Sidemålsforsøket i Oslo og forskningsmiljøene

AV KJELL LARS BERGE

Det vakte stor oppsikt i offentligheten at samtlige kvalifiserte forskningsmiljøer sa nei til å delta i prosjektet der det såkalte sidemålsforsøket skulle evalueres. De som ble kontaktet, var Avdeling for lærerutdanning, Høgskolen i Oslo, Institutt for lærerutdanning, Universitetet i Oslo, Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap, Universitetet i Oslo, Senter for leseforskning, Universitetet i Stavanger, og Ivar Aasen-instituttet, Høgskolen i Volda.

Selvsagt er det sterk kost at alle norske forskningsmiljøer med kompetanse innenfor lese- og skriveforskning har avvist et forskningsprosjekt som Utdanningsdirektoratet har godkjent og gått god for. Det er de samme miljøene som har ansvaret for forskningen på lese- og skriveferdigheter, som deltar i arbeidet med å utvikle nasjonale prøver i skriving og lesing, og som har hatt ansvaret for å innlemme grunnleggende ferdigheter som skriving og lesing i læreplanene.

Selv har jeg ikke deltatt i vurderingen av prosjektet ved noen av de forespurte forskningsmiljøene. På mitt eget institutt var det andre som vurderte prosjektet og skrev avvisningsbrevet. Jeg sluttet meg likevel til vurderingene fra samtlige miljøer, og presenterte mine synspunkter i intervjuer i flere aviser og tidsskrifter. Først og fremst gjaldt det Forskerforum, som har tatt opp saken i flere nummer. Jeg velger å redegjøre forholdsvis grundig for bakgrunnen for søknaden og avslutter artikkelen med en forklaring på hvorfor invitasjonen til å delta ble avvist så kontant som den ble.

Jeg kommer ikke til å omtale NIFU STEPs prosjekt (NIFU STEP = Norsk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning). Denne forskningsinsitusjonen gjennomfører etter avtale med Utdanningsdirektoratet og Oslo kommune en evaluering av sidemålsfritaket på et ganske annet grunnlag enn det Oslo kommune opprinnelig etablerte. Som NIFU STEP selv har understreket i et brev til Senter for leseforskning, som de ønsket å samarbeide med, har de ikke relevant kompetanse i lese- og skriveforskning.

Det norske språkforliket og sidemålsundervisningen

I pamfletten «Brennbart», som ble gjenstand for tabloid oppmerksomhet høsten 2004, skriver forfatteren Kjartan Fløgstad om det han kaller det norske «kulturforliket»:

«I tillegg til det sosialdemokratiske klasseforliket blei det i det frie og sjølvstendige Norge inngått eit kulturforlik, som gjorde sivilisert samtale og samliv på tvers av sosiale skilje og dialektgrenser mulig. Dette forliket har prega det norske samfunnet i heile hundreåret som sjølvstendig nasjon. Ikkje først og fremst som praktisk juss, men som regulativ idé har vedtaket om jamstilling mellom nynorsk og bokmål frå 1885 vore eit viktig kulturelt fundament. Sjølv om den ofte har verka fiktiv, har føresetnaden heile tida vore at vi for det første har to jamstilte språkformer i landet, og for det andre at alle kan begge målformer. Godtakinga av denne fiksjonen har vore eit norsk danningskriterium.»

Som vi alle vet, har det alltid vært politisk uenighet om dette kulturelle forliket. Men uenigheten har blitt mindre de siste tiåra. Nordmenn er oppsiktsvekkende tolerante overfor sine landsmenns og nabofolkenes dialekter, og det er ingen virkelig motstand blant folk flest mot at vi har to offisielle norske målformer. Norsk språkstrid engasjerer ikke. Derfor har heller ingen av språkorganisasjonene særlig vind i seilene. Den språkpolitiske problemstillingen det fortsatt er politisk uenighet om, er om det skal være obligatorisk skriftlig sidemålsopplæring i ungdomsskolen og den videregående skolen eller ikke. Motstanden mot skriftlig sidemålsundervisning kommer fra det politiske høyre i norsk politikk, fra partiene Høyre og Fremskrittspartiet. Den argeste motstanderen mot skriftlig sidemålsundervisning er Oslo Høyre og ungdomsorganisasjonen der. Anført av Oslos driftige skolebyråd Torger Ødegaard argumenterer Høyre i hovedstaden for at den skriftlige sidemålsundervisningen må avskaffes fordi den er til hinder for at elevenes skriveferdigheter i hovedmål kan utvikles til et tilfredsstillende nivå. I et av mange innlegg om saken skriver Ødegaard i Bergens Tidende 21.11.2003: 

«I vårt samfunn er kommunikasjon og språk det viktigste vi lærer barn og unge. Det er selve nøkkelen til kulturforståelse og læring. Samtidig må vi se i øynene at et stort antall elever forlater den videregående skolen uten tilfredsstillende skriftspråklige ferdigheter. Det er derfor helt nødvendig å frigjøre mer tid til fordypning i hovedmålet. Jeg er glad for den pågående debatten om skolens innhold. Vi trenger en debatt om prioriteringene av fag, emner, tids- og ressursbruk i skolen. Spørsmålet om valgfri skriftlig sidemålsundervisning i den videregående skolen hører også hjemme i denne debatten.»

Hvor Ødegaard finner dokumentasjon på at «et stort antall elever forlater den videregående skolen uten tilfredsstillende skriftspråklige ferdigheter», har det vist seg umulig å finne ut av. Som jeg påpekte i innledningen til bind 2 i bøkene «Ungdommers skrivekompetanse», der en av verdens mest omfattende undersøkelser av 15–16- åringers skriveferdigheter presenteres, har vi sannsynligvis med en vandrehistorie å gjøre. Det har ikke hindret Ødegaard i å få støtte fra flertallet i Oslo byråd til påstanden. Derfor søkte Oslo kommune Utdanningsdirektoratet om «et treårig forsøk i den videregående skolen der elevene i ett årskull ved halvparten av de videregående skolene får muligheten til valgfri skriftlig sidemålsopplæring». Hensikten med prosjektet skulle være at færre elever forlot den videregående skolen uten «tilfredsstillende ferdigheter». Byrådets hypotese var at dersom man fjernet den skriftlige sidemålsundervisningen, ville elevene beherske hovedmålet sitt bedre.

Når motstanden mot obligatorisk skriftlig sidemålsundervisning skal vurderes, bør man ha in mente at prosentandelen av barn og unge som må lære seg å beherske begge de norske skriftspråkene, har økt dramatisk på forholdsvis kort tid. En konsekvens av skolereformene på 90-tallet er at så å si alle elever i norske skoler får skriftlig sidemålsundervisning i seks år. Samtidig har det innvandret mennesker fra ikke-vestlige kulturer til Norge i et stort antall. I en by som Oslo utgjør etterkommerne av disse innvandrerne betydelige andeler av elevene i skolen. Mange av disse elevene er fritatt fra skriftlig sidemålsundervisning. For et vanligvis sidemålsvennlig parti som SV har denne kjensgjerningen vært avgjørende når de tidligere har vært positivt innstilt til forsøk med å fjerne skriftlig sidemål i Oslo-skolen. Det samme gjelder Arbeiderpartiet. Et tredje moment er at barn og unge som vokser opp i 2000-tallets Norge, utsettes for systematisk skolering i et omfang som ingen andre barn tidligere. Kravene fra samfunnet til å lykkes i skolen er svært store. Ikke minst er kravene til avansert lese- og skriveferdighet betydelig skjerpet på én generasjon. Derfor er det også gjennomført en viktig og nødvendig lese- og skriveopplæringsreform i disse dager. Som et resultat av reformen skal det gjennomføres nasjonale prøver i skriving og lesing på fire ulike årstrinn i skolen.

For noen år siden ledet jeg sammen med sosiologen Berit Skog et meget omfattende forskningsprosjekt der holdningene til skriftlig sidemålsundervisning for første gang ble undersøkt på en systematisk måte. Blant elever med bokmål som hovedmål var de negative holdningene til skriftlig sidemål meget sterke og konsekvente. Det var de også blant det store antallet elever som hadde skiftet hovedmål fra nynorsk til bokmål på ungdomstrinnet. Jeg mener som mange andre i ordskiftet om skriftlig sidemålsundervisning at skolens faglige innhold og kunnskapsmål ikke skal avgjøres gjennom håndsopprekking blant elever. Men norske ungdommer er stort sett skikkelige folk, og de er vel verd å lytte til. I undersøkelsen dokumenterte vi at kvaliteten på sidemålsundervisningen ikke var mye å skryte av. Det kan ikke vurderes som tilfredsstillende at skolemotiverte bokmålselever ikke forstod hva hensikten med den skriftlige sidemålsundervisningen var, hadde svært begrenset innsikt i språksituasjonen i Norge og grunnlaget for den, og ikke mestret sidemålet sitt, selv etter lang tids undervisning. Derfor hevdet jeg uten skygge av tvil at det måtte gjøres noe med den skriftlige sidemålsundervisningen. Etter at prosjektet ble avsluttet, har det skjedd mye positivt. Jeg nevner i farten gode initiativer i Bærum kommune og på Holmlia i Oslo. Ikke minst fortjener statsråd Kristin Clemet honnør for at hun har opprettet Senter for nynorsk i opplæringa. Klarer folkene der å utvikle dette
senteret slik de har planer om, vil vi få oppleve en solid kvalitetsheving i sidemålsundervisningen i norsk skole i åra som kommer.

Oslo kommunes søknad

1. juni 2004 vedtok byrådet i Oslo altså å søke Utdanningsdirektoratet om forsøk med å fjerne skriftlig sidemålsundervisning. Og det gjorde det til tross for at Stortinget, som har hatt skriftlig sidemålsundervisning oppe til debatt mange ganger, like mange ganger har vedtatt med stort flertall at alle elever på ungdomstrinnet og i den videregående skolen skal ha obligatorisk skriftlig sidemål. Stortinget hadde dessuten vedtatt at sidemålskompetansen skal prøves i de nye nasjonale prøvene i skriving:

«Nasjonale prøver må inneholde oppgaver i begge målformer. Omfanget av lesing og skriving i de to målformene i de nasjonale prøvene fastsettes etter nærmere vurdering og i samråd med de aktuelle fagmiljøene.»

Utgangspunktet for dette flertallet er det kulturelle forliket Fløgstad nevner, fiksjonen om at «vi for det første har to jamstilte språkformer i landet, og for det andre at alle kan begge målformer». På grunn av Stortingets vedtak var det altså ikke mulig å fjerne sidemålsundervisningen. I søknaden bedyrte byråd Ødegaard derfor at elever som valgte bort skriftlig sidemål, skulle få en annen slags sidemålsundervisning. Denne sidemålsundervisningen skulle gis «gjennom økt teksttilfang på sidemål og gjennom styrking av kunnskap om dialekter og norsk språkhistorie».

Utdanningsdirektoratets svar

Selvsagt kan politikere i kommunestyrer vedta prosjekter og forsøk og sende søknader om å få godkjent dem til myndigheter som har ansvaret for at nasjonale lover og standarder er ivaretatt. På bakgrunn av Stortingets konsekvente støtte til obligatorisk skriftlig sidemålsundervisning i skolen var det oppsiktsvekkende at den ikke-politiske sjefen for det norske skoleverket (utdanningsdirektør Petter Skarheim) mente at forsøket kunne godkjennes. I et brev til Oslo kommune 6.9.04 hevdet han at forsøket var «i samsvar med de rammene som gjelder for forsøk med sidemålsopplæring». I et intervju i Forskerforum la han til at søknaden fra Oslo kommune ved byråd Ødegaard skisserte «eit stort og seriøst forsøk». «Søknaden er god og grundig, det er sakshandsaminga vår òg», mente han. I samme sammenheng la utdanningsdirektøren til at han trodde «det finst forskingsmiljø som vil finne prosjektet interessant, og som kan gjennomføre det på ein fagleg god måte». Videre sa han: «Eg har sett så mykje skuleforsking at eg veit at mange har dei rette kvalifikasjonane.» Vilkåret for at det skulle bli noe forsøk der elevene ble fritatt fra skriftlig sidemålsopplæring, var nemlig at det skulle forskes på det: «Utdanningsdirektoratet setter som vilkår for godkjenning av forsøket at det forskningsmessig følges opp og evalueres. Effekten av at skriftlig sidemålsopplæring faller bort, skal kunnes evalueres i tråd med målsettingen i søknaden», stod det ettertrykkelig på side 2 i brevet fra Utdanningsdirektoratet til Oslo kommune.

Forskningsmiljøenes reaksjon

Sommeren 2004 kontaktet Oslo kommune norske forskningsmiljøer «med dei rette kvalifikasjonane» for å høre om de kunne være interessert i å delta. Alle forskningsmiljøer takket nei til invitasjonen. Trass i at avslagene var saklig begrunnet og dokumenterte et høyt faglig nivå og en rakrygget forskningsetisk standard, trakk ikke kommunen søknaden. Utdanningsdirektøren reagerte heller ikke. Oppsiktsvekkende nok tok ikke Utdanningsdirektoratet selvkritikk når norske fagmiljøer som direktoratet er helt avhengig av i sentrale faglige spørsmål, satte foten ned. Prosjektet ble isteden tilbudt nordiske forskningsmiljøer uten at det hjalp særlig mye. Riktignok ble det sendt en søknad fra et pedagogisk miljø ved Göteborgs universitet, men de trakk søknaden ganske raskt. Skandalen var dermed et faktum. Et prosjekt som utdanningsdirektøren offentlig kalte «seriøst», «godt og grundig», var avfeid som det motsatte av alle forskningsmiljøer «med dei rette kvalifikasjonane».

Hva var grunnen til at norske forskningsmiljøer sa nei til å delta i nettopp dette forsøket? Er det ikke selvsagt at man deltar i prosjekter som sentrale myndigheter godkjenner, og som er vedtatt i demokratiske organer? Antyder ikke forskningsmiljøenes nei til å delta en arrogant holdning til viktige samfunnsspørsmål? Byråd Ødegaard var for sin del ikke redd for å påstå at forskningsmiljøene ikke var redelige når de sa nei til å delta. I et intervju i Aftenposten etter at avslagene var en kjensgjerning, hevdet han at begrunnelsene var språkpolitiske. Siden forskere lever på «offentlige overføringer», mente Ødegaard, «er det betenkelig dersom de motsetter seg å forske på tema de ikke liker». Naivt forstått er det vanskelig å være uenig med Ødegaard, men ytringen er grovt injurierende dersom en leser gjennom de seriøse begrunnelsene for avslagene som samtlige miljøer hadde sendt inn. Ikke i noen av begrunnelsene fantes det innslag av språkpolitiske synspunkter. Tvert imot la miljøene stor vekt på beskrive de alvorlige svakhetene ved prosjektet. Hva var så de viktigste begrunnelsene? Jeg skal oppsummere avslagene i tre punkter:

I invitasjonen til forskningsmiljøene ble det understreket at det Oslo kommune ønsket å undersøke, var om fritak fra skriftlig sidemålsundervisning bedret «elevenes skriftlige ferdigheter i hovedmål» og «elevenes leseferdigheter og muntlige fremstillingsevne». Eksplisitt ble det sagt at man ikke ville kople disse undersøkelsene til undersøkelser av «elevenes holdninger til norskfaget generelt og sidemålet spesielt». På denne måten bygde kommunens forespørsel på en antakelse om at det kunne være en årsakssammenheng mellom skriftlig sidemålsundervisning og elevenes ferdigheter i å skrive, snakke og lese. Denne antakelsen utgjør som nevnt kjernen i Høyres og skolebyråd Ødegaards begrunnelse for at skriftlig sidemålsundervisning bør være valgfri.

Kompleksiteten i en slik problemstilling var åpenbar for alle forskningsmiljøer med innsikt i og erfaring fra lese- og skriveforskning. Ikke bare skulle det undersøkes om elever som ble fritatt fra skriftlig sidemålsundervisning, ble bedre i hovedmål enn elever som fikk slik undervisning. Det skulle også undersøkes om de ble bedre til å uttrykke seg muntlig og til å lese! Dersom antakelsen om en sammenheng skulle kunne vurderes på en seriøs måte, måtte det trekkes inn mange mulige årsaker til at mennesker utvikler god lese- og skriveferdighet og muntlig uttrykksevne. Til sammen ville de ha dannet et meget komplekst statistisk bilde. Det er gjennomført mange undersøkelser der en har forsøkt å finne forklaringer på hvorfor noen er bedre til å lese og skrive enn andre. Ingen av dem gir svar som peker i retning av at byrådets antakelse har noe som helst for seg. Forskningsprosjektet måtte altså ta utgangspunkt i en antakelse som overhodet ikke hadde noen forankring i etablert forskning. I tillegg ville det bli svært krevende å utvikle redskaper der elevens ferdigheter ble vurdert på en pålitelig måte. Som forskningen på barns og unges skriveferdigheter ettertrykkelig viser er det som regel et meget lavt samsvar mellom selv erfarne bedømmere av elevtekster. Derfor måtte et stort antall uavhengige bedømmere involveres i prosjektet. Dessuten måtte elevenes prestasjoner i en rekke kvalitativt ulike genrer og lese- og skrivesituasjoner vurderes hver for seg. En som er god til å argumentere, er ikke nødvendigvis god til å fortelle. Skriveferdighet er en sammensatt kompetanse, og noen generalisert indikator på denne kompetansen finnes ikke. Opplegget for de nasjonale prøvene i skriving er basert på denne innsikten. I samtlige avslagsbrev ble denne kompleksiteten påpekt og gjort rede for. Hadde byrådet invitert forskere til å vurdere saken, hadde de kunnet opplyse at det var ekstremt ressurskrevende å undersøke dette problemkomplekset, og at det dessuten var irrelevant.

Det ble ikke sagt, men det var åpenbart for forskerne at byrådets problemstilling utelukkende var politisk begrunnet. Forskerne skulle forske på en problemstilling som ingen seriøse forskere ville finne på å ta alvorlig dersom de politiske miljøene ikke hadde insistert på det. Det var opplagt for alle at Høyres skolebyråd ville bruke prosjektets resultater i en politisk kamp for å avskaffe obligatorisk sidemål i skolen. Selvsagt er det helt uproblematisk at Høyre har som et politisk mål å avskaffe obligatorisk skriftlig sidemålsundervisning. Men det er ikke uproblematisk å tvinge seriøse forskningsmiljøer til å produsere vitenskapelige fakta som kan brukes i denne politiske kampen. I demokratiske samfunn er en av bærebjelkene at forskningen må være uavhengig av politiske miljøer. Forskere må stå fritt til å vurdere virkeligheten på en annen måte enn det flertallet i samfunnet til enhver tid gjør. Dette flertallet kan ikke tvinge forskerne til å undersøke om slike flertallsantakelser er sanne, dersom det finnes klare og entydige forskningsbelegg for at de ikke er det. Følgelig er det heller ikke forskningsmessig legitimt å undersøke om fraværet av skriftlig sidemålsundervisning fører til bedre lese- og skriveferdigheter og til bedre muntlig uttrykksevne, selv om et lite flertall i Oslo kommune antar at det gjør det. Avslaget fra forskningsmiljøene aktualiserer derfor det grunnleggende kravet at forskningen i Norge ikke skal være politisk styrt. I så måte var avslaget vitenskapsetisk begrunnet.

Oslo kommune hadde bevilget et meget lavt beløp til prosjektet. Beløpet dekket så vidt lønn til en forsker i halv stilling i tre år. Også slik bekreftet kommunen at de ikke hadde innsett problemstillingens store kompleksitet. Kommunen hadde ikke forstått hvilken stor arbeidsinnsats prosjektet ville kreve dersom svaret fra forskningsmiljøene skulle ha noen som helst troverdighet. For forskningsmiljøene var denne åpenbare underfinansieringen nok et uttrykk for faglig dillettantisme. Den svekket på en avgjørende måte tilliten til prosjektet. Underfinansieringen var et symptom på at Oslo kommune hadde liten respekt for den seriøse holdningen alle norske skrive- og leseforskere viser i arbeidet med forskningsprosjektene sine, og det alvoret de opptrer med når de presenterer resultatene sine for samfunnet.

Den forskningspolitiske skandalen

Jeg har tidligere i denne artikkelen og i flere medier kalt det som har skjedd i behandlingen av dette sidemålsprosjektet, en forskningspolitisk skandale. Det skandaløse ligger ikke i at politiske miljøer ønsker å finne forskningsmessig belegg for sine synspunkter og antakelser. Et moderne samfunn bygger i stor utstrekning på at politikere ikke benekter eller ser bort fra objektive forhold som er dokumentert gjennom kvalitetssikret forskning. At ikke alle nordmenn er enig i det norske språkpolitiske forliket, bør vurderes som et sunnhetstegn for et demokratisk samfunn. Det skandaløse ligger i at ansvarlige myndigheter i denne konkrete saken har valgt å ignorere entydige faglige råd og forskningsmiljøenes dokumenterte innsikt. Ansvaret for at sidemålsprosjektet ikke ble stoppet, har derfor til syvende og sist utdanningsdirektøren. At ikke utdanningsdirektøren og hans direktorat umiddelbart innså de store faglige og metodiske svakheter prosjektet hadde, er tilgivelig. Derimot bør han og hans etat ikke slippe unna en grunnleggende kritikk for at de ikke stoppet prosjektet når samtlige kvalifiserte forskningsmiljøer sa nei til å delta. Utdanningsdirektøren og Utdanningsdirektoratet er avhengig av tillit fra samfunnet. Ved å opptre som de har gjort i denne saken legger de grunnlag for en sterk mistillit fra alle dem som er opptatt av at beslutninger om norsk skoles innhold og framtid tas på et rasjonelt grunnlag.

-- Kjell Lars Berge er professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Oslo.