Futharken – vårt første alfabet

AV KARIN FJELLHAMMER SEIM

Når vi skriver norsk i dag bruker vi de bokstavene som kalles latinske bokstaver. De er ordnet i en fast rekkefølge når vi presenterer dem, og denne faste rekken av bokstaver kaller vi et alfabet. Ordet er satt sammen av navnet på den første og den andre bokstaven (alfa, beta) i et alfabet som er eldre enn vårt latinske, nemlig det greske. De bokstavnavnene som grekerne brukte, var ord som ikke betydde noe på gresk. De var overtatt fra eldre alfabeter for semittiske språk, der navnene på bokstavene var vanlige ord i språket.

Bokstavnavnene angir lydverdien av tegnet etter det vi kaller det akrofone prinsippet, som går ut på at den første lyden i navnet angir den lydverdien tegnet har. Navnene på de latinske bokstavene består derimot bare av lydverdien (f.eks. a, e) eller av lydverdien pluss en støttevokal foran eller etter (f.eks. be, eff). I prinsippet står hver bokstav i et alfabet for en språklyd, det vi kaller et fonem, og det er vanlig å kalle alle fonemiske skriftsystem for alfabetskrift. Andre steder i verden fins det skriftsystem som ikke er alfabetiske, men som noe forenklet kan kalles henholdsvis stavelsesskrift og ordskrift. Alfabetskriften er den mest økonomiske skriften hvis en tenker på antall tegn en må beherske, for det er et svært begrenset antall kontrasterende språklyder som skal til for å bygge opp samtlige ord i et språk, neppe særlig flere enn 40 på det meste.

Alfabetisk skrift er slik sett en genial oppfinnelse, og sannsynligvis er den gjort bare én gang, selv om det nå fins mange ulike alfabeter. Det antas at alle i siste instans går tilbake på skriften til semittiske folk som bodde innerst ved Middelhavet seinest rundt 1000 år f.Kr. Men heller ikke de skapte alfabetet sitt fra intet, de hadde en lang skrifttradisjon i denne delen av verden å bygge på.

Fra etruskisk til latin

Grekerne overtok alfabetet fra fønikerne, som var et semittisk folkeslag. Etruskerne i Italia skal ha lært alfabetskrift av grekerne igjen, og romerne laget sitt alfabet – det latinske – etter kanskje både gresk og etruskisk forbilde. Romerne erobret store deler av Europa, og dermed fikk det latinske språket, og ikke minst det latinske alfabetet, stor utbredelse. Til Norden kom romerne aldri som erobrere, hit kom det latinske alfabetet først med kristendommen og den kristne kirkeorganisasjonen. I dag er vi så vant til denne skriften at vi knapt tenker over at det slett ikke er noen selvfølge at språket vårt, enten det nå gjelder i dag eller for tusen år siden, må skrives med akkurat disse skrifttegnene. Men vi bør ha klart for oss at skrifttegn og språk er to forskjellige fenomener som både kan og bør holdes fra hverandre.

Nesten tusen års forsprang

Da den internasjonale kirkeorganisasjonen etablerte seg i Norge på 1000-tallet og brakte med seg sitt eget overnasjonale språk, latin, og et eget sett skrifttegn som dette språket ble skrevet med, eksisterte det allerede et annet sett med skrifttegn her. Disse skrifttegnene kalles runer, og de hadde vært i bruk her i landet i bortimot tusen år da det nye alfabetet kom hit. De ble også brukt ellers i Norden og på De britiske øyer, og i den eldste tiden fins det dessuten runeskrift en del steder på kontinentet.

Også runene er en alfabetisk skrift, og vi møter den første gang i det andre hundreåret av vår tidsregning, ifølge arkeologisk datering av de eldste gjenstandene med runeinnskrift, som er løsgjenstander som våpen, smykker og kammer. Funnene er spredt tynt utover store deler av Europa, med tettere konsentrasjon i det som i dag er Danmark og Sør-Sverige. Ut fra det vi kjenner til nå, er den eldste sikre runeinnskriften funnet på Fyn, og den står på en beinkam datert til ca. 160 e.Kr. Den nest eldste står på en lansespiss fra Toten fra ca. 180 e.Kr. Etter hvert kom det også runeinnskrifter på stein, og her er det Norge og Sverige som har de eldste.

Eldre og yngre futhark

Denne eldste runeskriften regnes som fellesgermansk. Men på kontinentet ser det ut til at den forsvinner etter hvert som kristendommen kommer med det latinske alfabetet. På den andre siden av Den engelske kanal og i Norden eksisterte de to skriftsystemene videre side om side i lang tid. I Norge gikk antakelig runene av bruk som utbredt og levende skriftsystem før reformasjonen, men det er vanskelig å tidfeste det nøyaktig. De såkalt etter-reformatoriske runeinnskriftene i en del norske bygder representerer neppe kontinuitet fra middelalderen. De er sannsynligvis kommet i omløp igjen via runer i trykte bøker.

Det har vært en del diskusjon om hvilket middelhavsalfabet som kan ha vært forbildet for runene, og hvilken folkegruppe som skal få æren av å ha lagd runeskriften. De fleste runeforskere mener nå at det latinske alfabetet stod modell. Den eller de som konstruerte runeskriften, har vært germanere som kjente Romerrikets språk og skrift, men som ønsket et eget alfabet for sitt språk. Hvorfor de ikke nøyde seg med bare å overta det latinske alfabetet, vet vi ikke, og vi vet heller ikke hvem de var, og hvor de bodde. Men det ser ut til at det var et poeng å markere seg som annerledes, for ikke bare er skrifttegnene litt forskjellige fra de latinske, men også rekkefølgen de presenteres i, avviker sterkt fra rekkefølgen i alle andre alfabeter. Det latinske og det etruskiske alfabetet hadde overtatt rekkefølgen i det greske, som var overtatt fra det fønikiske alfabetet. Andre avleggere av det greske alfabetet, f.eks. det kyrilliske, overtok den greske bokstavrekkefølgen. Men de runeinnskriftene som bare lister opp alle skrifttegnene i dette skriftsystemet, viser en helt annen rekkefølge. Den ser med noen små variasjoner slik ut i normaliserte runer og deretter skrev-et om (translitterert) til latinske bokstaver:

(Inndelingen i tre grupper atskilt med et skilletegn som ser ut som et kolon, blir forklart nedenfor.)

Hva de som brukte denne tegnrekken, kalte den, vet vi ikke. I vår tid har runeforskerne kalt den futhark, etter lydverdien av de seks første runetegnene (der <þ>står for en frikativ konsonant lik den som skrives <th> i engelske ord som ’thing’).

Det skilles mellom den eldre futharken (grovt sett før vikingtiden) med 24 runer, som er den som er gjengitt ovenfor, og den yngre futharken (vikingtiden og seinere) med bare 16 runer. Den yngre futharken er nordisk, ikke fellesgermansk. Etter at runeskriften møtte det latinske alfabetet i Norden på 1000-tallet, ble utvalget av runeskrifttegn gradvis utvidet igjen, slik at det rundt 1200 var omtrent like mange runetegn som latinske bokstaver. På denne tiden finner vi også de første forsøkene på å ordne runene i samme rekkefølge som det latinske alfabetet, men det skjer bare sporadisk. På norsk område er det bevart bare fire innskrifter med runene listet opp i denne rekkefølgen, mot over 70 innskrifter med runene i futhark-rekkefølgen.

Den yngre futharken med 16 tegn har flere varianter i vikingtiden. Her skal gjengis bare den varianten som ble grunnlaget for den utvidede runeskriften i Norge etter vikingtiden:

Det er denne 16-tegns-futharken som opptrer i de vel 70 innskriftene som er nevnt ovenfor. Selv om det totale skriftsystemet utvides, utgjør de 16 runene i futharken fortsatt en sluttet enhet, et grunnalfabet som brukes i opplisting. Bare noen få av de vel 70 futharkene har fått føyd til et par–tre nye tegn til slutt, og aldri er det noen fast rekkefølge på disse nykommerne.

Når to av runene ovenfor er translitterert med alternative bokstaver (ą/o og r/y), skyldes det at de skifter lydverdi i løpet av den perioden denne futharken var i bruk. Eldre norrønt språk hadde nasale vokaler (som i fransk) og rune nummer fire betegnet en slik nasal vokal før den ble en o-rune. Den sekstende runen betegnet «palatal r», en egen konsonantlyd som var forskjellig fra den andre r-en i urnordisk og eldre norrønt. Da de to r-lydene falt sammen i én lyd i vikingtiden, ble den ene runen ledig, og den sekstende runen ble da tatt i bruk for vokalen /y/.

Både den eldre og den yngre futharken deles i tre avdelinger, atskilt med skilletegn i gjengivelsene ovenfor. Disse avdelingene kalles ætter, en betegnelse som bare er overlevert i nokså unge, islandske kilder. Kanskje er ætt her samme ordet som vi har i moderne norsk, og som betyr ’slekt’, kanskje er det heller et gammelt ord for ’gruppe av åtte’, dannet ved i-omlyd av ordet ’åtte’ (jf. mål – mæle, få – færre). I den eldre futharken var det jo åtte runer i hver ætt. Hva tredelingen opprinnelig var godt for, vet vi ikke.

Hemmelig skrift

Det vi kan se, er at denne tredelingen i ætter brukes som grunnlag for «hemmelig» skrift, en sifferskrift, i de yngre runene. Hver enkelt rune kan angis entydig ved ætt-nummer og plassen i ætten, for eksempel «tredje ætt, femte rune». Siden ættene telles bakfra, mens runene innenfor hver ætt telles forfra, er dette r-runen. Sifferrunen, også kalt «lønnrunen», for r kan variere i utforming, men tallene tre (for ætt) og fem (for plass i ætten) kan angis med for eksempel tre skråstreker på den ene siden av en loddrett strek og fem skråstreker på den andre siden. Det er ikke funnet noen forekomster av lønnruner med eldre runer, men selve inndelingen eksisterte altså før vikingtiden.

Runene har ikke bare nummer, de har også navn. Akkurat som de fønikiske bokstavene hadde runene navn som betydde noe, men selve navnene har ingen likhet med de fønikiske. Runenavnet viser lydverdien etter det akrofone prinsipp. I norrøn tid het f-runen ’fe, krøtter, rikdom’, m-runen maðr «menneske», i-runen íss ’is’ osv.

Skriftsystemet i vikingtiden

Translittereringen av runene i den yngre futharken gjør at skriftsystemet virker defekt, idet det tilsynelatende mangler tegn for mange lyder som vi vet fantes i språket. Her må vi skille skarpt mellom translitterering og lydverdi. Translittereringen er konvensjonell og bygger i siste instans på en lydverdi, men for de yngre runene er ikke translittereringsbokstaven og lydverdien av runen angitt med latinsk bokstav lenger den samme.

Da de eldre runene gikk av bruk (etter en lengre overgangsperiode med flere utviklingssteg), forsvant blant annet g-, p- og d-runen. De runetegnene som overtok lydverdiene deres, var henholdsvis k-, b-, og t-runen, som nå fikk to lydverdier. For eksempel ble k-runen  tegn for både /k/ og /g/, men runen translittereres fortsatt k, etter det vi kan kalle primærverdien, som er den lydverdien som framgår av runenavnet kaun «byll». Det som skiller /k/ og /g/ (og også parene /p/–/b/ og /t/–/d/), er om konsonanten er stemt eller ustemt. Vikingtidens runeskrift skilte ikke mellom stemt og ustemt plosiv konsonant (hvis de ellers ble artikulert samme sted i munnhulen), selv om de fortsatt ble uttalt likt. En skilte heller ikke mellom de høge og mellomhøge vokalene i skrift, slik at /i/ og /e/ ble skrevet med samme runetegn, nemlig i-runen, i, som translittereres i etter primærverdien og runenavnet íss. U-runen,  som translittereres u etter primærverdien, var ikke bare toverdig, den hadde flere sekundærverdier, idet runen i begynnelsen av denne runeperioden skulle angi både de høge vokalene /u/ og /y/ og de mellomhøge /o/ og /ø/, i tillegg til å være et motstykke til den latinske bokstaven <v>.

Dette er noe skjematisk og forenklet framstilt, men det skulle vise at skriftsystemet slett ikke var defekt, men derimot ganske merkelig og fremmedartet i den gjennomtenkte måten tegnene ble skåret inn på. Hvorfor de nordiske runeristerne gikk til dette drastiske skrittet, er ikke lett å si, men det har vært lansert mange forklaringer. Utviklingen fra et alfabet med 24 tegn til et med 16 tegn, hvorav en del var flerverdige, er iallfall ganske enestående i alfabethistorien.

Vi kan se på en sein vikingtidsinnskrift, først i translitterering og deretter transkribert til vanlig norrøn normalortografi med latinske bokstaver. Lang konsonant blir vanligvis ikke markert med dobbeltskriving i runeortografien, og ordskille er heller ikke alltid gjennomført. Innskriften står på Dynnasteinen fra Hadeland fra første halvdel av 1000-tallet:

Middelalderens runeskrift

Utpå 1000-tallet skjer det igjen noe nytt, noe som for oss virker mer rasjonelt enn den første omleggingen. Kontakten med det latinske alfabetet er kanskje den utløsende årsaken denne gangen. De gamle runeristerne møtte her ideen om ett skrifttegn for hver kontrasterende språklyd (fonem) igjen, en idé de hadde forlatt i noen hundre år. Nå markeres det entydig hvilken verdi runen skal ha, dels ved at det settes et punkt (en prikk) på noen av de toverdige runene for å markere at de representerer den sekundære lydverdien. For eksempel utstyres t-runen med et punkt når den skal betegne /d/: , k-runen med et punkt når den skal betegne /g/: , b-runen når den skal betegne /p/: , og i-runen når den skal betegne /e/: . Derfor snakker vi om «punkterte» eller «stungne» runer i middelalderen. Dels lages det distinkte enverdige runetegn ved å gi tidligere formvarianter av flerverdige tegn ulike lydverdier. Fra ca. år 1200 har alle runene i prinsippet blitt enverdige igjen (de angir nå altså bare én lydverdi), og runeristerne har i tillegg forsøkt seg med noen tegn som skal tilsvare såkalt overflødige latinske bokstaver som C, Q og X.

Det gamle systemet med flerverdige runer var likevel seiglivet. Det levde videre ved siden av det nye, for det var ikke absolutt obligatorisk å «punktere» en flerverdig rune. Hvis runen er punktert, er den entydig tegn for sekundærverdien, mens derimot en upunktert rune fortsatt kan opptre med flere lydverdier så lenge runene er i levende bruk.

 

-- Karin Fjellhammer Seim er runolog og arbeider som førsteamanuensis ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap ved Norges teknisk-naturvitenskapelig universitet (NTNU) i Trondheim.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter