Norsk språkpris – prisutdelingar
NORSK SPRÅKPRIS 2003: FRODE GRYTTEN
(Grunngjeving)
Vinnaren av Norsk språkpris for 2003 har skrive både sakprosa og skjønnlitteratur. Han har mange år bak seg som journalist i dagspressa, men er no forfattar på heiltid. Språkprisen blir gitt på grunnlag av arbeidet hans som journalist og sakprosaforfattar. På begge desse felta er prisvinnaren uvanleg breitt og fleirstemt orientert, både når det gjeld emne, sjangrar og skrivemåtar.
Han søkjer ikkje sensasjonen i tekstane sine, men har ei eiga evne til å lyfta fram eineståande kvalitetar i det kvardagslege, og slik får han oss lesarar til å oppdaga nye dimensjonar både i verda kring oss og i våre eigne liv. Sakprosaen hans er sanseleg og formidlar kjensler. Dei lagnadene han presenterer, blir levande, og dei sakene han tek opp, blir interessante. Ulike tema blir knytte til lyst, glede eller melankoli, og dei kan spenna frå musikk, fotball, litteratur, dansefestar og bilkøyring til avfolking av distrikta og fattigdom i Russland. Forfattaren er alltid lojal overfor intervjuobjekt og emne, og tekstane hans viser at han kjenner seg forplikta til å få fram kjernen i stoffet. Ein finn han med og i det han skriv, ikkje over eller utanfor.
Forfattaren er aktiv innan fleire sjangrar, og han turnerer både reportasjen, intervjuet, essayet, artikkelen og reiseskildringa på ein framifrå måte. Juryen vil særleg peika på kvalitetar ved reportasjane og reiseskildringane hans.
I reportasjane viser prisvinnaren seg som ein forfattar med særleg god evne til å observera og framstilla emne av allmenn interesse på ein samfunnskritisk måte. Forfattaren kan vera kritisk overfor fenomen i samtida, men det han formidlar, er alltid prega av vørdnad for andres haldningar og liv. Vørdnaden røper seg i ein skrivemåte der det medvitne og analytiske er kombinert med det såre, romantiske, melankolske, humoristiske og poetiske.
Gjennom forfattarskapen viser prisvinnaren både respekt for og sterkt medvit om språk, både det nynorske skriftspråket og språkbruk generelt. I nynorsktekstane sine skriv forfattaren med få unntak innanfor ei vid nynorsknorm. Språket er brukt presist og råkande med ein personleg dåm. Dette kjem til dømes tydeleg fram i reiseskildringa Dublin frå 2002, som også er ein gaid for andre som vitjar den irske hovudstaden. I denne boka er nynorsk brukt i jakta på puls, temperatur, stemning og folkesjel i ei skildring av folkeliv, drøs og drinkar i ein moderne storby.
Mykje av boka Dublin handlar om språk, om korleis irane tek "ordet på ordet" og, slik forfattaren uttrykkjer det, "dansar med talemåtar". Forfattarens eigen skrivemåte er også ei dansing og ein leik med tale- og skrivemåtar, med ordtak, boktitlar, populærkulturelle referansar og sitat frå bartenderar, tiggarar, kremmarar og folk flest. Forfattaren har på denne måten skapt ein uvanleg rik tekst, som appellerer til mange ulike lesargrupper, og som i likskap med andre delar av forfattarskapen må seiast å vera ei domeneerobring for nynorskens del.
Norsk språkpris for 2003 går til forfattaren Frode Grytten.
NORSK SPRÅKPRIS 2001: ARILD STUBHAUG
(Pressemelding)
Norsk språkpris 2001 ble i dag gitt til forfatteren Arild Stubhaug. Prisen ble utdelt på rådsmøtet til Norsk språkråd, som i går og i dag ble holdt på Rica Olrud Hotel ved Hamar. Arild Stubhaug fikk prisen for sine bøker om våre verdensberømte matematikere Niels Henrik Abel og Sophus Lie. Boka om Niels Henrik Abel, Det foranskutte lyn Niels Henrik Abel og hans tid, kom i 1996, og Det var mine tankers djervhet Matematikeren Sophus Lie fulgte i 2000. Fra før er Arild Stubhaug kjent som lyriker; han debuterte som forfatter i 1970 og har siden utgitt flere diktsamlinger.
Norsk språkpris blir delt ut for fremragende bruk av norsk språk i sakprosa som er utgitt de siste fem årene. Prisen ble opprettet for ti år siden og har blitt gitt vekselvis til en bokmåls- og en nynorskbruker. Prisen er på 50 000 kroner.
I innstillingen skriver språkpriskomiteen:
"Med sin bakgrunn som både lyriker og matematiker har Stubhaug evnet å samle og fremstille et vanskelig materiale på en presis og oversiktlig måte. Han har i klare riss plassert de to norske 1800-tallsforskerne i en interessant samtid og et lite belyst miljø, og han kombinerer beskrivelsen med et tidsbilde som gjør lesningen spesielt engasjerende. Stubhaug imponerer særlig med sin evne til å begrense omfanget av de matematiske detaljene, samtidig som han allikevel klarer å gi et bilde av hva de to hovedpersonenes innsats kom til å bety i internasjonal forskning og i vitenskapshistorien, og hvilket inntrykk de gjorde i den eksklusive fagkretsen."
Priskomiteen skriver videre: "Når en forfatter tar for seg Abels skjebne, kreves det betydelige skribentegenskaper og solid vurderingsevne for å styre unna sentimentalitetens fallgruve. Det kunne gis mange eksempler på Stubhaugs fine balansegang mellom evne til innlevelse og intens formidling av en tragedie, og på den annen side behovet for nøktern fremstilling av saksforhold. Når dette skal gjøres under trykket av det forholdsvis omfattende og kompliserte kildetilfanget, blir arbeidet spesielt krevende og resultatet desto mer slående."
Prisen ble overrakt av lederen i Norsk språkråd, førsteamanuensis Jan Olav Fretland.
NORSK SPRÅKPRIS 1999: OTTAR GREPSTAD
(Pressemelding)
Norsk språkpris 1999 vart i dag gjeven til Ottar Grepstad for boka Det litterære skattkammer. Sakprosaens teori og retorikk (1997). Prisen, som er på 50 000 kr, blir delt ut av Norsk språkråd for framifrå bruk av norsk språk i sakprosa som er gjeven ut dei siste fem åra. Prisen blir gjeven annakvart år for bokmål og annakvart år for nynorsk. I år gjekk Norsk språkpris til ein forfattar som skriv nynorsk.
I grunngjevinga skriv språkpriskomiteen mellom anna:
"Ottar Grepstad har med Det litterære skattkammer. Sakprosaens teori og retorikk (1997) rydda nytt land i litteraturforskinga. For fyrste gong har me fått ei grundig innføring i sakprosaens vesen på norsk. Verket er samstundes den fyrste oversikta over norsk sakprosahistorie.
Det litterære skattkammer er fagleg godt disponert og gjennomarbeidd. Her blir trådar frå ulike delar av norsk sakprosa vovne saman til eit bilete som openberrar nye og spennande sider ved norsk litteratur- og kulturhistorie, som blir plassert i ein brei fagleg kontekst. Verket ber preg av å vera komponert av ein mann med evne til å handsama eit svært omfattande og samansett materiale. Måten stofftilfanget er samla, ordna og tematisert på, er imponerande. Det følgjer ein stram disposisjon, der Grepstad på ein elegant måte koplar forskarens analyserande metodikk med forfattarens talent til å fortelja.
Teksten har ei klar og konsis språkleg utforming, og framstillinga er fri for akademisk jåleri. Grepstad presenterer framveksten av eit stilideal når han skriv at "presset mot den såkalla folkelege framstillinga har vore sterkare i nynorsken enn i bokmålet ". I eit til tider teoretisk krevjande stoff maktar Grepstad å gje språkføringa ein ledig og presis stil som held dette idealet i hevd. Språket i boka er tufta på tradisjonell nynorsk grunn, men forfattaren vel iblant ord som supplerer det tradisjonelle ordtilfanget i nynorsk, der det tener til å gjera innhaldet meir nyansert og presist. Dei språklege vala, i alt frå tekstlingvistiske grep til ord og bøyingsformer, har karakter av å vera gjennomtenkte. Med denne medvitne framstillingsforma røper forfattaren ei framifrå språkmeistring, og slik hjelper han lesaren til å konsentrera seg om innhaldet. Teksten er fri for sære begrepskonstruksjonar og unødig innfløkt syntaks som stel merksemda frå det forfattaren søkjer å målbera. Men korkje formelt eller reelt går dette ut over intellektuelle utfordringar eller fagleg presisjon i verket.
Gjennom god disponering og klar språkføring maktar Grepstad å omforma eiga innsikt til oppleving og kunnskap hos lesaren. Den personlege forfattarstemma er til stades gjennom heile verket, men ho får aldri karakter av å vera påtrengjande. Det er ei stemme som konsentrerer seg om å formidla, og dette lykkast ho med. [...]"
Norsk språkpris er tidlegare gjeven til Lars Roar Langslet
(1992), Berge Furre (1993), Sissel Benneche Osvold (1994), Kåre Lunden (1995), Kari Gåsvatn (1996), Otto Hageberg (1997) og Guri Hjeltnes (1998).
Språkpriskomiteen hadde i år denne samansetnaden: Olav Væhle Hauge (leiar), Åse Lilleskare Faugstad, Sissel Lange-Nielsen og Erna Moen.
Prisen vart overrekt av ekspedisjonssjef Kjell Myhren frå Kulturdepartementet på årsmøtet til Norsk språkråd.
NORSK SPRÅKPRIS 1998: GURI HJELTNES
(Pressemelding)
Norsk språkpris 1998 ble i dag tildelt journalist og historiker Guri Hjeltnes for bøkene "Sjømann : lang vakt" (1995) og "Krigsseiler : krig, hjemkomst, oppgjør" (1997). Bøkene er tredje og fjerde bind i verket "Handelsflåten i krig 1939 45", utgitt på Grøndahl og Dreyers Forlag. Prisen ble overrakt av statssekretær Ivar Magne Egeberg fra Kulturdepartementet under årsmøtet til Norsk språkråd.
I sin grunngivning sier språkpriskomiteen blant annet:
"Med journalistisk talent har Guri Hjeltnes formidlet sitt stoff så det først og fremst er blitt muntlig, direkte og enkelt. Det var ikke nødvendig å dramatisere sjøfolkenes døgn på flåter i Stillehavet, japanske mitraljøsemassakrer på overlevende eller livet i fangeleirer. Med knapp stil, uten store ord, lar hun sjøfolkene slippe til, om sin hjemlengsel, om kjerka i Brooklyn og om skuffelsene ved hjemkomsten."
Komiteen sier videre om Guri Hjeltnes:
"Flere tusen norske journalister bruker og utvikler språket hver dag. Guri Hjeltnes er en av dem som mestrer flere nyanser og stilarter innen sakprosa. Som ung journalist i Østlendingen i Elverum og senere som reporter i seks år i Arbeiderbladet har hun hatt dialektene og talespråket tett innpå livet. Det er bredden i Guri Hjeltnes' språklige bakgrunn som gjør bøkene hennes til levende litteratur. Intet tema har vært for stort: Hverdagsliv i Norge i dag, norsk dagspresse under okkupasjonen og krigsseilerbøkene er formidlet i en variert og suveren sakprosa. Den bør bli et forbilde for nye generasjoner i norske medier."
Norsk språkpris blir delt ut for fremragende bruk av norsk språk i sakprosa som er utgitt de siste fem år. Prisen ble opprettet av Norsk språkråd i 1991, og blir gitt annethvert år for bokmål og annethvert år for nynorsk. Prisen er på kr 50 000.
Norsk språkpris er tidligere tildelt Lars Roar Langslet (1992), Berge Furre (1993), Sissel Benneche Osvold (1994), Kåre Lunden (1995), Kari Gåsvatn (1996) og Otto Hageberg (1997).
NORSK SPRÅKPRIS 1997: OTTO HAGEBERG
(Pressemelding)
Norsk språkpris 1997 vart i dag gjeven til professor Otto Hageberg, Universitetet i Oslo. Prisen vart delt ut under årsmøtet til Norsk språkråd. Til grunn for prisen ligg Otto Hagebergs arbeid dei siste fem åra. Han har mellom anna gjeve ut På spor etter meining. Essay om samtidslitteratur og om litterær tradisjon (1994), Olav Duun. Biografiske og litteraturhistoriske streiflys (1995) og Forboden kjærleik. Spenningsmønster i Olav Duuns dikting (1996).
I innstillinga skriv språkpriskomiteen:
"Norsk språkpris går dette året til ein skribent av høg akademisk klasse, men som samstundes fører vidare det beste i folkeopplysningstradisjonen. Med eit vell av detaljar tilgjengeleg, maktar han å skjere bort det unødvendige, slik at han kjem nær sitt tema, så nær Duun som det går an å kome. Han skriv drivande, beint fram spennande, og i motsetning til så mange andre formidlar han innsikta, ikkje bagatellane. Prisvinnaren har dessutan ei openberr glede av å formidle sin kunnskap, ei glede som smittar over i språk, stil og tone. Språket er knapt og fyndig, utan å vere tungvint. Stoffet er stramt redigert, og det er ei fryd å møte ein forfattar i denne klassen som også veit å setje punktum. Han skriv eit ledig, moderne nynorsk, korrekt, men utan at det på noko tidspunkt blir stivt. Forfattaren veit også å variere språket, ikkje minst ordbruk og seningslengd. I alt står vi att med eit heilstøypt litterært prosjekt, som også har litteraturen som sitt tema." Norsk språkpris blir delt ut for framifrå bruk av norsk språk i sakprosa som er gjeven ut dei siste fem åra. Prisen vart skipa av Norsk språkråd i 1991, og blir gjeven annakvart år for bokmål og annakvart år for nynorsk. Prisen er på kr 50 000.
Norsk språkpris er tidlegare gjeven til Lars Roar Langslet (1992), Berge Furre (1993), Sissel Benneche Osvold (1994), Kåre Lunden (1995) og Kari Gåsvatn (1996).
Språkpriskomiteen hadde i år denne samansetnaden: Asgeir Olden (leiar), Maria Høgetveit Berg, Eva Braathen Dahr og Mette Janson.
Prisen vart overrekt av leiaren i Norsk språkråd, professor Kåre Lilleholt.
NORSK SPRÅKPRIS 1996: KARI GÅSVATN
Norsk språkpris 1996 er tildelt journalist Kari Gåsvatn, Nationen. Utdelingen fant sted i Oslo under årsmøtet til Norsk språkråd. Til grunn for prisen ligger Kari Gåsvatns arbeider de siste fem år.
Kari Gåsvatn er født i 1948 og vokste opp i Rindal kommune på Nord-Møre. Hun har arbeidd som journalist siden 1970 - de siste 18 år i Nationen. I Nationen har hun blant annet vært stortingsmedarbeider, drevet allmenn journalistikk, dekt helse- og sosialspørsmål og arbeidd med dokumentar-, tema- og analysejournalistikk. I dag er hun en av avisas to faste leder- og kommentarskribenter.
I sin tale til prisvinneren sa avtroppende leder i Norsk språkråd, professor Geirr Wiggen, blant annet:
"Kari Gåsvatn bruker den daglige reportasjen som grunnlag. Den er ofte skrevet under tidspress. I Nationens kommentarspalte på side 3 løfter ho den aktuelle saka inn i en større sammenheng, og der har ho utvikla en personlig stil. Ho refererer andres kommentarer, drøfter egne synspunkt og utdjuper poenga. I sakprosaen hennes finner vi norske omgrep og uttrykk i stedet for fremmedspråklige, også når ho skriver om næringslivsframstøt i Burma eller Kinas befolkningspolitikk. Stilen hennes er enkel, og tekstene er på en gang lettleselige og lesverdige. Samtidig skriver ho engasjert og gir temperatur til framstillingene. Det gjør ho ved å starte med opplysninger om faktiske forhold og ved å fortsette med å referere og reflektere over faktiske forhold; og konklusjonene er sjelden bastante. Kari Gåsvatn driver ikke med luftig synsing, men formidler kunnskaper til ettertanke for leserne. Et medlem av priskomiteen kaller det 'sakprosa uten adjektiv'. [---]
Komiteen begrunner si innstilling av Kari Gåsvatn med at ho bruker et moderne bokmål i ei knapp og uttrykksfull form som formidler nyheter, kunnskap og meningsytringer klart og konsist. Ho viser omsorg for det fremste arbeidsredskapet sitt, språket, fornyer det og holder det skarpt. Slik har ho bidratt - og bidrar ho fortsatt - til å utvikle kvaliteten i norsk journalistisk sakprosa, og til å oppdra nye generasjoner til å uttrykke seg godt i skriftspråklig offentlighet."
Norsk språkpris blir delt ut for fremragende bruk av norsk språk i sakprosa som er utgitt de siste fem år. Prisen ble opprettet av Norsk språkråd i 1991, og blir gitt annethvert år for bokmål og annethvert år for nynorsk. Prisen er på kr 50 000.
Norsk språkpris er tidligere tildelt Lars Roar Langslet (1992), Berge Furre (1993), Sissel Benneche Osvold (1994) og Kåre Lunden (1995).
NORSK SPRÅKPRIS 1995: KÅRE LUNDEN
(Frå Språknytt 1/1995)
-- Han har teke eit oppgjer med det han kallar farisearspråket, det tunge, oppstylta, snobbete språket, som tilslører meir enn det avklarar. Sjølv seier han at det er "ei trøyst å vite at same tanken kan formast like presist på bondespråket". Han er ein formidlar i beste meining, ein folkeopplysar, og trør meir enn gjerne ut i minefelt -- og blir der. Språk, stil, formidlarevne og fagleg tyngd gjer han til noko så sjeldsynt som ein folkeleg intellektuell, sa Tove Bull ved utdelinga av Norsk språkpris 1995.
Språkprisen gjekk til professor Kåre Lunden. Til grunn for utdelinga låg bøkene Norsk grålysing og Biletet av fortida, men også dei mange og allsidige avis- og tidskriftartiklane som har kome frå Lunden dei siste åra. Kåre Lunden, som til dagleg er professor i historie ved Universitetet i Oslo, var foreslegen frå to hald, av journalist Eva Braathen Dahr, medlem i Språkrådet, og av Universitetet i Tromsø.
Klar, presis og engasjerande
I grunngjevinga peika språkpriskomiteen på at Kåre Lunden er ein allsidig skribent med ein stor produksjon i form av bøker og artiklar i tidsskrift og aviser. Han er ein forfattar i vekst, som har vist klar framgang i forfattarskapen, både språkleg og stilistisk. Han skriv ledig, utan å vere slavisk bunden av formelle krav til språket, han engasjerer og er engasjert, og han er ein av dei få akademikarane i landet som når langt ut over sitt eige fagmiljø. Ein av hans beste eigenskapar er at han gjer premissane for det han framfører, klare før han argumenterer. Dermed er det lett å vere både samd og usamd og lett å følgje med når tanken flyg vidare. Markant er mannen også, og vi skal ikkje sjå bort frå at vi oppdagar det takk vere hans medvitne språklege val, skriv komiteen mellom anna.
Ho Nikoline i Botna
-- Eg har stundom fått spørsmål om det er nokon eg har lært spesielt av når det gjeld språket, sa Kåre Lunden i takketalen. Da har eg alltid svara: ho Nikoline i Botna. Ho var grannekona vår heime i Naustdal, og kom ofte bort til oss for å snakke med bestemor. Når eg sit og ikkje veit korleis eg skal få sagt eit eller anna, då tenkjer eg på korleis ho Nikoline i Botna ville ha sagt det.
Det ligg eit språkprogram i dette. Vi fekk ofte høyre at dei som hadde skapt språket, var dei store litteratane, dei store genia. Eg var skeptisk den gongen, og i dag er eg sikrare enn nokon gong på at dei verkeleg store forfattarane er dei som har høyrt etter korleis folk flest snakkar, sa Kåre Lunden, da han takka for diplom og kr 50 000.
I godt selskap
Kåre Lunden er i godt selskap. Prisen er tidlegare gjeven til Lars Roar Langslet (1992), Berge Furre (1993) og Sissel Benneche Osvold (1994).
Det er språkpriskomiteen som innstiller, styret i Språkrådet som tek avgjerda. Språkpriskomiteen denne gongen hadde desse medlemmene: Åshild Nordstrand, leiar, Pelle Christensen, Egil Børre Johnsen og Asgeir Olden. I år var det sju kandidatar til prisen. Rett til å kome med framlegg til kandidatar har noverande og tidlegare medlemmer og varamedlemmer i Språkrådet, dei institusjonane som oppnemner medlemmer til Språkrådet, og sekretariatet i Språkrådet.
Jon Grepstad
NORSK SPRÅKPRIS 1994: SISSEL BENNECHE OSVOLD
(Frå Språknytt 1/1994)
- Vi som er gamle nok til å ha vaert med f`ør, og som tillater oss a brøle av latter når den offentlige hukommelse svikter og lager myter om hvor gamle, stygge, ufeminine og ulkeliknende feministene var i 70-åra: Kikk ut av vinduet neste gang studentene går i demonstrasjonstog mot Gudmund Hernes. De likner til forveksling oss på 70-tallet. Nå heter det grønsj og er mote, som det var mote med vindjakker, slengbukser og midtskill den gang. ... Det som gjenstar na, krever kvinnekamp mot et tydeligerefiendebilde, mannen som seksuell overgriper. Den kampen vil kreve noe av ånden fra 70åra. Jeg kaller det grønsj-feminismen. Det kan bli tid for vindjakker igjen.
Det er mye grugg i pennen til vinneren av årets språkpris, Sissel Benneche Osvold. Den 22. januar ble grønsjfeminismens mor tildelt prisen på Språkrådets årsmøte i Åsgårdstrand. Hun fikk den for ovenstående utblåsning, pluss virtuos skribentvirksomhet gjennom 20 år.
I begrunnelsen sin sier juryen at Benneche Osvold ikke bare har "etablert seg som en våken og skarp samfunnskritiker, hun har også dokumentert en spennende utvikling som en kresen og stadig mer stilsikker bruker av norsk språk." Damen som kommer opp og mottar prisen i Åsgårdstrand, ikke så lite rørt, kan nok svare til dette bildet, men ikke helt. Sikker og elegant, ja - men gir langt fra inntrykk av å være noen formalist eller intellektuell refser. Nett og feminin, elegant og klassisk. Totalt blottet for vindjakke og midtskill i 1994 - men tydeligvis med et anarkistisk-estetisk program.
- Lydskriften er mitt hjertespråk, sier hun i takketalen. - Jeg forsyner meg fritt av både konservativt og radikalt; det musikalske i språket er det overordnede for meg.
På spørsmål fra Språknytt innrømmer hun også at kommareglene nok er sekundært for henne, det er stoffet og det som skal formidles, som er det bærende. - Det var forbløffende å få meldingen om at jeg skulle motta Norsk språkpris for 1994, sier hun. - Men det var litt av en anerkjennelse for en tabloidjournalist, som ikke hører med blant de best ansette hos språklige smaksdommere. Hun har ingenting imot å bli plassert hinsides etablerte stilistiske og formelle konvensjoner, og medgir at hun ikke har noen særlig respekt for verken den ene eller den andre typen rødblyant. - Også korrekturavdelingen i Dagbladet kommer jeg i konflikt med, og den radikale Dagblad-normen. For meg er det viktig å skrive horen, men de godkjenner bare hora. Jeg får heller ikke lov til å spøke med okay, men må holde meg til OK.
Sissel Benneche Osvold forteller at bakgrunnen hennes er av godt, borgerlig merke.
- Jeg vokste opp med finstavangersk, med former som ikke, sne og frem. Men når jeg skriver, tar jeg meg full frihet, etter situasjonen. For eksempel da jeg skulle skrive en artikkel om Proust, da beveget jeg meg helt naturlig mot det konservative, vitenskapelige. Men som spaltist kan jeg svinge mellom Vika-målet og kansellistil.
Motsatt av hva man gjerne vil tro om tabloidpresset på språket, mener Sissel Benneche Osvold at det moderne dagblad fører til en skjerpet holdning til språket. - Jeg har fått et stadig mer bevisst forhold til det språklige med årene. Du vet, den spalteformen vi har nå på side 2 og 3, med navn og bildevignett, den forplikter. Der står du personlig ansvarlig som taler og må skjerpe deg. Jeg er også en typisk skrivejournalist, uttrykker meg med fingrene. Før jobbet jeg i NRK, men jeg foretrekker den tradisjonelle skriften, der du kan stryke ut og finpusse.
- Av juryen blir du sammenlignet med tidligere kanoniserte essayister som Paul Gjesdal, Helge Krog og Arne Skouen. Er det et tungt ansvar?
- Jeg kjenner faktisk ikke noe særlig til det Gjesdal og Krog skrev. Den formen jeg jobber innenfor nå, og som jeg helst vil kalle spaltisme, mangler tradisjon i Norge. Det er vel Skouen jeg føler meg mest påvirket av; hans spalteform var basert på en sjanger utviklet i USA og England. Jeg jobber svært bevisst med illustrasjoner til spalten. Bilder er viktig, man må ha et blikkfang for å få med leseren.
- Hva slags vilkår har man som kulturradikal skribent i dagens Dagblad? Drukner man ikke i krigstypene?
- Jeg ble bedt av Arve Solstad for fire år siden om å være med i lederavdelingen. Det var en slags ære å bli med på det laget, jeg alene kvinne blant prestisjemenn. En kraftig utfordring også; jeg måtte kvinne meg opp for å markere meg med min forståelse og mitt språk. Men jeg synes Dagbladet har gitt oss gode muligheter til å eksperimentere med språk og form. Jeg har fått frihet til å utvikle det konkrete språket som er mitt ideal.
I mediedebatten som rådet hadde dagen før, var man inne på den rolle avisene spiller når det gjelder å gjøre komplisert stoff tilgjengelig for publikum. Sissel legger også vekt på dette aspektet. - Jeg kan være enig i at pressen støyer mer nå enn før, med tabloidformatet og -typene sine. Men når det gjelder stoffprioritering og presentasjon har vi på mange måter blitt mer profesjonelle. Og det er ikke noe poeng i seg selv å skrive langt. Da skal du også ha mye fornuftig å si!
- Vi i Språkrådet samler på spesielle ord, og grønsjfeminisme er ett av dem. Hvordan konstruerer man noe sånt? - Jeg vet ikke hvordan jeg kom på det ordet, ler prisvinneren. - Men jeg ser et engasjement og et opprør hos dagens unge kvinner, de som protesterer mot budsjettkutt og mot toppløsbarer, som har forsvunnet hos de etablerte middelaldrende kvinnene. De har jo tilpasset seg maktspråket med karriereklatring og sexy undertøy. Ikke noe galt med å pynte seg osv., bevares, men denne ultrakvinneligheten, det er helt overdimensjonert. Når skal man få tid til sånt?
Da har jeg mer sans for den jordnære og nøkterne kvinnehorisonten. Det er det språket jeg søker i spaltene mine, det jordnære, sinte, blide, muntre, svarte.
Kari Brudevoll
NORSK SPRÅKPRIS 1993: BERGE FURRE
(Frå Språknytt 1/1993)
Berge Furre fekk Norsk språkpris 1993 for bøkene Soga om Lars Oftedal og Vårt hundreår. Norsk historie 1905-1990. Prisen er på 50 000 kroner og blir delt ut av Norsk språkråd for framifrå bruk av norsk språk i sakprosa. Priskomiteen sa dette om prisvinnaren i tilrådinga si:
Språkpriskomiteen rår til at Berge Furre får Norsk språkpris 1993 for bøkene Soga om Lars Oftedal, utgjeven 1990, og Vårt hundreår. Norsk historie 1905-1990, utgjeven 1991. Bøkene er komne på Det Norske Samlaget. Framlegg om Furre som kandidat til prisen er kome frå Universitetet i Oslo.
Det store verket om Lars Oftedal er noko mykje meir enn ein vanleg biografi om dette uvanlege mennesket og hans dramatiske liv. Boka femner om og kastar ljos over viktige drag ved norsk religiøst liv og allment samfunnsliv frå den tid - og er såleis eit sentralt og særs grundig historisk verk.
I verket Vårt hundreår. Norsk historie 1905-1990 legg forfattaren for dagen eit imponerande innsyn i og oversyn over vår moderne historie og drivkreftene i samfunnsvoksteren. Stoffet er velskipa og framstellinga levande. I ein viktig bolk av den politiske historia i etterkrigstida stod forfattaren sjølv sentralt som politisk aktør. Hans vilje og evne til upartisk framstelling er mønstergyldig.
Begge desse bøkene veg tungt i den rike norske faghistoriske litteraturen.
Både med dei to verk det her er tale om og i mange samanhengar elles merkjer Furre seg ut som ein framståande nynorskbrukar med klår og stringent framstelling over eit rikt språkleg register. Han legg for dagen eit imponerande herredøme over nynorsk som fagleg bruksspråk. Målbruken hans vitnar om at han er klårt medviten om det som gjer godt nynorsk skriftmål talemålsnært og dermed folkeleg. Han legg vinn på verbal ordlegging, det som framfor noko anna skil dette målet ut frå dei fleste andre germanske, meir substantiviske skriftmål. Det gjev framstellinga ein naturleg, munnleg dåm. Språkbruken vitnar om at Furre "tenkjer på nynorsk", fast og fylgjerett og utan lettvinte, uturvande lån frå andre språk - medrekna bokmål.
Berge Furres språk og stil kan tena til føredøme for alle som legg vinn på å skriva ein lett, ledug og korrekt nynorsk sakprosa. Der han har ført pennen, kan ein kjenna seg språkleg og stilistisk på trygg grunn.
NORSK SPRÅKPRIS 1992: LARS ROAR LANGSET
Styret i Norsk språkråd vedtok på sitt møte 9.12.91, etter innstilling fra priskomiteen, å gi Norsk språkpris for 1992 til Lars Roar Langslet for boken "John Lyng – Samarbeidets arkitekt".
I priskomiteens innstilling heter det blant annet:
"I sin vurdering av boken har priskomiteen især festet seg ved språkets funksjon i spenningsfeltet mellom genre og form. Forfatterens moderate bokmål - moderat også i den betydning at han avstår fra tidens tendens til dokumentaristiske og andre dramatiserende kunstgrep - står usedvanlig godt ikke bare til mennesket og politikeren John Lyng, men også til hans biograf.
Langslets språk er balansert og fint avstemt, velgjørende fritt for politisk og byråkratisk sjargong. Stilen er personlig preget, uten psykologiserende effekter. Hans sikre grep om virkemidlene setter ham i stand til å kombinere de beskrivende elementer med en formidling av nærhet og åndsfellesskap som i sin nøkternhet aldri henfaller til sentimentalitet eller panegyrikk. Dette er norsk sakprosa på sitt beste, klart i pakt med norsk lynne - et sterkt og uttrykksfullt språk uten krumspring og store ord.
De språklige kvaliteter kommer også til uttrykk i den oversiktlige disponering av stoffet - forholdet mellom helheten og detaljene, den faste komposisjonen og den myndige turneringen av de ulike tidsplan. At kildehenvisninger, note- og referanseapparat tilfredsstiller vitenskapelige krav, er å vente av et verk av dette kaliber, men må sammenligningsvis likevel noteres som et pluss: kommende biografer har mye å lære her."
Del denne siden
