Hvorfor synger vi på engelsk?

AV TARALD LIE

Hva motiverer nordmenn til å synge på engelsk? Hvorfor velger så mange norske artister å uttrykke seg på et språk som ikke er deres morsmål? Etter å ha intervjuet en rekke aktører innen norsk musikk og ha fulgt med i debatten rundt spørsmålet i diverse medier, ble det tydelig at følgende stikkord er sentrale for norske artisters valg av språk: tradisjon, ambisjon, språkets natur, emosjon, globalisering.

Tradisjon

Imitasjon

«De gjør det de føler for og etterligner det de vil ligne på. Jeg hater ordet ’idoltilnærming’, men det har nok noe med det å gjøre. Jeg veit ikke en gang om man velger å synge på engelsk. Man synger på engelsk, men velger å synge på norsk. Nå snakker vi om rockere, altså; de som røyker, eller ’whatever it is’.» (Willy B., forfatter, gitarist og rockeentusiast)

Rocketradisjonen har vært engelskspråklig helt fra starten, og engelsk blir av mange sett på som popmusikkens morsmål. Imitasjon av denne tradisjonen har vært et vanlig fenomen innen norsk musikkliv. Mange har følt en sterk tilhørighet til en ungdomskultur som har vært gjennomsyret av engelsktalende forbilder og idoler. Musikken og språket den brakte med seg, har hatt en identitetsskapende funksjon. Man har tilnærmet seg sine angloamerikanske idoler i alt fra livsstil og musikkstil til moter og språk.

«Målet er ofte å gjenskape det idolene har gjort. Mange av oss musikere som synger på engelsk, er mer drømmende folk som vil henvende oss utover, og vi vil bruke de samme bildene og landskapene som vi er blitt presentert. » (Anneli Drecker, Bel Canto)

Det engelskspråklige fellesskapet

De fleste inspirasjonskildene for norske band og artister har kommet fra engelskspråklige land. Åge Aleksandersen og bandet Prudence hadde et engasjert forhold til Chuck Berry, Bob Dylan og the Band, men også britiske band som Deep Purple og Jethro Tull stod høyt i kurs: «Vi var en del av noe (på begynnelsen av 70-tallet), noe som så ut sånn, hørtes ut sånn og var sånn. Det var nesten sånn at vi gikk rundt og snakka engelsk også.» Bjørn Boge var på midten av 80-tallet leder, bassist og låtskriver for «myk-heavy»- bandet Da Vinci, et band som både visuelt og musikalsk var sterkt preget av den amerikanske melodiøse hardrocken som var i skuddet på den tiden: «Vi så ikke på Da Vinci som noe norsk band. Vi oppfatta oss sjøl som en del av noe mye større. Det var det med engelsk som verdensspråk for musikken. Du ville være med i den familien.» Madrugada-vokalist Sivert Høyem er enig: «Teksten må stå til musikken, som et slags stemningsbilde på hvor vi befinner oss. Og med referanse til vår musikalske oppvekst er engelske tekster derfor det mest naturlige.» (NTB 26.8.99)

Mangel på norskspråklige forbilder

Selv om det i løpet av de 20 siste årene har blitt mer og mer vanlig med rockeog poptekster på morsmålet, er det et vanlig argument at den norske språkdrakten er mer funksjonell til visesang, folketoner og revytekster. Tidligere Beat-redaktør Tom Skjeklesæter mener at han sjelden har hørt norsk rockespråk som har «matcha» Lundell-, Eldkvarn- og Sundstrøm-tradisjonen i Sverige: «Kunstspråket, dvs. det litterære språket, teaterspråket, i Norge har vært parkert som veldig pompøst, veldig fjernt fra dagligtalen. Det er veldig liten muntlig tradisjon i norsk kunst. (…) Mye av det jeg hører, er langt unna det jeg oppfatter som et naturlig integrert rockespråk.»

Ambisjon

Utlandet frister

De fleste er enig i at nordmenn kommuniserer best på norsk. Mange artister og band har imidlertid et ønske om å slå gjennom i utlandet. Bakgrunnen for å skrive på engelsk er ofte nettopp at man vil legge grunnen for internasjonal lansering, i håp om å gjøre det store lykkevarpet. Man har ofte store ambisjoner, en drøm om å kommunisere til andre markeder og selge plater ute i verden: «Alle som driver i bransjen, håper på å skyte gullfuglen. Det handler kort og greit om at man håper på å finne bøtta med gull ved regnbuens ende. (…) Hva er da mer naturlig enn at du skriver på et internasjonalt språk? Du selger ikke skiver i Spania på norsk!» (Trond Graff, the Pussycats)

Norge for lite

De fleste subsjangere innen pop og rock er så smale at man ikke finner et stort nok publikum her i landet. Hardrockband får f.eks. mye lettere platekontrakt hos selskaper og labeler i land som Japan, Tyskland, England og Italia enn i Norge. Norsk i verdenssammenheng synes marginalt og eksotisk, og man ekskluderer seg selv fra veldig mange sammenhenger. Den posisjonen engelsk har som verdensspråk, gjør det gunstig å velge akkurat det når man skal skrive låter som flest mulig skal forstå. Som bonus kan man i teorien henvende seg til milliarder, ikke bare til drøye fire millioner nordmenn. Anneli Drecker og Bel Canto innså tidlig at de ikke hadde noen mulighet til å overleve i Norge med musikken sin: «Vi hadde nesten bare hørt på utenlandske band og henvendte oss med en gang til utenlandske plateselskaper. For oss var primærmålet internasjonal lansering, ellers hadde ikke vi hatt mulighet til å kunne leve av musikken vår.»

Språkets natur

Vekt på form

Det engelske språks egenart, dets vokabular, intonasjon og grammatiske muligheter blir ofte trukket fram som argument for å bruke engelsk i Norge. Det er en utbredt holdning at språkets beskaffenhet har vært utslagsgivende for selve formen innen pop og rock, dvs. at det er en sammenheng mellom melodien og rytmen man finner i engelsk, og musikkuttrykkets egenart. Det engelske språket blir sett på som en essensiell del av helheten og fyller en funksjon rent musikalsk.

Lett tilgjengelige klisjéer

Pop- og rocketradisjonens formspråk er i stor grad tuftet på klisjéer, også innenfor tekst, som vi i alle fall inntil de siste 20 årene synes å ha manglet motstykke til på norsk. De engelske tekstklisjéene ligger klare til bruk, akkurat som de musikalske klisjéene gjør det. Noen av disse er generelle, mens andre er veldig spesielle for sjangeren de tilhører. Alle sjangere har sine gjengangere innen metaforer og annen bruk av verbale bilder. Klisjéer blir ofte godtatt som en del av formen, og bestemte uttrykksformer blir en del av en sjangers faste vokabular. Sjangeren man opererer i, bestemmer ofte hvilken variant av engelsk det er mest nærliggende å prøve seg på. Mange artister legger stor vekt på å ha «et riktig uttrykk».

Klinger bedre, flyter lettere

Engelsk blir av mange oppfattet som et lettere språk både å synge og skrive låter på. Det synes å være et mer vokalbasert, mindre konsonantbasert språk enn norsk. Terje Mosnes har oversatt en rekke utenlandske slagere til norsk og synes jobben kan være besværlig: «Som tekstforfatter på norsk så vil jeg si at norsk kan være et plundrete språk å sitte og sy sammen tekster på, i forhold til rockens musikalske særtrekk, fordi vi har mye konsonanter og få av de der gode vokalene og diftongene å synge på.» Også Håvard Rem insisterer på det engelske språks fortreffelighet: «Det er mange flere enstavelsesord, og du kan få uttrykt mye mer på ti stavelser. Det er plass til mange flere ord, og det er mye mindre sjanse for at ordene butter mot den metriske figuren, melodien osv. Så engelsk er mer egnet.»

«Back to the cave» – enkelt og bra?

Da Håvard Rem gikk over til å skrive tekster på engelsk, opplevde han det som en stor befrielse: «Det var som om en billedkunstner som har gått seg vill i fargepaletten, plutselig går over til sort-hvitt-grafikk.» Rem føler at det forenklede grepet som han måtte ty til på engelsk, passet veldig godt til sangtekstformatet: «Jeg har differensiert mellom å skrive dikt (på norsk) og sangtekster. Diktene er hovedsakelig uten fast metrikk, og de er mye mer komplekse språklig sett, mens jeg i sangtekstene søker det motsatte: enkelhet, klarhet, renhet, og det føler jeg at jeg kan beherske på engelsk.» Morten Harket mener at Rem har sitt på det tørre: «Håvard møter sitt eget slue vesen hele tida på norsk, men på engelsk blir han egentlig satt helt ut og får dermed mye lettere tilgang til mer direkte, enklere, primitive språkdrifter. Det er derfor jeg skriver musikk på kassegitar. I utgangspunktet er jeg ikke teknisk flink. Det gjør at du tvinges til å sette pris på enkle ting, og det er viktig.»

Ordenes magi

I og med at engelsk ikke er nordmenns førstespråk, tillater det oss å konsentrere oss om lyd, ikke nødvendigvis mening. Man opparbeider seg en appetitt for lydene i engelsk, ofte før man skjønner et ord av det som synges. Mang en vordende artist har stått foran speilet og latt den fremmede ordlydens «fortryllelse» lokke seg med inn i en annen verden. Stemningen og tonefallet som idolene formidler gjennom språket sitt, har stor innflytelse: «Når en engelsk gruppe synger på engelsk, så plukker man opp dette fonetisk selv om man ikke forstår det, og det får relevans fordi det representerer en hel verden som man assosierer seg med. (…) Hvis man skjønner innholdet i teksten, kan det stenge for at man skjønner hvorfor den er fengende fonetisk, fordi man da fokuserer på innholdet i teksten.» (Morten Harket)

Emosjon

Flaut med følelser på norsk?

Er det slik at vi er et iskaldt folkeferd som undertrykker følelsene våre, her oppe i nord? På norsk blir tekster som omhandler kjærlighet og sterke personlige følelser, ofte ansett som svulstige og pretensiøse. Norge er et ganske oversiktlig lite land der det kan tyde på at det er visse stramme tradisjonelle føringer og retningslinjer for livsførsel, moral og følelser. Noen mener at engelsk fungerer som et kjærkomment, distanseskapende, fremmedgjørende redskap som man benytter av redsel for å blottstille seg selv og sine følelser på norsk, dvs. et hjelpemiddel til å få fram disse følelsene. Det er gjengs oppfatning at det er lettere å synge «I love you» enn «Jeg elsker deg».

Alter ego på engelsk

For noen fungerer bruken av engelsk nærmest som å ta på seg en maske og innta en annen personlighet. Dag Ingebrigtsen synes det er lettere å skape seg selv, som et alter ego, ved å uttrykke seg på et annet språk eller en annen dialekt enn den han til daglig snakker: «Når man synger på sin egen dialekt er man plutselig ikke Mick Jagger lenger. Dette er et sjokk for mange.» Ingrid Bjørnov tror at alle artister forsøker å skape en illusjon i det øyeblikket de går opp på en scene: «Noen må opp på platåskoene sine, andre må male seg i ansiktet og noen må synge på engelsk for å tro på sin egen magi i den situasjonen. (…) Noen synes sikkert at den distansen de trenger for å ’være noe annet’ enn sitt kjedelige ’torsdags-jeg’, oppnås ved å bruke den engelske teksten.»

Organisert vingestekking i skoleverket?

Noen ser på det som et rent kulturelt uhell at de tilfeldigvis ble født i Norge, og føler ikke at de har noen norsk identitet, men ser heller på seg selv som en del av den vestlige kulturkretsen. Man føler seg fremmedgjort overfor den norske kulturen i utgangspunktet, noe som for enkelte gir seg utslag i en viss bitterhet. Anneli Drecker føler at hun ikke har blitt lært opp til å ha noe bevisst forhold til det norske språket, og hevder at hun fremdeles sliter med språklige traumer fra skolebenken: «Det er bare noe jeg bruker i hverdagen for å gjøre meg forstått, ferdig med det! (…) Man må bruke språket som et virkemiddel i stedet for å gå så analytisk og konkret til verks og fokusere på grammatikk. Det klandrer jeg skoleverket for. (…) Hvis lærerne hadde tatt seg selv i nakken, så hadde det garantert vært flere som sang på norsk her i landet. (…) Det mener jeg er hovedgrunnlaget til at folk som jobber med musikk, og som kanskje er litt mer estetisk av seg, bare snur ryggen til norsk.»

Globalisering – «the world is calling»

Valget av engelsk som uttrykksform kan forstås som en naturlig følge av den stadig økende internasjonaliseringen i samfunnet. Mange nordmenn har lange utenlandsopphold bak seg og kommuniserer kanskje vel så mye med utlendinger som med norsktalende. Språket er anerkjent og blir lett adoptert av yngre generasjoner, noe som i høy grad skyldes påvirkning fra musikktekster, filmer, reklame, blader, aviser og den økende bruken av Internett og engelskspråklige dataspill.

Det blir også flere og flere nordmenn med utenlandsk opprinnelse, noe som gjør at norsk ikke automatisk blir et naturlig språk å utrykke seg på i en musikalsk sammenheng. Mange ungdommer har dessuten et godt språkøre, og engelskkunnskapene har økt betraktelig i løpet av de siste 30 årene. Engelsk utgjør en stadig voksende del av den norske hverdagen, og nordmenn har i dag større forutsetninger for å skape gangbare engelskspråklige tekster enn man f.eks. hadde på 60- og 70-tallet.

-- Tarald Lie er musiker og hovedfagsstudent ved Institutt for britiske og amerikanske studier, Universitetet i Oslo.