Terminologi og fagspråk i Standard Norges perspektiv

AV KNUT JONASSEN

Standard Norge (SN) er en privat og uavhengig medlemsorganisasjon som ble stiftet i 2003 ved at fire tidligere standardiseringsorganer gikk sammen. Organisasjonen er det nasjonale medlemmet av CEN og ISO, de to institusjonene som står for det meste av henholdsvis europeisk og global standardisering. Årlig fastsetter Standard Norge ca. 1 200 norske standarder, fordelt på et bredt spekter av samfunnsområder. Mindre enn 5 % av disse standardene er utviklet nasjonalt, resten er produsert i regi av CEN eller ISO og deretter fastsatt som norsk standard. Størstedelen er europeiske standarder fra CEN, og dem er Norge forpliktet til å fastsette nasjonalt senest seks måneder etter at de er vedtatt i CEN. Derimot er det frivillig hvorvidt standarder fra ISO skal fastsettes som norsk standard eller ikke.

Mindre enn 5 % av de internasjonalt utviklede standardene som fastsettes som norsk standard, blir i dag oversatt til norsk, resten blir fastsatt med engelsk tekst, ofte med norsk tittel. Dette innebærer at under 8 % av norske standarder har norsk tekst, og dette tallet blir stadig lavere.

I EU utarbeides det overordnede rammedirektiver med minimumskrav. I direktivene vises det til europeiske standarder som spesifiserer de detaljerte tekniske kravene. Gjennom EØS-avtalen er Norge forpliktet til å innarbeide målene i direktivene i norsk lov og fastsette tilhørende standarder. Som et ledd i dette oversettes direktivene til norsk, mens standardene som regel blir fastsatt med engelsk tekst. Vi må derfor forholde oss til et stadig voksende engelskspråklig tekstmateriale som indirekte er å betrakte som en del av norsk lovverk.

Standardisering

Utvikling av standarder foregår i tekniske komiteer på nasjonalt, europeisk og globalt plan. Komiteene er i prinsippet åpne for alle, og over 3 000 norske fageksperter er medlemmer og deltar aktivt nasjonalt og internasjonalt. Ekspertene representerer hovedsakelig privat sektor, hvor de arbeider innenfor nær sagt alle fagområder og samfunnssektorer.

I Norge har vi ca. 350 nasjonale tekniske komiteer, i CEN og ISO finnes det over 600. For å støtte norske eksperter som deltar internasjonalt, dannes det norske speilkomiteer til de internasjonale komiteene som anses som interessante. Speilkomiteene drøfter problemer forut for avstemninger eller for å nå fram til omforente nasjonale standpunkter forut for ekspertdeltakelse i internasjonale møter.

All standardisering følger faste prosedyrer. I en teknisk komité skal en forsøke å oppnå konsensus gjennom definerte stadier i standardiseringsprosessen. Interessentene skal kunne forholde seg til en forutsigbar prosess, og de skal ha anledning til å gi relevante innspill på de forskjellige stadiene. Samtidig skal prosedyrene sikre nødvendig progresjon frem mot ferdig standard.

Standarder angir tekniske krav til produkter, systemer, metoder eller prosedyrer. De skal være juridisk holdbare, enten de konkretiserer lovverk, internasjonale avtaler eller konvensjoner eller fungerer som henvisningsdokumenter i kontrakter o.l. I alle disse tilfellene må standardene være så presise som formålet tilsier.

Standardisering og terminologi

På alle fagmøter i standardiseringskomiteer blir det drøftet terminologi. Diskusjonen er ofte knyttet til bruk av enkelttermer i løpende tekst. De terminologiske valgene tas ut fra den konteksten termene inngår i. Termer som er viktige for felles forståelse av større deler av dokumentet, blir definert og ført opp i et eget kapittel under overskriften «Termer og definisjoner». Dette kapittelet innledes vanligvis med sekvensen: «I denne standarden gjelder følgende definisjoner:».

I mange tilfeller utgis serier av tematisk nær beslektede standarder. De er gjerne knyttet til arbeidet i en enkelt teknisk komité, underkomité eller arbeidsgruppe. I slike tilfeller skal ofte hele serien brukes under ett. Derfor behøves det konsistent terminologi på tvers av alle standardene som inngår i serien. Det er da vanlig å gi ut en egen terminologistandard som inneholder alle termer og definisjoner som er nødvendige for å oppnå riktig tolkning av alle standardene i serien.

De omfattende terminologiske aktivitetene i standardiseringsarbeid er underordnet selve standardiseringen, og hensikten er å oppnå et bestemt presisjonsnivå i en standard eller i en serie standarder. Det at det utvikles en felles terminologi for et fagområde (eller: det fagområdet det gjelder), er i beste fall en bieffekt av den egentlige hensikten.

Ved oversettelse av standarder til norsk i Standard Norge arbeides det også terminologisk. Det sentrale er å etablere norske avløserord  for engel-ske termer i kildeteksten. Målet er størst mulig ekvivalens mellom den opprinnelige teksten og den norske oversettelsen. Termene og definisjonene på ett eller flere kildespråk (engelsk, og ofte også fransk og/eller tysk) og på målspråket (bokmål) registreres i en egen database sammen med tilleggsopplysninger. Databasen inneholder i dag mer enn 35 000 termer og skal sikre mest mulig konsistent norsk terminologi i norske standarder. Målet er derfor mer vidtrekkende enn for det terminologiarbeidet som er knyttet til utviklingen av standardene, der enkeltstandarder eller enkeltserier av standarder langt på vei er konteksten. Like fullt har terminologiarbeidet knyttet til oversettelse i Standard Norge som hovedmål å sikre kvaliteten på norske standarder.

I miljøsektoren er det utført et mer omfattende nasjonalt terminologiarbeid enn i andre sektorer. Miljømyndighetene ønsket en konsistent miljøterminologi til bruk for hele sektoren. Derfor ble det gjennomført et terminologiprosjekt der tradisjonell standardisering inngikk som én av flere komponenter, og der den terminologiske delen av standardiseringen bevisst fikk et bredere siktemål. Resultatene av dette arbeidet foreligger i en fritt tilgjengelig og søkbar database på Verdensveven, integrert i en ressursside med andre terminologiske oppslagsverk med relevans for miljøsektoren, særlig naturvitenskapelige. Selve miljøterminologidatabasen inneholder ca. 25 000 termer.

Terminologisk metode

Den tekniske komiteen ISO/TC 37, som Norge har ledervervet i, står i en særstilling når det gjelder terminologisk virksomhet. Den utarbeider standarder for prinsipper, metoder og hjelpemidler for både én-, to- og flerspråklig terminologiarbeid. Mye av det terminologiarbeidet som foregår i regi av standardiseringsorganisasjonene og ellers, skjer uten at de involverte har tilstrekkelig kjennskap til disse standardene og prinsippene og metodene de beskriver. Svært mye terminologiarbeid utføres i forbindelse med teknisk skriving eller oversettelse, der de terminologiske problemene behandles enkeltvis etter hvert som de dukker opp. Resultatet blir en ad-hoc‑preget og lite konsistent terminologi.

Kunnskapsimport og allmennspråk

Gjennom nasjonal fastsettelse av nesten 1 200 internasjonale standarder årlig importeres det store mengder ny kunnskap. Idet kunnskapen skal tas i bruk, utløses det et umiddelbart kommunikasjonsbehov. Dermed importeres også det fagspråket som inngår i de fremmedspråklige standardene, dersom ikke norske avløserord er på plass i god tid før standardene gjøres gjeldende nasjonalt.

Mange av standardene får raskt stor relevans for brede lag av norsk samfunnsliv og for allmennheten. Dette utløser behov for kommunikasjon langt utenfor det snevre fagfeltet som standarden opprinnelig tilhører. En rekke av termene vil således gli over i allmennspråket. Dårlig utviklet norsk terminologi vil kunne føre til at store deler av allmennheten får problemer med å forstå den nye kunnskapen. Fremmedspråklige termer som glir over i allmennspråket, bryter ofte fundamentalt med norske språkbruksregler, f.eks. når det gjelder ortografi. Etter at de nye språkmønstrene er tatt i bruk av allmennheten, er det nesten umulig å endre på den praksisen som har festet seg.

Muligheter og begrensninger

Teknisk standardisering og fagspråklig normering har mye til felles. Begge deler foregår i faggrupper (henholdsvis tekniske komiteer og normeringskomiteer) der man gjennom dialog mellom fageksperter når frem til resultater som alle enes om og får et eierforhold til. Man ville kunne oppnå en betydelig synergieffekt og gevinst for norsk språk hvis både teknisk standardisering og fagspråklig normering i motsetning til nå ble lagt til én og samme komité.

Arbeidet i slike felles komiteer må foregå etter normeringsfaglige prinsipper og dokumenterte rutiner. Det må være klart målformulert og foregå med utgangspunkt i fagenes og fagmiljøenes behov, premisser og rammebetingelser. Teknisk standardisering må foregå i henhold til faglige behov og norske samfunnsinteresser, fagspråklig normering i henhold til offisiell norsk språkpolitikk. Begge typer virksomhet vil være avhengige av et sekretariat som  kjenner de normeringsfaglige prinsippene og kan drive arbeidet fremover i samsvar med dem. Sekretariatet må ha kompetanse og ressurser til å forberede saker og til å sørge for at oppsatte planer blir fulgt, både faglig og administrativt. Den terminologien som blir resultatet, skal gjøres fritt tilgjengelig i søkbare databaser på Verdensveven.

Langt på vei besitter standardiseringskomiteene den faglige kompetansen som er nødvendig, og de utgjør de organisatoriske elementene som skal til for også å utvikle en god norsk terminologi i stor skala på nær sagt alle samfunnsområder. Det at de fleste av de ca. 3 000 ekspertene som er medlemmer av komiteene, representerer privat sektor, vil kunne bidra sterkt til at norsk terminologi tas i bruk i samfunnssegmenter som myndighetene kun i begrenset omfang vil kunne instruere gjennom offisiell norsk språkpolitikk.

Men komiteene har i dag ikke mandat til å drive med terminologiutvikling som et mål i seg selv, og det er heller ikke stilt ressurser til disposisjon for slik virksomhet. For at denne situasjonen skal bli endret, må et slikt mandat gis av de myndighetene som har ansvar for offisiell norsk språkpolitikk, og de må bidra med de nødvendige ressursene.

Det er et paradoks at norske eksperter som deltar i internasjonal standardisering, bruker mye tid og krefter på å utvikle engelsk terminologi for å få riktig presisjonsnivå på de standardene de er med på å produsere, samtidig som de ikke gis mulighet til å utvikle en omforent norsk terminologi på samme fagområde.

-- Knut Jonassen er cand. real og arbeider i Standard Norge, der han er leiar for Miljødataprogrammet. Han er tidlegare terminolog og var i fem år leiar for Norsk termbank ved Universitetet i Bergen.