Religiøs banning og nestenbanning

AV INGRID KRISTINE HASUND

I boka Banning i norsk, svensk og 18 andre språk (1987) forteller den svenske språkforskeren Magnus Ljung (1987) at de aller fleste språk henter banneordene fra de samme tre områdene: religion, sex og avføring. Banneord er knyttet til noe som er tabu eller stigmatisert i en kultur, og religion, sex og avføring er tabubelagte områder i de fleste kulturer. I denne artikkelen skal jeg ta for meg den religiøse banningen. Religiøs banning i kristne kulturer er preget av den dualistiske kristentradisjonen med klare kontraster mellom det gode og det onde, Gud og djevelen, frelse og fortapelse. Banningen henter stoff både fra det guddommelige og Guds motstandere, og ord som benevner Gud, djevelen og deres tilholdssteder, brukes i banning i flere språk. I norsk har vi uttrykk som Herregud, Faen og Helvete, i engelsk har vi God, Jesus Christ og Hell, og i spansk brukes Cielos («Himmel»), Santo cielo («Hellige himmel») og Jesús.

Hvorfor bruker vi religiøse banneord? Språkforskerne Lars-Gunnar Andersson og Peter Trudgill skriver om dette i boka Bad Language (1990): «Banning er knyttet til sosiale restriksjoner som gjenspeiler samfunnets verdier. Disse restriksjonene utgjør en viktig del av samfunnsstrukturen, de er ikke bare historiske tilfeldigheter, og de stikker gjerne svært dypt.» Den religiøse banningen sier ikke bare noe om vårt forhold til religion akkurat nå, men også noe om hvilken kulturell ballast vi bærer med oss fra tidligere tider. Dette kan vi se hvis vi sammenlikner den religiøse banningen i ulike land. Først og fremst forteller den religiøse banningen hvilken religion som er den sentrale i et samfunn. I Norge og de fleste andre europeiske land er det kristendommen: Banningen handler for det meste om Gud og djevelen. Dernest forteller banningen hva slags kristendom de ulike kulturer er preget av. Det er ikke tilfeldig at man i katolske og ortodokse land har mange banneord som refererer til jomfru Maria og diverse helgener, mens vi i Norge ikke har noen. Norske banneord som refererer til de himmelske makter, handler om Gud og Jesus – og ferdig med det.

Banningen forteller videre noe om hvor sterkt religionen står i de ulike land. I USA regnes de sex- og avføringsrelaterte banneordene (som Shit og Fuck) for å være de styggeste, mens banneord som God, Jesus Christ og Hell er mindre grove. Det samme gjelder for spansk. Her kommer religiøse banneord som Cielos («himmel»), Santo cielo («hellige himmel») og Jesús lenger ned på lista over «stygge» banneord enn sex- og avføringsrelaterte banneord som puta («hore») og mierda («dritt»), som regnes blant de aller groveste. I norsk derimot, er de styggeste banneordene religiøse banneord. Språkforskeren Tor Erik Jenstad har skrevet et kapittel om norsk banning i Magnus Ljungs bok. Der står det: «Norsk banning gjør i overveiende grad bruk av ord fra den religiøse sfære. (…) Seksuell ordbruk er det lite av i norsk banning, selv om de folkelige seksuelle termene naturligvis er tabuord.» Hvorfor er det slik? At så mange nordmenn fremdeles regner religiøse banneord som stygge, viser etter min mening at vi fremdeles har et levende og nært forhold til kristendommen. Det betyr ikke at vi alle er kristne, men det betyr at vi alle forholder oss til kristendommen på en eller annen måte, med varierende grad av respekt og respektløshet.

Noe som ytterligere bekrefter de religiøse banneordenes sterke status i norsk, er den store utbredelsen av det jeg kaller «nestenbanning». Dette er ord og uttrykk som henspiller på ekte banneord, som regel ved at de begynner på samme bokstav eller samme stavelse, men som likevel er forskjellige i formen fra de ekte banneordene. Fy farao og Helgoland er to nestenbanneord som henspiller på henholdsvis Fy faen og Helvete. De likner i formen, men er likevel forskjellige nok til at man ikke kan beskyldes for å ha bannet på ordentlig. På samme måte som den ekte banningen kan nestenbanningen også ses som et kulturuttrykk. Den forteller ikke bare at vi er preget av kristendommen og protestantismen, men at vi fortsatt er preget av den pietistiske tradisjonens normer og fokuset på hva man ikke skal gjøre og si. Som nevnt dreier norsk banning seg i hovedsak om religiøse forestillinger, og den norske nestenbanningen er omtrent utelukkende «nesten» religiøs banning. Nestenbanningen viser også hvilke av de ekte banneordene som er mest tabubelagt. Det finnes mange flere nestenbanneord som henspiller på de onde makter enn på de gode makter, og det tyder på at de ekte banneordene som har med djevelen og helvete å gjøre, har større kraft enn de som handler om Gud og Jesus.

Eksempler på nestenbanning

Det finnes mange typer nestenbanning, og en oversikt over dem finnes i boka Fy Farao! Om nestenbanning og andre kraftuttrykk (Hasund 2005). Her skal jeg bare ta med noen eksempler på en av hovedtypene, nemlig utropsordene. Vi begynner med ord og uttrykk som henspiller på de gode himmelske makter.

Noen nestenbanneord for Gud er Gid, Gudd, Kutt, Gutt, Gubbanoa, Guppi, Gudrun, Gunnhild, Guri, Guri meg, Gurimalla og Gibben. Når det gjelder personnavn som Gudrun, vil jeg presisere at det ikke er noe spesielt negativt knyttet til de konkrete navnene, og at det først og fremst er likheten med et ordentlig banneord som avgjør hvilke navn som brukes i nestenbanning.

Det finnes flere nestenvarianter av Herregud. Herreguri er det som kanskje henspiller mest direkte på det ordentlige banneordet, men Herregosta, Herrejemini, Herremin og Herremann er også ganske tydelige. Mindre sikre er variantene Herlige London, Herligfred, Herlighed, Herligland og Hundringen.

Når det gjelder omskrivninger av Jesus, er nok Jøss og Jøsses de meste kjente. Andre er Jes, Jess og Jøri.

Som nevnt finnes det mange flere eksempler på nestenbanneord som henspiller på den onde og hans tilholdssted, enn til Gud og Jesus. Noen nestenvarianter av Djevelen er Dæven, Odd Even (les «Å dæven»), Dæven døtte, Dæskøtten døtte, Hæren døtte, Dæggern, Dægerten, Dæ, Å dæ, Dæken, Dækelen, Dæffen, Dællan, Å Dallas, Dæri, Dæsken, Dæsiken og Dævelønne. Andre varianter er Jæven, Jæken, Jæsken, Jælan, Jækel og Jæskel.

Faen er vel det banneordet som har generert aller flest nestenbanneord i norsk. Noen eksempler er Fen, Fanke(r)n, Faren, Farken, Fasiken, Farian, Farao, Fillern, Fader og Faderullan. Fillern har flere varianter, som Dillern og Fillarina. For å forsterke uttrykket kan man si Dobbelt fillern eller Innmari fillern. Fader kan utbroderes til Fader Jakob, Fanken til Fanken tute, og Farian til Farian major eller Farian sprette. Andre varianter er Fattik, Fadosten, Fageren, Fagerten, Farsken, Faskerten, Farlig, Fela, Fesen og Flanken. Noen av de mer vågale er Saen, som er en god blanding av Satan og Faen, samt Faem og Faeng, som så vidt redder seg unna likheten med Faen på slutten av ordet.

Stedsnavn er tydeligvis en rik kilde til nestenbanneord. Jeg har tatt med flere stedsnavn, men vil understreke at det ikke er knyttet noe negativt til disse stedene. Av ord på f kan nevnes Fagernes, Fladen og Fitjar. Sistnevnte kan utbroderes til det velklingende Fitjar bonde- og potetlag.

Ordet Faren kan utbroderes til Faren min og videre til Faren min er sagbruker. Litt mer avanserte varianter er (merk uttalen): FAr min satt på første benk og mor mi satt på AAN, FAder så salte innerst i HELgeroa eller FAren min skal til HELgeland og kjøpe svarte FArgestifter.

En av mine personlige favoritter er Annen i ellevte (2.11.). Den har tydeligvis stor utbredelse, og det med rette: Den henspiller på en konkret og lett gjenkjennelig banneformel (Faen i helvete), samtidig som den er humoristisk og kreativ. Litt mindre morsom er varianten ’aen i ’elvete, der man simpelthen har tatt bort den første bokstaven i hvert av de stygge ordene.

Fiskeord ser ut til å være spesielt populære i nestenbanning: Fisk, Fisken, Fiskebein, Fiskekake, Fiskepudding og Fiskestang er noen eksempler.

Formelen Fy(tti) … henspiller på Fy faen og er veldig populær. Vi har Fy søren, Fy fillern, Fy fillete, Fy farao, Fy fabian, Fy fagen, Fy fanta, Fy farin, Fy fatan, Fy fasan, Fy fela, Fy feite, Fy flate, Fy flate fisk, Fy fæle tingen, Fy druen, Fy Gunnhild, Fy juffen, Fy skjeggen og Fy veldig. Av fytti-variantene kan nevnes Fytti rakkeren, Fytti banan, Fytti Belenixen, Fytti Bergen, Fytti katta, Fytti grisen, Fytti bikkja, Fytti bjønn, Fytti feite, Fytti heite, Fytti fjør, Fytti polen, Fytti helsa, Fytti rompetangen og Fytti pølsepuppen.

Søren er en av de vanligste omskrivningene av Satan i norsk. Søren brukes i uttrykk som Søren klype, Søren også, Søren tute og Søren Kierkegaard. Uttrykkene Holen klype og Disilen tute kan leses som varianter av Søren klype og Søren tute. Som med Fillern kan man gjøre Søren dobbelt så sterkt ved å si Dobbelt søren eller Innmari søren. Sørken og Søtten er andre kjente omskrivninger av Satan, sistnevnte kan utvides til Søtten kjuse. I tillegg har vi Sakkan og Sakki, pluss de litt mer vågale variantene Natas (les Satan baklengs) og Salan (ta bort streken over t-en i Satan). Sabeltann har alle bokstavene i ordet Satan i seg, til og med i riktig rekkefølge!

En enkel måte å nesten-si Helvete på er å ta bort første bokstav i ordet: ’elvete. Man kan også bytte om på to bokstaver: Hevlete. Uttrykket Hel hvete er et morsomt men (for noen) kanskje litt vågalt ordspill, som kan videreutvikles til Halv havre. Heite og Heiteste henspiller på temperaturen der nede. Mange nestenbanneord tar utgangspunkt i de tre første bokstavene i Helvete, slik som Helsike, Helskote, Helskortan, Hellingene, Helledussen, Hellanduden, Helkatutsen og Helspretten snørtevold. Stedsnavn er en god kilde til nestenvarianter av helvete, sannsynligvis fordi helvete jo er et sted. Vi kan nevne Helgeroa, Helgoland, Helleland, Helsfyr, Hellesund, Helsinki og Hellemyr.

Nestenbanningens paradoks

Selv om nestenbanneordene alltid er forskjellige fra de ekte banneordene, er det delte meninger om hva som er akseptabel språkbruk. Det gjelder særlig blant kristne. Som i alle miljøer med motkulturelt tilsnitt brukes det en god del energi i kristne miljøer på å drøfte grensesettinger. Dette gjelder også språkbruk, og banning er et vanlig tema i konfirmantundervisningen. Hvor langt kan man gå? Hva er det lov og ikke lov å si? Det gode nestenbanneord må ligge passe nært opp til ordentlige banneord, men ikke for nært. Jeg vet at fanken, forbanka, jæklig og helsike er problematiske nestenbanneord for mange kristne, de blir for like «the real thing». Søren og jøss er imidlertid av de fleste i dag sett på som akseptable og «lovlige» kraftuttrykk.

Det er interessant at så mange er opptatt av å trekke en grense mellom ekte banning og nestenbanning, og at grensesettingen i det hele tatt er et tema. Noe av det mest fascinerende ved nestenbanningen er at den paradoksalt nok bidrar til å bekrefte kraften i de ekte banneordene og deres status som tabuord. Mens en overdreven bruk av ekte banning kan føre til en svekking av banneordenes styrke, bidrar nestenbanningen – særlig den som tydelig henviser til hva den ikke er – til å opprettholde de ekte banneordenes status som tabu. Det blir noe mystisk, nesten magisk, over et ord når man kan forvandle det fra «forbudt» til «tillatt» bare ved å bytte en enkel bokstav eller lyd med en annen. Blant kristne som aktivt ikke-banner eller nestenbanner, er nok dette en utilsiktet effekt (mange kristne hadde vel gjerne sett at de ekte banneordene mistet all sin kraft og forsvant), men det er kanskje nettopp det som gjør fenomenet så interessant.

Litteratur

• Andersson, Lars-Gunnar og Peter Trudgill. 1990. Bad language. London: Penguin Books.
• Hasund, Ingrid Kristine. 2005. Fy Farao! Om nestenbanning og andre kraftuttrykk. Oslo: Cappelen.
• Jenstad, Tor Erik. 1987. Banning på ulike språk: norsk. I Ljung, Magnus: Banning i norsk, svensk og 18 andre språk. Oslo: Universitetsforlaget, s. 40–44.
• Ljung, Magnus. 1987. Banning i norsk, svensk og 18 andre språk. Oslo: Universitetsforlaget.

-- Ingrid Kristine Hasund er språkforskar ved Høgskolen i Agder og har mellom anna forska på banning i norsk og engelsk ungdomsspråk.