Forslag til ny bokmålsnorm

AV VIGLEIK LEIRA

Dersom Kultur- og kirkedepartementet godkjenner vedtaka fra møtet i Språkrådet 13.–14. februar i år, sluttføres det arbeidet som i språkhistorien trolig kommer til å bli hetende 2003-reformen. Dermed får vi et årstall mer eller mindre på linje med 1907, 1917, 1938, 1959 og 1981. Årstalla 1907 og 1981 gjelder bare bokmål, de andre begge målformene. Her kommer ei lita oppsummering av 2003- normen.

Ut med sideformsystemet

Den viktigste generelle endringa er at systemet med hovedformer og sideformer faller bort. Før var der et sett med former, hovedformene, som måtte brukes i statsadministrasjonen og i godkjenningspliktige lærebøker i grunnskolen og den videregående skolen. I tillegg til hovedformene kom et annet sett med likeverdige former, sideformene. Hovedformer + sideformer utgjorde den samla rettskrivinga, der folk kunne velge fritt mellom ordformene. I praksis var det nok stort sett hovedformene som blei brukt. Nå blir der bare ett sett med former. Der der er alternativer, f.eks. brøt el. brøyt (ny valgfrihet), ga el. gav (ny), mjølk el. melk (gammel) er begge formene heilt jamstilte i utgangspunktet og åpne for bruk av alle.

Gamle sideformer som tas ut av rettskrivinga
Mange av sideformene som nå tas ut, var samformer med nynorsk. Noen eksempler: preposisjonen frå, adjektivet raud, substantiv som flaum, haust, kvefs, lauk, måndag, nase, naud, videre ei rekke fortidsformer av verb som brann, fann, fekk, gjekk, låg, small, spann, svann, såg, vann.

I ord av typen lærer faller ubestemt flertall på -erer ut. Nå kan det bare skrives lærere, ikke lærerer.

Gamle sideformer som blir stående i rettskrivinga
Det gamle systemet hadde valgfrihet mellom -a og -en i bestemt form entall i de fleste hunkjønnsorda, f.eks. dronninga el. dronningen. Mot slike ord stod et antall på noe over 900 ord (mange lite kjent og lite brukt, f.eks. bune 'beinpipe') der bestemt form på -en var sideform, f.eks. bryggen, budeien. Nå blir systemet valgfritt -a el. -en over heile linja, dvs. at i den offisielle bokmålsrettskrivinga har eksempelvis bikkjen, hønen, jenten, kuen, øyen samme status som bikkja, høna, jenta, kua, øya.

I intetkjønn var der fra før full jamstilling mellom -a og -ene i bestemt form flertall i nesten alle orda. De få gjenstående orda med som tidligere sideform får nå den samme valgfriheten -a/-ene som de øvrige. Det gjelder disse orda: barna/barnene, beista/ beistene, (av)hola/(av)holene, kola/kolene, krøttera/krøtterne, nauta/nautene, segla/seglene.

Av sideformer som beholdes i enkeltord, er det verdt å merke seg fortidsformene ba, ga, dro, sto. De blir jamstilt med de tidligere hovedformene med konsonantutgang: bad, gav, drog, stod. Ellers kan det nevnes at røk, røke blir jamstilt med røyk, røyke, og skau blir jamstilt med skog. Ordelementet -tag- blir jamstilt med -tak-, f.eks. i orda mottager/mottaker og mottagelse/ mottakelse, der formene med -g tidligere var sideformer.

Ordformene 'bisle, bissel'
De to tidligere sideformene bisle (v.) og bissel (s.) er nå gjort til eneformer. De tidligere hovedformene beksle og beksel er tatt ut av rettskrivinga.

Uttak av tidligere former – inntak av nye former

Uttak av lite brukte former

Ei av retningslinjene i arbeidet med bokmålsnormen har vært å redusere valgfriheten i rettskrivinga og å ta ut former som har vært lite brukt i skrift. Det har bl.a. ramma mange ord der bokmål har hatt dobbeltformer, ei rein bokmålsform og ei samform med nynorsk. Av samformer som nå er tatt ut, kan nevnes (de gjenstående formene er gitt i parentes): glas (glass), grøn (grønn), tal (tall); famn (favn), hamn (havn), omn (ovn); alboge (albue), bjølle (bjelle), blekk (blikk), eld (ild), ikorn (ekorn), merg (marg), tynne (tønne), veke (uke).

Sterke verb

Mange sterke bokmålsverb med yvokalisme i infinitiven (byde, flyte, fryse osv.) har hatt valgfrihet i preteritum (fortid) mellom ø og au. Nå er au-formene (de var samformer med nynorsk) tatt ut og erstatta med former på øy. Endringa kan stilles opp slik: brøt/braut > brøt/brøyt, krøp/kraup > krøp/krøyp, skjøt/skaut > skjøt/skøyt.

Grunngiinga for denne endringa er at formene med øy har solid talemålsgrunnlag i store deler av befolkningen, særlig i byene, og at de dessuten brukes en god del i skrift, trass i at de til nå har vært utafor rettskrivinga. Formene med au har på sin side vært lite brukt.

Svake verb

Svake verb er verb som i preteritum ender på -a, -de, -et, -te. Hvordan disse endingene fordeles på de enkelte verba, er et av de mest innfløkte kapitla i bokmålsgrammatikken. Det gjelder særlig forholdet mellom -a og -et. Med St.meld. nr. 100 (1980–81) om bokmålsrettskrivinga blei dette normeringsprinsippet knesatt: «Preteritum (fortid) på -a og -et skal være mulig jamstilt når én av disse formene på forhånd er tillatt.»

I samband med drøftinger om å ta inn et-former som tidligere har vært utafor rettskrivinga, blei dette prinsippet diskutert både i fagnemnda og deretter på rådsmøtet. Der blei reist spørsmål om det er språkvitenskapelig holdbart, og om hvilken praktisk nytte det eventuelt har.

Resultatet blei dette rådsmøtevedtaket: «Verb som har -et-bøying, vil normalt også ha bøying med -a. -former som åpenbart ikke har støtte i skriftspråket, skal ikke ordlisteføres.» I samsvar med dette vedtaket er der en del verb som nå får -et i tillegg til tidligere endinger, eksempelvis bygget, bygget vsa. bygde, bygd og krevet, krevet vsa. krevde, krevd. Videre er der noen verb som får både -a og -et i tillegg, eksempelvis nå mosa/moset/moste mot før bare moste og røyka/røyket/røykte mot før bare røykte.

Tallord

Både før og etter rådsmøtet var vedtaket om tallordformene syv, tyve, tredve gjenstand for stor oppmerksomhet i mediene. Vedtaket gjengis her fullt ut:

«sju el. syv (før: sju)
tjue el. tyve (før: tjue)
tretti el. tredve (før: tretti)
Godkjenninga av dei tre usamansette formene syv, tyve, tredve gjev inga endring i gjeldande teljemåte (der tiarane kjem føre einarane, t.d. femtito). Kva for samansetjingar og avleiingar formene syv, tyve og tredve kan nyttast i, er ikkje normert gjennom vedtaket, men overlate til språkkjensla hos språkbrukarane (døme: førtisyv, et tyvetall, syvende, tyvende, tredevte).»

Enkeltord

Blant endringer som gjelder ofte brukte ord, kan en merke seg at det nå kan skrives hverken el. verken (før: verken), fler el. flere (før: flere), mer el. mere (før: mer).

Større eller mindre valgfrihet i den nye normen?

Det har vært et ankepunkt mot bokmålsrettskrivinga at der har vært for mange valgfrie former, slik at språkbrukerne ikke har hatt en fast norm å holde seg til. Endringene fra den gamle til den nye normen har gått i begge retninger, dels har der vært uttak av former, dels har der vært inntak.

Endringene uttrykker dermed ikke en entydig tendens for heile ordtilfanget. Derimot fordeler de seg på to klart atskilte områder. Uttaka av former gjelder stort sett ordplanet. En har ikke lenger så mange ordvarianter å velge mellom, f.eks. er gymnas/gymnasium og døger/døgn redusert til henholdsvis gymnas og døgn.

Inntaka av former gjelder for det meste bøyingsverket. Endinga -en i bestemt form entall i hunkjønnsorda er oppgradert til jamstilt status over heile linja. I svake verb er der inntak av -et i noen tilfeller og av både -et og -a i andre. På den andre sida er fjerninga av sideforma på -er i ubestemt flertall i den produktive ordtypen baker, jogger, roer osv. (nomina agentis) bare én regel, men den gjelder svært mange ord.

-- Vigleik Leira er tidligere rådgiver i Norsk språkråd.