«Må ha det. Bare må ha det!» Om bare og andre ubetydelige småord

AV JAN SVENNEVIG

Uformelt talespråk er fullt av småord som liksom, altså, bare og vel, og av faste uttrykk som på en måte og ikke sant? De blir i dagligspråket ofte omtalt litt nedsettende som «fyllord». I språkvitenskapen kaller man dem pragmatiske partikler og uttrykk. (Pragmatikk er læren om språkbruk.)

Jeg skal forsøke å vise at slike uttrykk ikke er så tomme og intetsigende som mange kanskje tror. De signaliserer viktige forhold om kommunikasjonsprosessen og om talernes holdninger til det de sier. Eksemplene er hentet fra Big-Brother-korpuset i Oslo og UNO-korpuset ved Universitetet i Bergen. (UNO = Språkkontakt og ungdomsspråk i Norden.)

Til grunn for den utbredte nedvurderingen av småordene ligger det en forestilling om at ord er til for å beskrive verden. Og det er klart at det er vanskelig å si hva slike pragmatiske uttrykk viser til «i verden». I tillegg har vi i språksamfunnet stilistiske idealer om å være klare og konsise når vi uttrykker oss. Alle husker vel norsklærerens røde streker under småordene som liksom hadde sneket seg inn i stilene våre.

Idealet om den klare og tydelige tale er gammel. I Bibelen kan vi lese: «Men eders tale skal være ja, ja, nei, nei; det som er mere enn dette, er av det onde.» (Matt. 5, 37). Det kan derfor kanskje være på sin plass å begynne med å vise at selv ja og nei i dagligtale ofte betyr noe annet enn «ja» og «nei». Se på dette samtaleutdraget:

1   Rodney: Trur du jeg er enebarn?
Anette: Ja.
Rodney: Hahaha Hvorfor trur’u det?
Anette: Nei, det ha’kke, det er … bare lurte på det.

Anette svarer ikke på et ja-/nei-spørsmål og kan dermed vanskelig sies å avkrefte noe Rodney påstår eller spør om. Skal vi finne meningen, må vi gå bakenfor det eksplisitte påstandsinnholdet i ytringene. Rodney uttrykker gjennom spørsmålet sitt en forventning om at Anette har en grunn til å tro at han er enebarn. Når Anette innleder svaret med «nei», demper hun sitt subjektive engasjement for det hun skal si, og signaliserer dermed at hun ikke har noen god grunn på rede hånd.

Funksjoner av partikkelen bare

I det følgende skal jeg ta for meg bare for å eksemplifisere noen av de betydningene slike småord kan ha, og hvordan de utvikler seg. Som pragmatisk partikkel brukes bare ofte til å gjøre en anmodning mer forsiktig, slik som her:

2   jeg bare lurte på om jeg kunne få låne boka di litt, jeg

3   sorry, jeg må bare ta på lyset litt jeg

Her er bare en demper, som gjør anmodningen mindre påtrengende. Partikkelen bidrar til å redusere på et symbolsk plan viktigheten av anmodningen («jeg bare lurte på …») eller størrelsen på det man ber om («bare ta på lyset litt»).

Men bare kan også ha stikk motsatt funksjon, nemlig å forsterke talerens forpliktelse overfor det han eller hun sier. Det gjelder særlig når det er snakk om et tilbud, slik som her.

4   Bare si fra hvis du har lyst på blå stripe da

Partikkelen forsterker tilbudet ved å understreke det legitime i å si fra. Også ved vurderinger brukes bare til å forsterke, slik som i:

5   ja han er bare så koselig vet du

Bare forsterker generelt talerens uttrykk for subjektiv vurdering, vilje, ønske osv. Derfor er partikkelen i Tine-sitatet i overskriften («bare må ha det») også en forsterker.

Vi finner også ofte bare i beskrivelser av hendelser i fortellinger, hvor ordet understreker det dramatiske ved hendelsene. Her er forteller en ungdom fra en fest:

6   Karoline: Tore kom bort til meg sånn: I want to make love to you og så tok han bare dro meg med seg

Her er det det dramatiske ved måten han tar henne med seg på, som blir framhevet. Fortellingen fortsetter slik:

7   Karoline: så jeg bare: nei, du bare et kyss men da går jeg,

      han bare: nei få mer

      jeg bare: ha det!
                     [(latter) beina ut vet du.]

      Eva/KO: [(latter)]

I disse tilfellene brukes bare til å introdusere direkte tale. Det ser ut til å erstatte et anføringsverb (for eksempel «sa») og i seg selv signalisere at det kommer et sitat.

Utvikling av pragmatiske funksjoner

Nå har vi kartlagt noe av den store variasjonsbredden i bruken av bare. Men hvordan har disse bruksmåtene utviklet seg? Pragmatiske partikler utvikler seg gjerne fra eksisterende ord med et beskrivende innhold, såkalte innholdsord. Men ofte fortsetter den originale betydningen å eksistere side om side med den pragmatiske, slik at vi får ord med et mangfold av betydninger (homonymer). Ordet bare kan for eksempel brukes på disse måtene:

Adjektiv: bare skuldre (= «ikke tildekket»), den bare sannhet (= «ikke tilbakeholdt»)

Adverb: jeg liker bare hvitvin (= «utelukkende»), du får bare fem kroner (= «ikke mer enn»)

Pragmatisk partikkel: jeg bare lurte på (demper), han bare dro meg med (forsterker), jeg bare: ha det! (anførselsord)

De pragmatiske funksjonene har sannsynligvis utviklet seg fra adjektivet og adverbet bare. Å studere utviklingen av bare kan si oss noe generelt om hva slags prosesser som er involvert når ord mister sin opprinnelige beskrivende betydning og får grammatiske og pragmatiske funksjoner i stedet (såkalt grammatikalisering).

En av prosessene som er involvert, kalles semantisk bleking. Det betyr at ord mister noe av sin opprinnelige betydning. Et godt eksempel på det er ordet sikkert, som når det brukes som pragmatisk partikkel («han har sikkert gått hjem for dagen»), signaliserer at det man sier, nettopp ikke er sikkert, men bare sannsynlig. Den semantiske blekingen av bare ser vi i overgangen fra adverbet som indikerer at noe er lavt på en kvantitetsskala («bare fem kroner»), til demperen som på et mer abstrakt plan signaliserer at noe ikke er viktig («jeg bare lurte»).

Parallelt med den semantiske blekingen skjer det ofte en lydforenkling. Mange pragmatiske partikler uttales ofte med forenklet uttale, slik som:

liksom ---> lissom

altså ---> asså Õ ass

I svensk har bara blitt redusert til ba, men det har vi ikke observert i norsk ennå. Hos oss er det bare den siste vokalen e som eventuelt faller bort når ordet uttales sammen med et ord som begynner på konsonant, for eksempel:

bare sånn ---> basjånn

At r-en ikke har falt bort, ser vi av at den smelter sammen meds-en til en sj-lyd.

Samtidig som ordene mister noe av sin opprinnelige betydning, får de nye (pragmatiske) betydninger, da gjerne i form av uttrykk for subjektive holdninger. For eksempel kan man tenke seg at den opprinnelige betydningen «utelukkende», som vi finner i «jeg liker bare hvitvin», har dannet utgangspunkt for en utvikling som har gitt oss forsterkeren i «bare si fra … ». I tillegg til det opprinnelige adverbet har vi dermed fått en partikkel der det opprinnelige innholdet «ikke annet enn» er svekket til fordel for en mer abstrakt betydning som bare indikerer forsterket følelsesmessig engasjement.

Disse bruksmåtene er ikke særlig nye. Vi finner dem godt representert i dramadialoger fra over hundre år siden. Men det har har skjedd nyutviklinger siden, basert på disse partiklene igjen. For eksempel regner vi med at den forsterkeren som vi finner i gjengivelse av dramatiske hendelser, er en videreutvikling av den dempende partikkelen. Når man sier «jeg bare slår på lyset», så framstiller man handlingen som uviktig og lite bemerkelsesverdig. Når man så kombinerer partikkelen med et verb som signaliserer noe dramatisk («han bare dro meg med»), uttrykker man seg med et «understatement»: Man framstiller noe bemerkelsesverdig som om det ikke var dramatisk i det hele tatt. Man sier nærmest det motsatte av det man mener, og kan dermed sies å bruke partikkelen på en ironisk måte. Det minner litt om når vi sier: «Han er lite teit». Denne bruken av bare har med tiden blitt så vanlig og konvensjonalisert at vi i dag oppfatter den som en utvetydig forsterker og ikke som reell ironi.

Funksjonen som anførselsord er den siste utviklingen i rekken. Og den kommer nok fra den forsterkende partikkelen igjen. Man kan tenke seg at den har utviklet seg fra anførsler som har inkludert den forsterkende partikkelen:

Jeg sa bare: ha det! ---> Jeg bare: ha det!

At disse utviklingstrinnene er relativt nye, kan vi bl.a. se på at de primært brukes av yngre mennesker.

Nye partikler

Det spennende med pragmatiske partikler er at de stadig er i forandring, og man kan følge utviklingen fra år til år. Et uttrykk som har kommet inn relativt nylig, er «jeg vet (det)». Det nye er at det brukes i tilfeller der man ikke primært uttrykker at man allerede visste noe fra før av, men mer som en generell markør for enighet, for eksempel slik:

8   A: Den filmen er skikkelig kul

     B: Jeg vet.

Her gir taleren (B) uttrykk for en holdning mer enn for kunnskap (selv om holdning selvfølgelig baserer seg på kunnskap) og hun kan dermed sies å uttrykke mer enn bare hva hun «vet». Dette er typisk for ungdomsspråk, og det er særlig hos ungdom man finner den mest nyskapende språkbruken. Men det har vært interessant å observere nylig et pragmatisk uttrykk som ser ut til å bre seg mer blant voksne enn blant ungdom. Jeg tenker da på en spesiell bruk av «ikke sant?», ikke som et påheng på en setning, men som en selvstendig respons, for eksempel slik:

9   Anette: Ja, men da må man jo være voksen til også si fra,

     Rodney: Ikke sant, ja.

Denne responsen uttrykker også enighet, ja, til og med emfatisk (ettertrykkelig) enighet. Uten å ha analysert uttrykket systematisk synes jeg det virker som om det også uttrykker at taleren har uavhengige grunner for å mene det han mener. Han signaliserer at dette er noe han har tenkt gjennom før og har kommet fram til på selvstendig grunnlag.

Pragmatiske partikler viser at språket brukes til mer enn å «beskrive verden». Det brukes også til å regulere kommunikasjonsprosessen og deltakernes sosiale relasjoner. Og dette er viktige funksjoner i samtale, der kommunikasjon ikke bare betyr utveksling av informasjon, men også et møte mellom to individer med ulike tanker og følelser. Småordene er oljen i maskineriet, det som tillater samtalepartnere å føle seg fram overfor hverandre eller å skape engasjement og dramatikk.

Mitt poeng er altså at vi ikke alltid skal rynke på nesa av småordene. De hører kanskje ikke hjemme i formelle sammenhenger eller i skriftlige framstillinger, men for uformell samtale må vi benytte andre stilidealer. Og den uformelle samtalen blir stadig viktigere som kommunikasjonsform i dagens samfunn. En interessant tendens i medieutviklingen er at programskapere dyrker fram den spontane og personlige språkbruken framfor den planlagte og objektive. Programformater basert på samtale overtar for formater basert på enetale. Det er derfor ikke underlig at vi hører mer småord i det offentlige rom i dag enn for kort tid siden.

-- Jan Svennevig er professor i kommunikasjon ved Institutt for kommunikasjon, kultur og språk, Handelshøyskolen BI.