dagens lys – Frankrike – har nylig blitt anklaget for å bryte paragraf 11 i Menneskerettighetserklæringen av 1789:
Folk har mange kjælenavn på tærne, men det er bare stortå og lilletå som er ført opp i Tanums store rettskrivningsordbok (bokmål). Disse tånavna har altså en «offisiell» skrivemåte og er med i det sentrale ordforrådet vårt (slik som navna på fingrene).
Det finst mange språkkløyvde land i verda, men ingen har ein språksituasjon som heilt ut kan jamførast med vår.
Da eg i tiårsskriftet for Norsk språknemnd («Skriftspråk i utvikling» s. 11 ff.) gjorde greie for dei første tankar og framlegg om eit norsk organ for måldyrking og språkstyring, heldt eg meg til åra frå 1945 og fram til 1949, da planane fekk konkret form i framlegget frå det departementale utvalet.
Spørsmålet om forholdet mellom hovud- og sideformene i gjeldande og framtidig rettskrivingsnormal har vore noko drøfta i Norsk språkråd utan at det enno er komme til full avklaring.
I 1930 vart Gustav Indrebø (1889–1942) professor i vestnorsk målføregransking ved Folkeminnesamlingi på Bergens Museum, no Nordisk institutt. Tidlegare hadde Indrebø m. a. vore styrar for Norsk Stadnamnarkiv i Oslo frå starten i 1921 til 1930, og han heldt fram som styrar då arkivet mellombels vart flytta til Bergen (fram til 1942, då han døydde).
Arbeidet med en ny bibeloversettelse har to hovedformål. Grunntekstens mening skal gjengis så riktig som mulig, i samsvar med de sikre resultater av nyere funn og forskning. Men like viktig er det at Bibelens budskap blir uttrykt i en språkform som er forståelig og naturlig for mennesker i dag.
Språkplanlegging er ein ung vitskap. Det er ikkje så lenge sidan både språkforskarar og andre oppfatta språket som ein sjølvstendig organisme eller struktur, som levde sitt eige liv uavhengig av menneskeviljen.
Det er grunn til å rope et varsku når det gjelder ukritisk bruk av engelske ord i norsk. Et lite språksamfunn som vårt er svært utsatt. I det lange løp kan det kanskje ikke overleve dersom det ikke gjøres bevisste anstrengelser for å opprettholde norsk språk i skrift og tale. Den utstrakte bruken av engelske ord vil i alle fall i lengden føre til en utarming av språket.
Ingvild Broch er universitetslektor i russisk, Ernst Håkon Jahr i nordisk språkvitenskap, begge ved Universitetet i Tromsø. Saman har dei gitt ut boka Russenorsk et pidginspråk i Norge (Tromsø-studier i språkvitenskap III), Oslo: Novus 1981.
Norsk språkråd vedtok i 1976 å tilrå for Kirke- og undervisningsdepartementet at læreboknormalen skulle gjelde for lærebøker og for målbruk i offentlig tjeneste. Tilrådingen gjaldt både bokmål og nynorsk.
Filosofen Voltaire har sagt at etymologien er ein vitskap der det ikkje vert teke omsyn til vokalane, og konsonantane tel lite. Denne utsegna har seinare vorte referert både tidt og ofte, og mest av slike som harselerer over etymologisk gransking.
Litt om sær- og sammenskrivingsproblemer i norsk
Det er klart at Scotland tyder «Skottland» men kva tyder yard? På skolen lærte vi at ein yard er lik 0,914 meter, men desse 91,4 cm fører oss ikkje langt dersom vi ønskjer å finne ut kva sistelekken i Scotland Yard tyder. Noko med lengdemålet å gjere har det ikkje.
Etter at vi i 1885 fekk to jamstelte skriftmål i Noreg, var det særleg i skulen jamstellinga vart sett ut i livet. På andre samfunnsområde gjekk det lenger før det synte seg verknader av jamstellingsvedtaket.
En uanselig heftet bok som holder til huse i bokhylla hjemme hos meg, heter 1300 Udtalelser av og i Morgenbladet.
Carl Johan Sverdrup Marstrander (1883–1965) var en av vår tids store humanistiske forskere. Han tok aldri noen universitetseksamen, det var bare så vidt han rakk de forberedende prøver. For i sin ungdom var han også en fremragende friidrettsmann med stavsprang som spesialitet.
I det norske språksamfunnet regulerer vi (gjennom Norsk språkråd og – i mer gjennomgripende tilfeller – Stortinget) visse sider ved skriftspråket. Vi har ikke riktighetsregler for talt norsk som vi må bøye oss etter, men bruker og respekterer hverandres by- og bygdemål. Det er en fin øvelse i toleranse.
Denne artikkelen gir en del resultater fra en spørreundersøkelse med 16 spørsmål om hvordan ungdom på videregående skoler i Oslo ser på bruk av engelsk språkstoff i norsk.
«Til gjennomføringa får ein ta den tida som trengst,» sa statsråd Lars Moen i Stortinget 20.11.1950, da innstillingen om ny tellemåte ble drøftet. Det har vi virkelig gjort – tatt den tida som trengs. Hittil har vi brukt drygt førti år på foretagendet – godt og vel en gammeldags mannsalder.
I mange sammenhenger er passiven uttrykksform som er god å ha: Det blir vist mange gode filmer i fjernsynet. Sykler må ikke settes i oppgangen. Når vi ikke trenger å uttrykke hvem eller hva som utfører handlingen, kan vi bruke passiv, heter det gjerne. Det er en god grunnregel.
Språk forandrar seg. Iallfall gjorde dei det før i tida; det ser vi lett om vi samanliknar eldre og nyare tekstar. Men også i våre dagar skjer det nyskaping i språket, både når det gjeld lydverk, bøyingsverk og setningsbygnad.
I Danmark bur danskane, i Sverige svenskane. I Noreg finn me nordmenn (og eventuelt for dei som det vil: nordkvinner). Så langt er det enkelt.
Ordbøker kan være enspråklige eller flerspråklige. Er de flerspråklige, kan de ta sikte på at brukeren skal forstå fremmedspråket. Da kalles de passive ordbøker. Eller brukeren skal ved hjelp av ordboka bli i stand til å uttrykke seg på fremmedspråket; da kalles ordboka aktiv.
Ordet fluidum betyr ifølge Bokmålsordboka «væske» eller «sprit, brennevin» (den siste betydningen er helst skjemtende). I offisiell rettskriving skal ordet staves fluidum, og ikke fludium.
Språkføringen i våre aviser gir et ganske godt bilde av skriftspråkets situasjon i landet til enhver tid. I avisene vil utviklingstendenser i «radikal» eller mer «konserverende» retning raskt komme til uttrykk.
Om sammenblanding av sje- og kje-lydene blant barn og ungdom.
Ein skulle ikkje tru det var mogleg, men det er det. Og det er finnane som gjer det: sender eit fast radioprogram på latin, eit språk som døydde ut i levande tale kring år 600 etter Kristus.
Publisert:27.09.2004 | Oppdatert:18.12.2015