Språkrådet spår, men markedet rår

AV ARNE TORP

Offentlig versus privat språknormering i dagens norsk

En gang trudde mange at det var myndighetene som bestemte hvordan skriftspråket skulle se ut. Det er det liten grunn til å tru i dag. Andre mente det var dikterne som hadde makta. Det virker heller ikke sannsynlig lenger.

De som virkelig kontrollerer norsk skriftspråk, er de som har makt til å bestemme hvordan det skriftspråket ser ut som folk flest møter i hverdagen – det vil si i aviser, ukeblad og de fleste bøker. Og her er det liten tvil om at det er det såkalt moderate bokmålet som rår grunnen, eller for å si det mer presist: et utvalg av de mest tradisjonelle eller konservative formene innafor det som er offisielt tillatt bokmål. I det som følger, vil jeg gi min versjon av hvorfor det er blitt slik.

At nynorsk i praksis er bannlyst som arbeidsspråk for medarbeiderne både i den kulørte pressa og i alle de større avisene i landet, er et faktum de fleste nok er klar over. Dersom nynorskskrivende journalister vil gjøre karriere i slike medier, må de altså pent finne seg i å skrive bokmål. Derimot er det ikke sikkert at alle er klar over at de samme organene samtidig gjennomfører en temmelig beinhard språkpolitisk sensur av bokmålet før det kommer på trykk. Og denne sensuren gjelder ikke bare det medarbeiderne skriver. I de fleste større avisene rammer den også innsendte artikler og signerte leserinnlegg, ikke en gang dødsannonser slipper alltid gjennom, dersom redaksjonen ikke liker språkformen.

Private erfaringer med den private normeringa

At dette ikke er påstander uten rot i virkeligheten, har jeg flere handfaste bevis for. I 1999 sendte jeg en artikkel til avisa Fædrelandsvennen, som uten videre tillot seg å «rette» språket i artikkelen fordi den hadde flere a-former og annen styggedom som ikke harmonerte med den redaksjonelle normen. Da jeg tillot meg å sende en ganske sur kommentar til redaksjonen i avisa, fikk jeg et minst like syrlig svar i et brev fra den politiske redaktøren, der det bl.a. stod følgende:

Vi betviler ikke at du kjenner norsk ortografi like godt som redaksjonen. Men dette handler ikke om ortografi, det dreier seg om stilistikk. Allmenndannede som vi er, kjenner vi selvfølgelig til at det, med base i de nordiske institutters språkseksjoner, kjempes en utrettelig kamp av en liten minoritet som går sine egne veier i dette spørsmålet. Vi noterer oss likedan at denne minoriteten bare i ubetydelig grad finner sympati hos de samme institutters litteraturvitere. Det skyldes formodentlig at disse har en større følelse for det gode språk.

Sjøl om brevet var undertegna «med forsonlig hilsen», kan jeg ikke si at brevet gjorde meg særlig mer forsonlig stemt. Jeg er imidlertid nokså sikker på at også andre redaktører kan gå rundt med omtrent de samme holdningene som vi ser her. Det er en arv fra den tida da norskfilolog var omtrent det verste skjellsord som kunne tenkes i visse kretser.

Det er viktig å merke seg at denne formen for språkpolitisk sensur bare går ut over innlegg skrevet på bokmål. Grunnene til dette er antagelig flere. For det første mangler de fleste aviser kompetanse i nynorsk. Dersom de ikke velger å oversette innlegget til bokmål – noe som nok også hender – blir de altså nødt til å la innsenderens nynorske språkform være i fred. Bokmålsinnlegg blir derimot konsekvent retta i mange aviser, dersom da ikke temaet for innlegget nettopp er innsenderens rett til å få sin egen språkform respektert. Riktignok blir slike innlegg ofte avvist under henvisning til plassmangel eller lignende, men dersom de tas inn, blir de nok ikke retta – det ville jo i så fall bli direkte pinlig for redaksjonen.

Den offisielle begrunnelsen for å sensurere bort bokmål med a-endelser, er at dette har å gjøre med stil, slik vi ser i det brevet jeg siterer ovenfor. I en debatt for noen år siden om folks rett til å stå fram i Aftenposten med sin egen språkform, hevda en kjent redaktør i avisa derimot at godt språk ikke bare er snakk om radikale eller konservative former, og minte samtidig om at det er noe som heter stilnivåer.

Dette kan man sjølsagt uten videre si seg enig i. Stil og god språkføring omfatter mye mer enn valg av ordformer og grammatiske endelser. Poenget er bare at den rettinga som visse aviser bedriver i leserinnlegg på radikalt bokmål fra dem som tillater seg den slags ekstravaganser, den retter seg ikke generelt mot «dårlig språk», den består rett og slett i ei konsekvent utluking av alle radikale, men offisielt godkjente, bokmålsformer, mens alt annet får stå i fred. Såkalt stilistisk retting slik jeg har erfart den, består dermed nettopp i ei praktisering av det den samme Aftenpost-redaktøren kalte skyttergravsmentalitet, der en bare er opphengt i ord- og formvalg og ikke bryr seg en døyt om stil. For min egen del har jeg nemlig ennå til gode å få forslag til stilistiske forbedringer i noe avisinnlegg, men derimot har både jeg og andre fått en god del ubedt «hjelp» med formvalget.

Hvorfor er a-formene så farlige?

I dag er det stort sett politisk ukorrekt å mislike nynorsk (sjøl om ikke alle skoleelever og professorer har oppfatta det). Nynorsken fortjener vern og styrking, heter det på offisielt statlig hold og langt inn i Riksmålsforbundet. «Samnorsken», eller for å si det mer presist, det radikale bokmålet, er det derimot ingen som ser på som verneverdig. Dessuten er det jo en kjent sak at det bare holdes i live ved kunstig åndedrett fra enkelte nedstøva norskfilologer, som heldigvis alle sammen snart er modne for Statens pensjonskasse. Mange vil vel hevde at siden det radikale bokmålet bare holdes i live ved kunstig åndedrett etc., så er det ingen grunn til å anse det som verneverdig.

Dersom det radikale bokmålet faktisk var så dødsmerka som det hevdes, er det påfallende at det likevel aldri får slippe til i de store avisene, verken hos medarbeidere eller innsendere. Noe kan tyde på at det tross alt blir ansett som «farlig»! Og det er det så menn også: Mer og mindre radikalt bokmål er nemlig slett ikke så fraværende på grasrota som en kan få inntrykk av om en bare leser det som har gått gjennom den moderate bokmålskverna hos de store tekstprodusentene.

En som burde vite hva han snakker om i den forbindelse, er forlagsdirektør og tidligere språkrådsleder Ola Haugen, som ingen vil mistenke for å være samnorskaktivist. I et foredrag på et oversetterseminar i 1999 uttalte han seg om framtida for norsk språk:

Når det gjelder grunnlaget for mine antakelser om den fremtidige utviklingen, er det rett og slett tendenser jeg ser i skriftlig språk, ikke minst i unormerte tekster i manuskripter og notater, særlig fra yngre personer. Når man slipper seg litt løs og ikke føler seg så presset av konvensjonene, velger man oftere, men ikke konsekvent, en del talemålsnære former …

Disse formene konkretiserte han som sørøstnorske talemålsformer; deriblant -a-endelser i flere substantivformer (boka, tida, folka, åra osv.) og i fortid av svake verb (flytta, kasta, sparka osv.); diftonger istedenfor monoftonger i mange ord (bein, blaut, brøyt).

Dersom Haugen får rett i denne spådommen, vil det altså bety at den stille revolusjonen som har skjedd med talemålet, også vil kunne få konsekvenser for det skriftlige bokmålet. At de sosiale skillelinjene langt på veg er borte i talemålet, er nemlig en erkjennelse som går langt inn i riksmålsleiren: I jubileumsboka frå 1999 om riksmålsbevegelsen konkluderer riktignok Lars Roar Langslet på siste side at «riksmålet har seiret», men noen sider før innrømmer han likevel halvt motvillig at «dialektfarvet, uformelt talespråk har bredt seg og fått høyere status». Her kan det altså være god grunn for de som vil bevare «det rene riksmålet», til å være på vakt.

Dersom det går slik i framtida som det har gått hittil i norsk språkhistorie, at det som er sosialt akseptabelt talespråk, etter hvert også vil bli sosialt akseptabelt skriftspråk, kan det nemlig tenkes at påstanden om «riksmålets seier» må modifiseres kraftig, for et slikt riksmål vil i så fall bli farlig likt den samnorsken man kjempa mot med nebb og klør på 1950-tallet. Men riksmålsbevegelsen har vist atskillig tilpasningsevne i de seinere åra, så kanskje en gang i framtida … Men ut fra situasjonen i dag virker et slikt scenario ikke veldig sannsynlig, sjøl om vi i det aller siste har sett enkelte interessante tegn til virkelig tøvær i den norske språkstriden.

Mot norsk språkfred – eller bare et språkpolitisk vårslepp?

For oss som er interessert i språk, stod det med få dagers mellomrom i vår to interessante kronikker i Aftenposten om den norske språksituasjonen. Den første stod på trykk 24. mars og var skrevet av professor Inge Lønning, og den dreide seg riktignok ikke spesielt oppsiktsvekkende om å gjøre sidemålsopplæringa valgfri. Men i argumentasjonen for dette kom Lønning med ganske radikale tanker om språklig frihet til å være framsatt i akkurat denne avisa:

Ingen arbeidsgiver har rett til å pålegge noen å bruke en annen målform enn den vedkommende selv foretrekker. […] Det ville for eksempel innebære at de riksdekkende avisene med tilhold i Akersgaten og andre deler av hovedstaden kunne […] begynne å praktisere full språklig likestilling ved å gi alle sine medarbeidere frihet til å bruke den målformen de selv foretrekker. I det lange løp ville det gi et helt annet livsrom for nynorskbruk i det offentlige rom enn det den sidemålsproduserte nynorsken noensinne kunne gi.

31. mars skriver så professor Magnus Rindal en kronikk der han blant annet presenterer denne framtidsvisjonen:

Den største utfordringa er å framstille nynorsken slik at den blir oppfatta som ein overbygnad på folkemålet i heile Noreg. Dersom dette lukkast, og bokmålet utviklar seg i same retning som før, vil vi i framtida få grunnlag for eit offisielt norsk skriftspråk, framvakse utan tvang og styring.

Full språklig frihet for alle, sier altså Lønning; mens Rindal mener at vi med tid og stunder vil kunne få ett felles norsk skriftspråk, dersom det går slik som han håper. I sannhet to interessante synspunkter til å ha stått på kronikkplass i Aftenposten.

Spørsmålet er så bare om redaksjonen har tenkt å praktisere den friheten som Lønning foreslo. Personlig tillater jeg meg å tvile sterkt på dette. Følgende er nok mer typisk for den språklige toleransen der i huset: 29. august i år hadde professor Jan Terje Faarlund en kronikk om et universitetspolitisk tema – på nynorsk. Men både ingressen og overskrifta var satt til av redaksjonen – og den var på bokmål: «Veiene skilles i humanistisk forskning». Dette ble gjort uten at Faarlund på forhand var blitt forespurt om saken. Nynorsktoleransen i Aftenposten strakte seg altså i dette tilfellet ikke så langt at man tok sjansen på å utsette seg for mistanke om at redaksjonen brukte nynorsk!

Jeg trur nok derfor dessverre at både Aftenposten og de fleste andre store tekstprodusenter foreløpig er svært langt fra det språklige toleranseidealet som Inge Lønning gjorde seg til talsmann for i kronikken 24. mars. Og jeg trur i alle fall ikke toleransen på lang tid kommer til å omfatte andre utgaver av bokmålet enn den redaksjonelt sanksjonerte. Den dagen det eventuelt skjer, vil det virkelig være grunn til å erklære den norske språkstriden for avblåst!

 

-- Arne Torp er førsteamanuensis ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter