Leder: Norsk og nordisk

I dette nummeret har vi en artikkel om Jørgen Løvland. Ved sida av Christian Michelsen var han den mest sentrale aktøren i det dramatiske året 1905. Språklig sett er det et paradoks at svensketida fra 1814 til 1905 så å si ikke har hatt noen som helst betydning for utviklinga av norsk språk.

Men kom så igjen i vår tid, for eksempel i tida fra 1960 og fram til i dag. Vi har ingen union med Sverige, men aldri har påvirkningen fra svensk vært som nå. Titusener svensker arbeider i Norge, meteorologer snakker svensk-norsk i NRK, NRK Oppland har hatt en populær svensktalende medarbeider. I Oslo i 2006 betyr ordet «svenske» i en gitt situasjon ‘kelner’. Slik er det hundre år etter unionsoppløsningen. Og det er flott. Det er flott at norsk og svensk språk nå står i så nær kontakt med hverandre som de ikke har gjort på flere hundre år.

Så språkforståelsen på den skandinaviske halvøya står ikke i fare. Men i ytterkantene i Norden rakner det. På Island kan en skandinav forsøke å snakke et tydelig dansk, svensk eller norsk – men får svar på engelsk. (Statistikken forteller at islendinger er de i Norden som oftest bruker engelsk i hverdagen.) I øst er stadig færre finner i stand til å føre samtaler på svensk. Derfor kan alle som er aktive i nordisk samarbeid, nå rapportere om at nordiske møter oftere og oftere foregår på engelsk. Ellers kan ikke islendinger og finner delta på like fot med de andre. Heller ikke «sydflanken» Danmark er hva den en gang var. Svensker og nordmenn på besøk beretter om at selv om de forsøker seg med distinkt skandinavisk tale, får de like ofte svar på engelsk som på dansk.

Er nå dette så farlig, blir vi ikke stadig mer internasjonalisert (les: anglifisert)? Er ikke dette kulturell nostalgi? Nordea, den største banken i Norden, mener nei. Nordea satser maksimalt på å bruke skandinavisk. For dem gjelder det å opprettholde et næringslivsmarked av folk som forstår hverandre. De vet at milliarder av kroner står på spill.

Den dagen vi nordmenn og svensker snakker engelsk med dansker, islendinger og finner, har Norden slutta å eksistere – ikke bare som kulturell region, men også som en region for felles arbeidsliv og økonomi. Nordboerne har da spilt bort sitt aller sterkeste internasjonale kort, å kunne framstå som en fellesregion med 25 millioner. Svensker og nordmenn sitter da igjen med en skandinavisk region på 15 millioner.

Derfor har Nordens språkråd i 2006 gjort ferdig en språkdeklarasjon som skal forplikte de nordiske land til å bli enige om visse språkpolitiske retningslinjer. De nordiske utdanningsministrene slutta seg nylig til teksten. Seinere i høst får sesjonen i Nordisk Råd den på sitt bord. Teksten er god nok, men uten politisk vilje og påfølgende handling innen utdanning, forsking og arbeidsliv blir den bare – en god tekst.

Sylfest Lomheim