Knud Knudsen – riksmålets fader, bokmålets bestefar

AV EINAR LUNDEBY

Den gradvise fornorskingens linje, den ene av de to hovedlinjene i norsk språkutvikling i forrige hundreår, ble i all hovedsak staket ut av en enkelt mann: overlærer Knud Knudsen. Hans betydning for norsk språkhistorie er dermed minst like stor som Ivar Aasens.

Livsløp

Knud Knudsen var født i 1812 i Holt ved Tvedestrand, som sønn av en husmann. Han vokste altså opp i små kår, og det kan nok merkes på ham at han har båret på en viss sosial mindremannskjensle. Men faren var litt utenom vanlige husmenn: Han var også lærer. Sønnen interesserte seg nok mer for farens lærervirksomhet enn for husmannsplassen, og alt 12 år gammel ble han satt til å lære andre ungdommer lesekunsten. Han leste også en hel del på egen hånd inntil han i 1831 kom inn på middelskolen i Arendal. Etter eksamen der ble han hjulpet til å gå på gymnas i Kristiania; etter en besværlig studietid avla han så lektoreksamen i 1840. Hans yrkeskarriere er raskt fortalt: Han var først adjunkt i Drammen til 1846, da ble han tilsatt som adjunkt og seinere overlærer ved katedralskolen i Kristiania, og ble i den stillingen til han sluttet i skolen i 1880.

Knudsen og språkfagene

Latin var hovedfaget i den høgre skolen da Knudsen begynte som lærer. Han reagerte fort og sterkt på de klassiske språkenes dominans, for han kunne ikke se at elevene hadde noen nytte av å lære latin og gresk. Han førte en kampanje imot dem; sammen med Alexander Kielland er han nok ansvarlig for at de klassiske språka tidlig ble presset tilbake og til slutt helt ut av den høgre skolen. Istedenfor de klassiske studiene ønsket Knudsen et humanistisk gymnas med morsmålet som hovedfag.

Ortofonien

Det var også som morsmålslærer Knudsen kom til å sette de dypeste spor etter seg. Han så at elevene gjorde mange stavefeil som kunne føres tilbake til det dårlige samsvar mellom tale og skrift. Han hadde en utpreget sans for det praktiske, og mente rettskrivningen (som jo bygde på dansk tale den gang) burde forandres så den svarte bedre til norsk tale. Han sluttet seg derfor tidlig til ortofonien, dvs. den synsmåten som den danske språkmannen Rasmus Rask hadde gått inn for: Hver bokstav burde gjengi bare én språklyd, og hver språklyd gjengis med bare én bokstav.

Denne læren ligger bak Knudsens første språkartikkel (1845): «Om lydene, Lydtegnene og Rettskrivningen i det norske Sprog». Denne tittelen rommer det som blir kjernen i Knudsens språkarbeid fra først til sist, og som han uttrykker slik i sine Livsminner: «... bør det norske bokmål bygges på den norske tale, norske ord skrives som norsk tale lyder».

Ortofoni anvendt på norsk måtte føre til et annerledes skriftspråk enn det danske, fordi talen var annerledes. Spørsmålet ble: Hvilken norsk tale skulle legges til grunn? Etter bare to linjer i artikkelen møter vi uttrykket «de Dannedes Tale»; Knudsen mente med det «den almindeligste Udtale af Ordene i de Dannedes Mund». Dette er et sentralt begrep i Knudsens ideologi; det er denne varianten av talemålet han vil bruke som basis for rettskrivningen. Han hevder at elevene ville lære den «ortofone Rettskrivning» på en fjerdedel av den tida de den gang brukte, og «hvor mange Skolepenge sparte da ikke Forældrene» – et eksempel på Knudsens drastiske jordnærhet! – Knudsen var seinere i livet stolt av at han alt i denne artikkelen fra 1845 hadde lagt fram sitt språkprogram, altså tidligere enn Aasen kom med sitt!

Norskhet i språket

I 1850 skrev Knudsen en ny stor artikkel: «Om Norskhed i vor Tale og Skrift». Han drøfter her norskheten i talemålet, og mener det er fare for at den dannede tale vil legge seg nærmere opp til det danske skriftspråket hvis dette ikke blir reformert i norsk retning. Han peker på punkter der norsk tale skilte seg fra den danske som skriftspråket avspeilte, f.eks. de stemte danske konsonantene b, d, g mot de norske ustemte p, t, k. Han mente at både dansker og nordmenn kunne lese sin egen uttale ut av skriftbildet, men var redd for at nordmennene i det lange løp ville bli påvirket av skriften og legge seg til en unaturlig skriftuttale.

Til slutt i artikkelen tar Knudsen standpunkt til «det nye norske Sprog, som Nogle har tænkt sig skulde fremgaa umiddelbart af Bygdemaalene». Han kjente altså til Aasens og Munchs planer om et «Landsmaal», og han går ikke mot denne ideen; han rekner den for å være en vakker drøm, men lite realistisk. Fornorskingen måtte «hovedsagelig foregaa smaaningom». Han slutter med de ofte siterte orda: «Disse to Veje til et virkelig norsk Sprog er forresten kun forskjellige hvad Udgangspunkt og den første Strækning angaar; siden løber de udentvivl sammen.»

Talemålet

I 1850-åra utførte Knudsen et viktig arbeid på talemålets område, nemlig som veileder for skuespillerne ved Det Norske Theater. Dansk tale rådde fremdeles på scenen i Kristiania, noe som nasjonalsinnede nordmenn – blant dem Knudsen – så på som uverdig. Knudsen forsøkte å få skuespillerne til å bruke norsk uttale, dvs. «dannet dagligtale». Han samarbeidde med Ibsen, som fra 1857 var instruktør ved teateret, og hadde så stor betydning for Ibsens språksyn at Ibsen til hans 80-årsdag skrev at Knudsen hadde gitt ham en «sproglig vækkelse».

De norske innslagene i scenespråket ble nok hørt med tilfredshet av mange, men de vakte også motstand. Særlig gikk P.A. Munch hardt ut med avisangrep på Knudsen, og det ble en lang polemikk mellom dem. Munch hevdet at det var umulig å «flikke» på et levende språk; et norsk skriftspråk måtte skapes ved restitusjon, det måtte bygge på norrønt og dialektene. Knudsen ser helt praktisk på situasjonen, språket er et menneskeprodukt, og mennesker må da også kunne forandre det. Selv den herligste tale består av selvlyder og medlyder, sier han, mer mystisk er det ikke! Selv om mange syntes Knudsen hadde de sunneste synspunkter, følte han at han led et nederlag her, for Munchs autoritet var så enorm at hans ord ble ansett for den rene sannhet.

Første seier

Den første virkelige seier vant Knudsen i 1862 da et departementalt rundskriv gjennomførte den første rettskrivningsreformen – etter forslag av Knudsen. Det var en reint ortofon reform, og gikk i det vesentligste ut på å fjerne «stumme» bokstaver: Miil ble til Mil, Huus til Hus, troe til tro; fremmedord fikk også forenklet skrivemåte: Philosoph ble til Filosof, Charakteer til Karakter osv. De «harde» konsonantene vågde ikke Knudsen å ta med denne gangen, men de var og ble et hovedpunkt i hans program.

Konkurranse med landsmålet

I boka Det norske målstræv (1867) gjør Knudsen greie for sitt program, og understreker at han vil gå skrittvis fram, mens landsmålets framgangsmåte er «hodekulls». Han føler seg nå i en konkurransesituasjon overfor landsmålet. Dette forholdet avtegner seg tydeligere etter det skjellsettende vedtaket i 1885 om å jamstille landsmålet med «bogsproget». Riktignok kunne Knudsen konstatere at «Mens det har falt rikeligt med stortingsregn på præsten Aasen, har det dog drøpet nogle tunge velgjørende dråper på klokker Knudsen», for det var sagt mye anerkjennende om Knudsen i debatten. Men det ligger likevel i disse orda en viss følelse av å være tilsidesatt.

Men landsmålets framgang i 1880-åra var også til fordel for Knudsens strev. Mange fryktet for at landsmålet kom til å vinne en fullstendig seier, og sluttet opp om Knudsens fornorskingslinje som et mindre onde. Knudsen formulerte det slik i boka Hvem skal vinne? (1886): «Det eneste råd som forslår, ær det jeg så tidt har forordet, dette, at motstanderne av »Landsmålet« gir det en medbejler» (nemlig hans eget målstrev).

Et viktig avsnitt i denne boka er det hvor han stiller opp sine reformkrav for rettskrivningen, 12 i alt. Her skal bare nevnes de tre viktigste krava: 1 p, t, k istedenfor b, d, g etter norsk uttale; 2 ll og nn for ld og nd; 3 kortformer som be, bli, dra for bede, blive, drage mfl.

Lista gir en presis oversikt over de endringer som var mest nødvendige for at skriftspråket skulle få en norsk karakter. Stort sett har også utviklingen gått etter denne planen, selv om rekkefølgen av forandringene har vært en annen.

Ny seier 1887

I 1876 gav Knudsen ut boka Den landsgyldige norske uttale, der han hevder at «den dannede dagligtale» stort sett er ens over hele landet, men at det også fins – og bør finnes – en høytidstale. Hans syn er akseptert av departementet når det i 1887 sender ut et rundskriv om talemålet i skolene. Det heter her: «Normen for udtale og oplæsning er det »dannede talesprog«, d.e. den udtale, som i hver landsdel er den sedvanlige i dannede folks omhyggelige, men ukunstlede dagligtale.» At departementets forskrift var umulig å praktisere, er en annen sak – elevene utover landet kjente jo ikke til noen «dannet dagligtale»!

Purismen

Knudsens nasjonale og pedagogiske ideer gav seg utslag også i hans virke på ordforrådets område: Han var en ivrig purist. I et skrift i 1887 stiller han til og med kampen mot fremmedorda opp som «Hovedsaken». Hans viktigste innsats på denne fronten er den store ordboka Unorsk og norsk eller fremmedords avløsning. Her foreslår han hundrevis av fremmedord erstattet med norske. Avløserord henter han dels fra folkemålet (gjennom Aasens ordbok), dels finner han på dem sjøl. Men ikke mange av hans nylaginger har slått igjennom; noen er likevel blitt gjengse: hundreår, ordskifte, bakstrev. «Sambo» står i ordboka, men våre dagers «samboer» er neppe hentet derfra!

Personen Knud Knudsen

Knudsen var en kampnatur, en idealist som utrøttelig brukte sin tid og sine krefter i kamp for den saken han hadde gjort til sin. Han møtte mye motgang; han gir uttrykk for sine erfaringer i et hjertesukk fra 1887 (i Kort redegjørelse for det dansk-norske språkstræv): «Utak, spot og annen forfølgelse er jo bl.a. målbøterens visse løn, og det des vissere, des mer påtrængende nødig hans gjærning ær.» Men på slutten av sitt liv oppnådde han også stor anerkjennelse. På 80-årsdagen i 1892 ble han hyllet som en høvding, bl.a. av Bjørnson og Ibsen.

Selv om Knudsen kunne ta feil på visse punkter i sine visjoner om det norske språks framtid (f.eks. i sin kampanje for bokstaven æ), må det sies at han er forunderlig klarsynt. Hans egen språkform i de seineste skriftene virker merkelig moderne. Hans stil er ofte klønete og uelegant, og med de mange sjølgjorte orda kan uttrykksformen iblant virke komisk. Men han får sin mening klart fram.

I personlig samkvem var visst Knudsen ikke alltid like behagelig. Hans elever på Katedralskolen kalte ham «Knurren» – et tilnavn med innhold! Hans Livsminner gir iblant inntrykk av et litt nærtagende og humørløst lynne.

Men ingen kan ta fra ham æren for å ha vært drivkraften i riksmålets fornorsking; hans idealisme og utholdenhet kan bare vekke beundring. Han hadde et sjølkomponert valgspråk som sier noe om hans karakter:

Med råd og læmpe
kommer en kryp
så langt som en kjæmpe.
Den vinner som trå ær.
Den taper som brå ær.

-- Einar Lundeby (1914–2011) var professor emeritus i nordiske språk.