Redaktører: Jan Terje Faarlund og Dag Gundersen.
Redaksjonssekretær: Svein Nestor.
Signerte artikler står for forfatterens syn.
ISSN 0806-2870 (elektronisk utgave).
ISSN 0333-3825 (prenta utgave).
PÅ TAMPEN AV JUBILEUMSÅRET
27.10., langt ute i sitt tjuefemte år, arrangerte Norsk språkråd en endagskonferanse med tittelen "Norsk som bruksspråk – utfordringer i dag og i morgen". Vi mangler ikke utfordringer. Vil en være pessimist, kan situasjonen for språket vårt minne om hva Yggdrasil-asken i norrøn mytologi var utsatt for - noen gnagde på rota, og noen jafset i seg av lauvverket. Ordet "domenetap" blir ofte brukt for å karakterisere fremmedspråklige framstøt på nasjonalspråkets bruksområde. Vi har sett engelsk bli hilst politisk velkommen som undervisningsspråk. Film og reklame gir oss daglige doser av pulp fiction og baking soda. Elektronisk utstyr blir mer og mer hands-free, og det er ikke slik at alt dette kan du la ligge og enda leve like godt. Mye av det er ting du trenger, i yrket, for å lette hverdagen og for å forstå hva barn og barnebarn egentlig snakker om og bryr seg om, for de er alltid oppdatert. Med tingen følger ordet, og det må vi da forholde oss til. I senere år har Språkrådet gjort akkurat det, og det førte til fornorsket skrivemåte av en del nyere lånord. Om lag en tredel av våre forslag ble ikke godkjent av Kulturdepartementet, og til tross for at to tredeler ble det, har det til dels vært framstilt av kritikere som en generelt negativ holdning fra departementets side og en varig avvisning.
At det ikke var slik å forstå, har departementet siden vist ved å sette ned en referansegruppe som skulle ha tilsyn med et utredningarbeid om nåværende og framtidige prinsipper for behandlingen av importord i norsk, særlig anglisismer. Departementet har vært representert i gruppa. Utredningen er skrevet av råds- og fagnemndmedlemmet professor Helge Sandøy og ligger nå ferdig som et skrift på 167 sider, "Lånte fjører eller bunad? Om norsk skrivemåte av importord". Foruten at den gir en historisk og språklig oversikt over hele problemområdet, har den et sluttkapittel med framlegg til prinsipper for en mer ensartet og gjennomtenkt behandling av importordene enn de har fått før dette tiåret. Det blir mer å se og høre om dette. Her skal vi bare peke på at dette er et verdifullt arbeid, ikke minst for fagspråket i det IT-samfunnet vi er inne i. Der er Norsk språkråd tiltenkt en aktiv rolle.
Mediespråket var hovedemne på de nordiske språknemndenes årlige møte, i år på Færøyene. Mediespråk, IT-språk og norsk fagspråk i høgre utdanning var emner på Språkrådets konferanse 27.10. Vi ser på denne konferansen som en liten markering av tjuefemårsjubileet. Det skulle kanskje vært mer i retning av det som i "Tjeneste-Reglement for den Kongelige norske Armee" (1820) het "flyvende Fahner, klingende Spil og brændende Lunter". Men en dag med faglig samling om språket i tiden er nok mer i vår stil.
Dag Gundersen
LÅN ELLER IMPORT?
HELGE SANDØY
Orda jarn, pløye, skildre, potet, sjy, kjeks og teip blir gjerne omtalte som lånord. Men vi har inga plikt til å levere desse orda tilbake, slik at ordboksdefinisjonen av å låne, nemleg 'få til bruk ei viss tid (før tilbakelevering)’ passar dårleg når ein talar om å låne ord. Vi har i alle fall neppe tenkt å gjere opp for oss når det gjeld dei nemnde "lånorda". Som skandinavar krev vi vel heller ikkje å få tilbake pronomenet they frå engelsk. Rettnok har vi fått tilbake bag for det norrøne ordet baggi, som vi i si tid lånte ut, men slike tilbakebetalingar er sjeldsynte.
Desse orda har vi meir enn til låns, så det kan vere rett å skifte biletbruk. Å kalle orda importord kan vere meir tenleg; det er endatil tale om gratisimport, og det finst ingen opphavsrettar knytte til orda. Derfor står vi heilt fritt til å gjere kva vi vil med dei, og det har vi stort sett gjort.
Slik er det med orda at dei kan vandre mellom språka og ta med seg impulsar til det nye heimlandet før dei blir litt omstøypte i kontakten med samfunnet og det tradisjonelle ordforrådet. Det norske ordet kjeks betyr ikkje lenger cakes, ei sjappe er ikkje a shop, og ein boks er ikkje det same som a box. Seier ein digge, strippe eller stresse på norsk, gir det ikkje dei same assosiasjonane som på engelsk. Ein engelskmann veit knapt kva ein sikspens eller ein smoking er. Sjølv så nye importord som teip og bag blir ikkje brukte likt på norsk og engelsk.
Det er ikkje berre sjølve innhaldet i orda vi slipar til. Vi kan også gi orda ein spesiell kulturell status, vi kan endatil gjere dei til "heilnorske" ord. Før nynorsken hadde godteke ordet beskrive, stod skildre for oss som det særprega norske ordet. Men dét også er importert frå tysk likeins som beskrive; vikingane kjende ikkje desse orda. Vi står altså fritt til å gi våre eigne verdiar til importorda. Dette er som med dei norske bunadene, dei er i utgangspunktet importerte i norsk kultur, men vi har endra dei litt og gjort dei til våre eigne, til nasjonale symbol. (Til bunaden kan ein også ha cape, som ville høve betre i samanhengen om ein skreiv kep.)
Kva er forvirrande?
Er det forvirrande for elevane å skulle skrive teip i norsktimen, men tape i engelsktimen? Det skaper neppe meir ugreie enn å måtte skrive sjokk på norsk og shock på engelsk; her også er uttalen temmeleg lik, men skrivemåten forskjellig. I andre tilfelle skriv vi orda likt, men uttalar dei ulikt. Slik er det med f.eks. ordet land.
Å lære engelsk inneber mellom anna å lære eit anna forhold mellom bokstav og lyd enn det vi har i norsk. Utifrå det norske ortografiske mønsteret veit vi korleis teip, sjokk og land skal uttalast. Rettnok har ikkje engelsk eit så tydeleg samsvar mellom uttale og skrivemåte som norsk, men likevel er mønsteret klårt nok til at vi ser at f.eks. teip og sjokk verkar uengelske. Dessutan kan vi slutte oss til at tape, shock og land svært sannsynleg må uttalast /teip, sjåkk, lænd/ på engelsk.
Å meistre dei ulike ortografiske mønstra er ein fundamental del av innsikta i dei to språka, og brott på dei kan forvirre både i engelsktimane og i norsktimane. Korleis skal vi uttale f.eks. hall i squashhall i ein norsk tekst? Anne-Line Graedler, som har skrive ei avhandling om engelske ord i norsk, har laga dette eksempelet: La meg for egen regning tilføye at jeg tror tapet tapet tapet medfører, kan bli katastrofalt. Korleis skal vi tolke, og korleis skal vi uttale denne setninga? Vi treng litt tid før vi finn ut av det!
Skal vi skrive tape på norsk fordi det er importert frå engelsk? Ovafor har vi vist at importorda får eit nytt og sjølvstendig liv når dei blir brukte i det nye språket og samfunnet. Vi kan i prinsippet ikkje rekne norsk dress og teip for å vere same orda som engelsk dress og tape. I engelsktimane må vi nettopp lære oss å ikkje gå i grøfta når vi møter så like ord. Da kan det jo faktisk vere ein pedagogisk lette at vi ser av ortografien kva språk orda hører heime i. Vi bør vere glade for at kjeks ikkje er skrive cakes.
Norsk normeringstradisjon
Det pedagogiske omsynet har lege bak den normeringstradisjonen som tok til i 1862 – dvs. med den første norske språkreforma. Da fjerna ein mellom anna c, ch, ph og q frå ei mengd importord: Technique og Philosophie blei til Teknik og Filosofi. Den første tida var det mest ord frå fransk og dei klassiske språka latin og gresk som skapte tydelegast brott på det ortografiske mønsteret.
Det tok tid før ein fann endelege løysingar for ein norsk skrivemåte, både fordi det norsk-danske skriftspråket enno ikkje hadde funne si norske form, og fordi ein måtte finne fram til prinsipp for korleis ein skulle overføre f.eks. latin og fransk til norsk. Ordet qualificere blei først endra til kvalificere, seinare til kvalifisere; jalousi gjekk vegen om jalusi til sjalusi. Det kom prinsipielle reformer i både 1869, 1885, 1907 og 1917, men frå da av kan ein seie at det var etablert eit ryddig mønster for korleis ein skulle gi ord frå latin, gresk og fransk ei norsk skriftform.
I vårt hundreår er det importen frå engelsk som meir og meir har dominert blant problemorda. Det finst nokre tidlege eksempel på engelske importord som har fått heimstadrett i det norske ortografiske systemet, f.eks. blei strike endra til streike i 1907 og trawle til tråle i 1917. Seinare har nokre fleire ord følgt etter. Hovudretninga i norsk normeringspolitikk har vore den same frå 1862: Importord som er blitt vanlege i norsk, skal få norsk skrivemåte.
Den kjende framstøyten i Språkrådet i 1996 var eit forsøk på rydde opp i ein del av dei orda som er plagsame i norsk ortografi. Rådet gjorde framlegg om valfri norsk skrivemåte av 61 ord (for det meste engelske importord). Dei fleste av desse blei godtekne av Kulturdepartementet, men det ville vente med å godkjenne 15 ord som det meinte var noko problematiske, og bad om at Språkrådet greidde betre ut ymse prinsipielle spørsmål om korleis ein skal behandle importorda. Det gjaldt særleg forholdet mellom uttale og skriftbilete, som i f.eks. taxi, rush og boke. Det er no laga ei større utgreiing: Lånte fjører eller bunad? Om norsk skrivemåte av importord. Ho er for tida ute til høring. Saman med høringsfråsegnene skal utgreiinga vere grunnlaget for ei prinsippdrøfting på årsmøtet i Norsk språkråd i februar 1998.
Sexy taxi
Under utgreiingsarbeidet blei det gjennomført ei gransking av uttalen av ein del moderne importord. Det viser seg å vere ein del variasjon, og folk som blei spurde, var stundom usikre på korleis dei uttalte slike ord, ja, somme hevda dei lét vere å bruke orda nettopp fordi dei kjende seg usikre på uttalen. Derfor heldt for eksempel somme på ordet drosje i staden for å gå over til taxi. Denne uvissa viser nok ein naturleg tilstand i ein lånefase.
Det største problemet i Språkråds-drøftingane har vore korleis ein skal få taxi-typen, dvs. ord som på engelsk blir uttalte med kort /æ/, inn i norsk ortografi. For dei moderne importorda er det eit tydeleg geografisk mønster: Unnateke i og kring Oslo dominerer det mønsteret at ord som bag og tagg rimar på tradisjonelle ord som vegg, dvs. slike som har kort e. Ein skrivemåte som begg og tegg ville da vere den rette løysinga for stordelen av landet. I Oslogryta har det i dei siste generasjonane komme inn eit mønster der ein lèt slike importord få ein opnare æ-uttale, som gjer at bag ikkje rimar på vegg, og taxi ikkje rimar på sexy. I dette dialektområdet ville skrivemåten bægg og tæksi ha svart best til uttalen.
I Rogaland og på Agder finst det tydelege tendensar til at ein bruker a i desse orda, dvs. at ein seier tagg, som rimar på knagg. Dette mønsteret representerer også den tradisjonelle tilpassinga til norsk i heile landet for importord som har fått nokre år på baken. I mellomkrigstida streva ein med ordet jazz, somme sa djæss og andre sa sjess. No er nok jass einerådande (om ein ikkje vil ha fram ein spesiell stilistisk verknad). Vi ser tydeleg òg at rally, taxi, frilans osv. følgjer same retninga, dvs. over til a-uttale.
Skulle ein velje det mest utbreidde mønsteret, burde ein altså brukt e i dei moderne importorda. Men ein kan òg gå inn for å styrkje den tradisjonelle løysinga med a og rekne med (og vone) at dei nye importorda (f.eks. handikappa og matche) tek same vegen som dei gamle (f.eks. kidnappe og takle). Vel vi å skrive f.eks. matsje og taksi, vil kanskje den norske konsonantismen i ordbiletet hjelpe til med å etablere ei god norsk løysing på importproblemet.
Normeringsprinsipp
I utgreiinga er det lagt fram mange detaljforslag om prinsipp for norsk skrivemåte og for behandlinga av importord generelt. Det blir f.eks. tilrådd at ein skal prioritere arbeidet med å få innarbeidd norske avløysarord der importordet er eit samansett ord, mens ein skal vere meir villig til å godta det utalandske ordet når det er usamansett. Det vil seie at ein arbeider lengst råd med å få f.eks. airbag bytt ut med kollisjonspute, for dette samansette ordet er bygd opp med eit visst innhald, dvs. med eit visst logisk forhold mellom ledda i ordet. Denne ordforståinga bør ta utgangspunkt i norsk fantasi og norske ord. Det usamansette ordet straight har ikkje noka logisk oppbygging, det er berre ei samanstilling av lydar. Derfor kan vi lettare godta det og skrive det som streit på norsk. At vi da har fått eit nytt ord i norsk, treng ikkje gjere språket vårt dårlegare. Vi har tvert imot fått ein ny byggjekloss i det norske ordforrådet.
Ein kunne ha som ideal at eit heimelaga ord alltid var best. Men når vi ikkje har greidd å innføre noko for f.eks. charter, og importordet alt er i allmenn bruk, må vi gjere det beste ut av situasjonen, nemleg å skrive sjarter. Og da er kanskje ikkje skaden så stor heller.
Det er normalt at vareimportørane tilpassar vara til norske standardar. Ein bil må få lysa justerte i samsvar med norske krav. Det er eit ønske at Norsk språkråd kan arbeide meir offensivt med å tilpasse importorda til heimlege krav. Å få impulsar utafrå er viktig, men det er like viktig at vi sjølve vil noko med impulsane. Med å vedta prinsipp for korleis nye ord bør sjå ut, kan Norsk språkråd bli betre i stand til å gi språklege råd.
ROLLERBLADE – SPRÅK OG JUSS
Et firma i USA har gjennom sin varemerkeregistrering fått enerett i Norge på å bruke Rollerblade som betegnelse på det som firmaets representant i Norge, A/S Bergen Patentkontor, kaller "in-line skøyter". Firmaet vil hindre at Rollerblade blir brukt som generell betegnelse på skøyter av denne typen.
I praksis kan firmaet ikke bestemme den norske språkbruken, for den er det naturligvis de som snakker norsk som bestemmer, gjennom de ordene de bruker.
Og hvilket organ skulle komme med et forbud for folk flest mot å bruke betegnelsen rollerblades i allmennspråket, for ikke å snakke om håndheve et slikt forbud? En annen ting er at andre firmaer selvsagt ikke kan bruke navnet Rollerblade i kommersielt øyemed.
Så mange bruker ordet rollerblades at det godt kan hende at det etablerer seg som "det det heter". Men Språkrådet vil gjerne at det i stedet skal komme et godt norsk ord som generell betegnelse på skøyter av denne typen, og ber derfor leserne komme med forslag om hva vi skal kalle det som firmaet ikke vil at vi skal kalle rollerblades. Bruk postkort!
KJØNN, SPRÅK OG IDEOLOGI
TORIL SWAN
Hvilken rolle spiller språket for holdningene våre? Bestemmer språket vårt hva vi tenker, eller reflekterer det simpelthen holdninger og sosiale forhold? I den vestlige verden har det pågått en debatt over de siste 20–30 årene blant feminister og andre som har lagt vekt på hvor viktig språket er når det gjelder holdninger. Det har vært antatt at sexistisk eller mannsdominert språkbruk og ord ikke bare reflekterer, men også holder ved like sexistiske eller mannsdominerte holdninger. Derfor har det også vært sett på som viktig å forandre språket. Det har for eksempel blitt hevdet at såkalt kjønnsnøytral bruk av pronomenet han når man refererer til både kvinner og menn (Når en velger kommer til valglokalet, må han legitimere seg), reflekterer og vedlikeholder en mannssentrert oppfatning av virkeligheten. Vi har med andre ord ofte gått ut fra at språket selv kan være mannsdominert – det Dale Spender kalte "man made language" (Spender 1980).
Det er ofte sagt at Norge er kommet lenger enn de fleste andre land når det gjelder likestilling mellom kjønnene. I noen grad er vel det sant, selv om det finnes områder (universitetene, dessverre, er ett av dem) som fremdeles er temmelig mannsdominerte. Likevel er det klart at det har skjedd store forandringer på likestillingsområdet, og ikke minst i holdningene blant folk. Kvinner er også med i den offentlige sfæren i langt høyere grad enn for 50 år siden, og menn tilsvarende mer i den private sfære. Norge og norsk er interessant som forskningsobjekt i språk-og-kjønn-forskningen, siden det er relevant å finne ut hvorvidt de relativt omfattende sosiale og holdningsmessige forandringene vi har opplevd når det gjelder kjønn og kjønnsroller, har ført til at språket vårt har forandret seg, dvs. har den ideologiske forandringen har ført til språklige forandringer? Jeg kaller det ideologi når en gruppe, for eksempel en nasjon, har en noenlunde allment akseptert offisiell holdning til et verdispørsmål. I Norge er det allment akseptert at man ikke skal være rasistisk (jf. beskyldninger og forsvar i spørsmålet om hvorvidt en politiker eller et politisk parti er rasistisk eller ikke), og det er antagelig også i store trekk akseptert at kvinner og menn skal være likestilt. Hvis språket avspeiler samfunnet, vil nødvendigvis forandringer i ideologi føre til forandringer i språk og språkbruk. Dersom feminisme og kvinnekamp har forandret det norske språket, ville det være et eksempel på en ideologibasert språkforandring. Det følger selvsagt ikke dermed at feministisk språklig vasking vil føre til et mer likestilt samfunn, selv om det ofte hevdes.
Det har faktisk vært påvist i mange sammenhenger at norsk synes å ha forandret seg en del på bakgrunn av sosiale og ideologiske forandringer som gjelder kjønn.1 Eksempel som illustrerer dette, er nye ord som hjemmepappa og barnehageonkel (jf. også ord som partnerskap og samboer). Pronomenbruken har i noen grad forandret seg. Språkrådet har siden 1989 tillatt bruk av pronomenet hun som kjønnsnøytralt pronomen, og mange prøver å unngå bruk av såkalt kjønnsnøytralt han. En annen forandring som har funnet sted i løpet av den siste generasjonen, er at høflighetsformer som frøken og fru og herr er i ferd med å forsvinne – i dette tilfellet antagelig ikke bare som et resultat av likestillingsarbeid, men også av en generell demokratiseringsprosess (jf. tap av høflig De/Dem). Navnebruken har også endret seg i stor grad siden kvinner ofte beholder sitt eget navn ved giftermål. Dessuten får barn ifølge loven morens navn dersom man ikke informerer myndighetene spesielt om at farens navn skal brukes.2
Strukturelle forandringer
Det har også vært mer strukturelle forandringer i norsk, og da tenker jeg spesielt på bortfallet av de kvinnelige suffiksene -ske, -inne og andre. Disse endelsene var svært vanlige i norsk til så sent som på 60-tallet (se Swan 1992), mens de nå blir brukt mer sporadisk og i noen sammenhenger bare mer eller mindre spøkefullt (som f.eks. bispinne om en biskops hustru i Aftenposten). På norsk har vi valgt det som kalles den generiske strategien (se Hellinger 1983), dvs. idealet er at personbetegnelser ikke skal være kjønnsmarkert. I tysktalende områder blir synlighetsstrategien foretrukket, dvs. kjønnsmarkerte endelser som -in blir brukt i veldig stor grad (Professorin) for å gjøre kvinner synlige. I denne sammenhengen bør det nevnes at mange av de såkalte -mann-ordene (tillitsmann, formann) også er mye sjeldnere enn de var, og rutinemessig blir erstattet av nøytrale ord som leder, tillitsvalgt, osv. På norsk brukes vanligvis den nøytrale formen om både kvinner og menn, men man kan også spesifisere kjønn hvis nødvendig. Idealet i Norge er nok derfor et trippelsystem: en nøytral form og en form med mulighet for markering av kjønn (stortingsrepresentant, stortingskvinne, stortingsmann). Her er det en klar forskjell på norsk og engelsk, der erstatningsord som chairperson og spokesperson (i stedet for for chairman, spokesman) svært ofte blir brukt om kvinner, men sjeldnere om menn, slik at -person nesten har blitt et kjennetegn på kvinner (jf. Ehrlich-King 1994). Men selv i norsk er det slik at enkelte -mann-ord har bitt seg fast, til tross for ganske iherdige språkvaskingsforsøk fra mange hold. Menigmann og mannen i gata og andre slike uttrykk florerer, og dessuten er det en rekke personbetegnelser (nordmann, fylkesmann, sysselmann, tjenestemann) som heller ikke er utryddet. De fleste av disse lar seg vanskelig reformere fordi de er hundrevis av år gamle og/eller betegner høystatusstillinger (sysselmann); det er vanskelig å erstatte slike med nye, kjønnsnøytrale former. I mange tilfeller er også den mulige -kvinne-formen "opptatt", som for eksempel tjenestemann/tjenestekvinne (selv om jeg har funnet eksempler i pressen nettopp på tjenestekvinne i betydningen 'kvinnelig tjenestemann'). Jeg tviler derfor på at ord som nordmann, embetsmann og sysselmann vil dø ut med det aller første, selv om det forekommer sporadiske eksempler med -kvinne-endelse (fylkeskvinne, embetskvinne) så vel som dobbeltformer: nordmenn og nordkvinner, embetsmenn og embetskvinner.3
Som eksemplene ovenfor viser, kan det nok hevdes at språket har forandret seg på mange vis (se Swan 1991, 1995). Men hvis vi går nærmere inn på dette området, viser det seg ofte at på mange subtile måter er det norske språket ennå ikke kjønnsnøytralt. Det er for eksempel helt åpenbart at kvinner er mer usynlige i språket. Undersøkelser av norske aviser viser at selv om kvinner er ganske aktive i politikk og samfunnsliv, så er de svært mye mer usynlige enn menn i pressen (se Eide 1993, Swan 1992, 1993, 1995). Kvinner brukes også sjeldnere som eksempler i mange sammenhenger, for eksempel i lærebøker, oppgaver, osv.; mannen er normen, kvinner er avvik (som Spender 1980 påpekte). Norsk er også i stor grad asymmetrisk når det gjelder de to kjønnene, jf. Blakar 1973, 1975). Disse asymmetriene eksisterer på mange områder, i forskjellige ord og uttrykk, så vel som i underliggende holdninger som gjenspeiles i språkbruken. Ordet karrierekvinne har blitt et vanlig norsk ord, mens karrieremann ikke eksisterer, jf. yrkeskvinne (som vel nå er nokså passé) uten et tilsvarende yrkesmann. Faktisk er karrierekvinne et temmelig ambivalent begrep selv i vår tid, dvs. det blir ofte brukt med negative konnotasjoner. (Min teori om det er at siden de fleste kvinner nå er yrkeskvinner, har man behøvd et nytt ord for dem som ikke bare arbeider, men ser på jobben sin som meget viktig for seg selv. En mann som gjør det, blir ikke sett på med ambivalens; kvinner blir nok ennå det.) Mange uttrykk viser også slik asymmetri: Han tok det som en mann er akseptabelt og meningsfylt, mens Hun tok det som en kvinne er merkelig.
Er det viktig at språket er kjønnsnøytralt?
I Norge og i engelsktalende land har man stort sett gått ut fra at det er viktig, og derfor har man valgt den generiske strategien. Det er imidlertid lett å påvise at hvor vellykket en slik strategi er, vil avhenge av hvordan samfunnet ellers er. I Storbritannia er den nok mindre vellykket, av den enkle grunn at samfunnet og sosiale forhold er så lite preget av likestilling at kjønnsnøytralt språk har liten effekt, mens Norge som nevnt har gjennomgått ganske radikale forandringer. Denne prosessen kan derfor best sees på som en vekselvirkning. Noen ideologiske forandringer trekker språkprosessen i gang, men når det først har skjedd, kan utvilsomt språket ha en viss innflytelse på ideologien fordi det i noen grad fungerer som en kognitiv ramme for våre begreper. Såkalte feministiske forandringer kan derfor være viktige i det lange løp, selv om de ofte i tidlige faser blir oppfattet som ekstreme og latterliggjort som forsøk på å være politisk korrekt.
Noter
1 I diskusjonen om forandringer i norsk baserer jeg meg på undersøkelser i norske aviser i dette århundre, jf. Swan 1992 og 1995.
2 Skikken med å benevne en manns kone som fru pluss hans yrkestittel er også forsvunnet i dagens norsk (fru professor Berg).
3 Wergeland brukte ordet nordkvinne i flere taler ("Kjære nordmenn og nordkvinner...")!
Referanser
Blakar, Rolv (1973) Språk er makt. Oslo: Pax.
Blakar, Rolv (1975) How sex roles are represented, reflected and conserved in the Norwegian language. Acta Sociologica 18. 162–173.
Ehrlich, Susan – Ruth King (1994) Feminist meanings and the (de)politicization of the lexicon.
Language in Society 23. 59–76.
Eide, Elisabeth (1993) Latterlig eller usynlig? I: Brit Fougner (red.) Dagens dame ,– fri og likestilt? Oslo: Aschehoug. 59–80.
Hellinger, Marlis (1983) Effecting social change through group action. Feminine occupational titles in transition. I: Cheris Kramarae et al. (red.) Language and power. London: Sage Publ. 136–153.
Spender, Dale (1980) Man-made language. London: Routledge & Kegan Paul.
Swan, Toril (1992) All about Eve: Women in Norwegian newspapers in the 20th century. Working papers on Language, Gender and Sexism. 37–54.
Swan, Toril (1993) Ord til besvær. I: Gerd Bjørhovde – Synnøve des Bouvrie – Torill Steinfeld (red.) Gå mot vinden. Oslo: Emilia. 212–221.
Swan, Toril (1995) Gender and language change: The case of Norwegian. I: Ingvild Broch – Tove Bull – Toril Swan (red.) Nordlyd 23. 298–315.
NAMNESKIFTET KRISTIANIA–OSLO
Nokre folkeetymologiske forsøk på å forklåra namnet Oslo
ÅSE WETÅS
4. juli 1924 vedtok Stortinget lov om navnebytte for byen Kristiania. Med verknad frå 1. januar 1925 skulle den norske hovudstaden ha namnet Oslo att. Sjølv om det var andre namnesaker på denne tida som vekte større debatt, gjekk ikkje skiftet av namn på hovudstaden føre seg så greitt og uproblematisk som det kan verka i ettertid.
I tida frå 1907 og fram til saka blei tatt opp som eige lovframlegg i Stortinget, hadde kommunestyret i Kristiania fått ei mengd oppmodingar og framlegg frå einskildpersonar, lag og organisasjonar om å ta opp att det gamle namnet på byen. Fleire av dei blei lagde til side av formannskapet, men to gonger kom namneskiftet opp som eiga sak til kommunestyret. Ved begge desse høva blei framlegget om namneendring røysta ned. Stortingsvedtaket i 1924 kom i stand etter eit privat lovframlegg som blei fremja trass i at Justis- og politidepartementet tidlegare same året hadde rådd frå å skifta namn på hovudstaden. Departementet meinte at det ikkje var formålstenleg å pressa namnet Oslo gjennom så lenge folkemeininga i byen var negativ til namneskifte.
Namnesaka kom fort til å bli plassert inn i den generelle politiske debatten som gjekk føre seg dei første tiåra i dette hundreåret. Ho blei i stor grad ei symbolsak knytta til spørsmål som nasjonalisme, målsak, tilhøvet mellom by og land og dragkampen med danskane om kven som hadde eigedomsretten til Grønland, for å nemna nokre av desse spørsmåla. Debattane om endringa av namnet frå Kristiania til Oslo både i kommunestyret og Stortinget krinsa for ein stor del kring spørsmål av denne typen og i svært liten grad kring dei filologiske sidene av saka. Morgenbladet oppsummerte saka på leiarplass 7. juli 1924 med formuleringar som "skakkjørt nationalisme", "maalpolitisk taktik", "kommunistisk spekulation" og "hadet til Christiania".
Folkeleg interesse for namnetyding
Peter Hallaråker skriv på side 148 i boka Innføring i stadnamn frå 1997: "For folk flest er det to hovudinteresser ved stadnamn som kjem i framgrunnen, nemleg interesse for tolking av stadnamna, [...] og interesse for skrivemåten." Interessa til "folk flest" for kva namna kring oss eigenleg tyder, kjem også til uttrykk i debatten om namneskiftet Kristiania-Oslo. Det kan vera vanskeleg å få tak i desse folkelege ytringane så lang tid etter, men eg har konsentrert meg om avismateriale frå tida då namnespørsmålet blei diskutert. Både på leiarplass i avisene og ikkje minst gjennom talrike lesarinnlegg blei saka debattert, og det kom fram mange ulike tolkingsframlegg.
Dei fleste kjenner nok historia om korleis kong Kristian IV etter den store bybrannen i Oslo i 1624 gav påbod om at byen skulles flyttast over Akerselva og lenger inn under Akershus festning, og kalla byen Kristiania etter seg sjølv. I høve til folk sitt behov for å forstå namna dei har kring seg, hadde absolutt namnet Kristiania føremoner. Det var gjennomsiktig, og det heidra etter folk si meining både kongsmakt og guddom: "Kristiania [...] minder om et kristent folk, en kristen by," skreiv "Anti-bolsjevik" i Aftenposten 2. mai 1924.
Namnet Oslo var det verre med. Uvissa kring tydinga av namnet blei eit av hovedargumenta mot namneskifte i det heile. I ei utgreiing frå 1918 om norske bynamn har dei kjende filologane Hjalmar Falk og Marius Hægstad tolka det som samansett av dei gammalnorske orda áss, som tyder 'gud', og ló, som tyder 'lund'. Oslo tyder altså etter deira meining "... en lund innviet til en av guderne ...". Denne tolkinga står framleis som den mest sannsynlege, sjølv om det framleis ikkje er full semje mellom namnegranskarane om henne. Utgreiinga var i tillegg den einaste seriøse studien av tydninga av namnet som kom fram under debatten om namneskifte.
Det var likevel mange som var misnøgde med framlegget frå Falk og Hægstad, og dette kom sterkt til uttrykk i avisene. Ragnar Wettre spurde i Aftenposten 16. januar 1924 om det ikkje er slik at "professor Hægstads 'utlægning' kun er gjetning uten virkelige historiske fakta som grundlag". Det gjorde også H. Grosch på førstesideplass i avisa 30. juni same året: "Under al den filologiske hokuspokus, som man har tillat sig at drive med vor hovedstads nuværende navn, har det vist sig ganske forgjæves at godtgjøre Oslo-navnets oprindelse og betydning. Helt norsk er det ialfald næppe." Riksmaalsbladet skreiv om tolkinga til Falk og Hægstad 24. januar 1925: "O, hvilken herlig betydning! Men den er nærmest at betrakte som fri diktning. [...] Og like fullt vedblir navnet at virke fremmed og helt unorsk."
Kvinnene til Harald Hardåde
Riksmaalsbladet hadde i staden si eiga tolking av Oslo. Avisa meinte det truleg kunne knyttast til kvinnenavnet Oslava, som var namnet på "en ungarsk tøs, frille til Harald Haardraade ...". Etter å ha kome heim att frå utlandet skulle Harald Hardråde ha sett Oslo som namn på byen til minne om denne kvinna. Det blei dermed nærliggjande for bladet å setja spørjeteikn ved om det var meir grunn til å kalla opp hovudstaden etter ei ungarsk "tøs" enn etter ein konge som "tok sig varmt av vort lands næringsinteresser, anla byer, opprettet den første norske hær og besøkte vort land et utal av ganger" (Riksmaalsbladet 24.1.1925).
Det finst mange versjonar av denne historia. I ein av dei heiter det at byen kan vera oppkalla etter Jaroslava, dottera til den russiske storfyrsten Jaroslav, og i ein periode kona til Harald Hardråde. Dette skriv "E.Fl." i Aftenposten 30. juli 1924. I ein annan versjon heiter kvinna Miroslava og er bulgarsk prinsesse. I daglegtale skulle ho ha blitt kalla Oslava, og ho var den store ungdomskjærleiken til Harald. I ei tredje historie er det den greske prinsessa Oslova Harald har kalla opp byen etter, og i ei fjerde "en græsk elskerinde Harald Haardraade hadde" (Morgenbladet 26.1.24).
Frå namnegranskinga kjenner ein mange døme på at det i folkeetymologien oppstår opphavssegner for namn som det er vanskeleg å forstå tydinga av. Ola Stemshaug skriv på side 15 i boka Namn i Noreg frå 1985 om denne typen segner at det er vanleg at "personane og hendingane beint fram er dikta ut frå stadnamnet". Ragnvald Iversen skriv i ein artikkel frå 1952 om folkeetymologiar i austnorske stadnamn av finsk opphav at etter kvart som kjennskapen til det finske språket blei mindre, blei det større rom for omtyding og mistyding av desse namna. "Dermed får vi da nettopp de naturlige vilkår og det rette jordsmonn for det vi kaller folke-etymologier." Etter mitt syn er det samme tilfellet her. Namnet Oslo har vore ugjennomsiktig og dermed opna for meir eller mindre fantastiske vandresoger om opphavet.
Det nasjonale
Spørsmålet om det nasjonale kom sterkt i fokus i Kristiania-Oslo-debatten. Forkjemparane for namneskiftet meinte at dette var eit godt høve til å bli kvitt eit merke frå dansketida og få attende det gamle norske namnet på hovudstaden. Nokre av dei mest ihuga Kristiania-tilhengjarane prøvde difor å prova at Oslo ikkje var så norsk som somme hevda. A.C. Svarstad skreiv i ein større artikkel i Morgenbladet 26. januar 1924: "Namnet Oslo er fonetisk igrunden vakkert; den naturlyd det minder mig om er kveldsbølgerne ved Neapels strand. Selve ordets musik bringer tanken paa noget fremmed [...] Det har liksom noget ungpikeaktig yndigt og feminint rundt over linjene." Han meinte at dersom byen skulle skifta namn, måtte det vera til noko nasjonalt og maskulint, som Haraldstad. Eit viktig argument for Svarstad var også at dette "er navn som enhver vet hvad betyr".
I Norrigis Bescriffuelse fra 1613 skriv Peder Clausson Friis om Oslo at byen "... haffuer sit Nafn af den Aae, som løber igjennem den østre Part i Byen, huilcken kaldis Loen, oc der som en Aae, Elff, Beck eller Strøm udfalder, enten i Saltvand eller i ferske Siøer [...] kaldis den paa norske: Oos, saa sigis Oslo ligesom Looaroos (Ordet forvendt) ...". Gustav Storm, som ga ut Peder Claussøn Friis sine skrifter i samling, har ført opp som merknad at "Loens gamle navn er Alne-elven". Hægstad skreiv i eit tillegg om namnet Oslo til utgreiinga frå 1918 om dei norske bynamna: "At den nu såkalte Loen-elven i gamle dager har hett Lo [...] kan ikke påvises (i 1595 kaltes den Alne-elven), og en omsetning som 'Loe-Oos' til Oosloe vilde være en sproglig uhyrlighet."
Morgenbladet drog likevel fram denne etymologien i leiaren sin 24. februar 1923: "Det er nogen som tror det skriver sig fra den lortbækken der under Ekeberg som heter Lobækken. Det kan vel ikke være saa om at gjøre at faa den ind som vaar hovedstads navn?" Artikkelforfattaren "H" i Riksmaalsbladet 15.1.1921 meinte at Oslo var ei kortform for Oslauget, som skulde tyda 'et ved elvemundingen liggende sted hvor kvinderne pleier at vaske skiddentøi eller foreta anden opvask'. Han syntest dette var ei grei forklåring på namnet, og at grunnen til at ho ikkje vart dregen fram, var at ho var "kun litet egnet til at styrke den begeistring, som vore maalstrævere gjerne fyldes av, hver gang 'sagatidens' navn nævnes".
Korkje desse to siste etymologiane eller dei eg har vore inne på tidlegare, held mål som seriøs namnegransking. Grunnen til at eg meiner desse folkeetymologiane likevel er interessante, er at dei demonstrerer så klårt kor viktig det er for folk kva eit namn tyder. Slik det kjem til uttrykk i avismaterialet, blei Oslo rekna som å ha lågare verdi som kulturminne dersom det hadde med "lort" eller "skiddentøi" å gjera. Det gjorde heller ikke mistanken til namnet Oslo mindre då det kom fram påstandar om at ordet på russisk hadde tydinga 'esel', og at det på fransk blei oppfatta som ein vulgarisme.
Som i dei fleste andre namnesaker stod likevel spørsmålet om personleg smak og vane i sentrum for folk flest. Dette er vanskelege storleikar å nytta i ein argumentasjon, fordi dei blir oppfatta som uvitskaplege. I dette perspektivet trur eg nok at ein må sjå på nokre av folkeetymologiane som forsøk på å vitskapleggjera eit standpunkt som i første rekkje var emosjonelt. Oslo blei av mange hovudstadsfolk kort og godt oppfatta som mindre vakkert enn det "majestetiske" og "kristelege" Kristiania.
SÆRSKRIVING OG ENGELSK GENITIVSAPOSTROF
JOSTEIN STOKKELAND
"Da Dere's avtale ikke omfatter dette, må vi be om ..."
"Alle anrop behandles i Customer Contact Centeret."
Dette er to døme frå tekst som er skriven i ei stor norsk verksemd. Du ser sikkert at dette ikkje er rett, og at det er ei blanding av norsk og engelsk.
Særskriving
Me tek det siste tilfellet fyrst. På engelsk kan dei ikkje setja ord saman slik som me kan på norsk. "Customer Contact Centre" må stå i tre ord på engelsk, for det engelske språket er ikkje slik at dei kan skriva "customercontactcentre".
På norsk kan me ikkje skriva "kunde kontakt senteret". Det norske språksystemet krev ei samanskriving, det me kallar ei samansetjing: kundekontaktsenteret. Det er nok mange språksløve folk i ei verksemd som kan skriva slikt som i dømet ovanfor.
Genitivsapostrof
På engelsk set dei ein apostrof for å syna genitiv (eigedomstilhøve), til dømes "the company's products" (selskapets produkt, produkta frå selskapet) og "the companies' products" (selskapas produkt, produkta frå selskapa). Den skikken har me ikkje på norsk. Me skriv s-en utan nokon apostrof: Ivar Aaasens skrifter, Willys pølsebu.
Visste du forresten at dei engelskspråklege sjølve ikkje alltid greier å styra denne apostrofen sin? "I have only seen photo's of it," las eg nyss i eit brev frå England. Det skulle sjølvsagt ha vore "photos", for det er eit ord i fleirtal, og ikkje nokon genitiv.
Denne apostrofsjuken finst i Danmark òg. To godbitar derifrå:
"Gammeldag's flæsk" (ein matvarebutikk i Køge). "Vask men's De parkerer" (ein bensinstasjon i København). Ser du kor tullete det er?
Hald deg langt unna
Apostrofen skal lite brukast på norsk. Du kan nytta han til å syna eigedomstilhøve ved ord som endar på -s, -x og -z (Vesaas' skrifter). Elles kan han stå for ein bokstav som har falle bort (Vekk me'n), men det er sjeldan me har bruk for det.
SIKKERT
ARNULF GRUT
Det er noen ord som betyr bare én ting, ord som høyre, venstre, øst og vest. Noen ord betyr flere ting, som løper, springer, hopper og ror – de fleste som husker langt nok tilbake, vil sikkert være enig i at Zatopek var navnet på en rød løper.
Det får nå være som det vil - i dag har vi tenkt å snakke om et ord som ikke bare betyr flere ting, men motsatte ting, nemlig ordet sikkert. Vi er her inne på det vi kan kalle svekkende forsterkelser i språket, og her inntar ordet sikkert en sikker plass, men ikke bare det – jo mer vi tenker på ordet sikker, desto sikrere blir vi på at det trenger en utdypning.
Hvis vi spør, når vi er i tvil, – "Er det sikkert?", og får svaret "Ja, det er sikkert", kan vi regne med å ha fått en riktig opplysning. Hvis vi derimot hører utsagnet, eller nærmest utropet "Det er sikkert og visst", kan vi lett få følelsen av at det vi hører, er en slags besvergelse – egentlig er det en diger løgn vi har hørt, men fortelleren bedyrer at det er sannheten, og det selv om det virker som en meget usannsynlig sannhet. Det er da lett å glemme at de største usannsynlighetene er forbeholdt virkelighetens verden, men det er sikkert en annen sak. Og får vi svaret "Det er sikkert sikkert", da melder usikkerheten seg for alvor. Hvis vi sier "Laksen veier femten kilo", blir det oppfattet som et faktum som er behørig undersøkt. Hvis vi derimot sier "Laksen veier sikkert femten kilo", røper ordet sikkert at vi ikke vet sikkert hvor tung laksen er – det hele bygger på et anslag, og siden det gjelder akkurat laks, som regel på et optimistisk anslag – i virkeligheten veier laksen sikkert ikke noe særlig over tolv kilo.
På den annen side, dersom vi for eksempel skal klatre opp et farlig fjell – det er forresten ikke det minste farlig dersom vi lar det være i fred – kan det hende vi spør om festet er sikkert. Dersom svaret blir "Det er det sikkert", blir vi ikke beroliget. Dersom turkameraten vår derimot dropper det andre det, og sier "Det er sikkert", da klatrer vi lystig i vei, dersom vi da er av den klatrende sorten, noe som slett ikke er sikkert. Sikkert er et rart ord, det er sikkert.
På den tredje side, siden vi først er til fjells, kan det hende vi kommer i diskusjonn med turkameraten om hvilken fjelltopp det er vi ser til venstre for den toppen vi vet hva heter. Han sier kanskje ganske enkelt "Toppen heter Vassfjellet", og det betyr at han ikke er i tvil – han er sikker på det. Hadde han sagt "Den toppen er sikkert Vassfjellet", hadde det vært sikkert at det han sa, ikke var sikkert.
Og hva trenger man da? Sikkert kikkert.
Dette kåseriet er tidligere holdt i programposten Språkteigen i NRK P2.
NORSK ORDLÆRE BELYST FRA ST. PETERSBURG
VIGLEIK LEIRA
Valerij Berkov er et kjent navn for mange som steller med det norske språket på yrkesmessig basis. En rekke artikler og den store russisk-norske ordboka vitner om solide norskkunnskaper og dyp innsikt i mekanismene bak norsk språkbruk.
Norsk ordlære (Universitetsforlaget 1997, 224 sider, pris kroner 218) er den norske utgaven av Norvezjskaja leksikologija (Norsk leksikologi) fra 1994. Boka bygger på forelesninger ved Universitetet i Leningrad/St. Petersburg.
Den første setningen i det norske forordet sier at "Denne boka er en systematisk fremstilling av de viktigste problemene i norsk ordlære, eller norsk leksikologi". I innledningskapitlet heter det bl.a. at "Oppgaven med denne boka er å gjøre leseren kjent med leksikologiens begrepsapparat ...". Boka er da også i første rekke en gjennomgåing av termer innafor dette fagfeltet, langt mer enn en påpeking av og drøfting av problemer.
De termene som tas opp og forklares, tilhører for en stor del tradisjonell retorikk og stilistikk, det vil si felt i språkvitenskapens utkantområder (iallfall sett fra et norsk ståsted). Jamfør dette utvalget: aposiopese, epimerismos, hyperbol, katakrese, litot, metabolé, oksymoron, ploké, synekdoke.
Enkelte ord for mer kjente ting virker underlige for norske lesere. Noen ganger kaller Berkov forkortinger for abbreviaturer (jamfør engelsk abbreviation), og uttrykkssiden i et ord kaller han eksponent. Vanlig i norsk grammatisk litteratur for det siste er jo ganske enkelt uttrykk, som har innhold som sitt motstykke. Uttrykket er det ved ordet som kan sanses (leses eller høres), mens innholdet er det som kan forstås. Dersom en eventuelt vil bruke fremmedord i stedet, har en paret signifikant (= uttrykk) og signifikat (= innhold/betydning) til rådighet.
Boka har seks hovedkapitler: Ordet som språklig enhet, Det norske ordforrådet, Fraseologi, Leksikalske prosesser, Danning av nye leksikalske enheter og Norsk leksikografi.
Kapitlet om nydanninger er det korteste med sine 13 sider. Underkapitlene er Sammensetting, Affiksal avledning, Ikke- affiksal orddanning, Retrograd ("baklengs") orddanning og Sammengroing og reduplikasjon.
Dette er kapitlet der en særlig kunne ha venta en påpeking av og drøfting av problemer. Også innfødte nordmenn har jo ofte vansker med å lage nye ord. Men under f.eks. Sammensetting er ikke sammensetningsfugen nevnt i heile tatt. Der er bare ett eksempel på binde-s (distriktspolitikk) og ingen med binde-e.
Berkovs formulering Affiksal avledning illustrerer i seg sjøl ting som kan være problematiske ved norsk ordlaging. Han overfører russisk affiksalnyj til norsk affiksal ut fra det mønsteret som vi har f.eks. i russisk paradoksalnyj kontra norsk paradoksal.
I norsk opptrer ofte endingene -al og -ell i adjektiv som hører sammen med substantiv fra det romanske ordforrådet, for eksempel nasjon > nasjonal, sensasjon > sensasjonell. Ut fra substantivformene er det ikke gitt å kunne vite når -al eller -ell skal brukes, eventuelt om ingen av dem kan brukes.
Et søk i den elektroniske utgaven av Tanums store rettskrivningsordbok fra 1989 viser ingen forekomster av ord på -iksal eller -iksell. Ordforma affiksal har altså ikke noen støtte i et foreliggende norsk mønster. (I motsatt retning kan en heller ikke automatisk overføre adjektiv på -al i norsk til adjektiv på -alnyj i russisk. Til norsk katastrofal svarer ikke katastrofalnyj, men katastrofitsjeskij.)
Om norsk leilighetsvis ikke kan gjøre substantiv om til adjektiv, vil ikke det si at en dermed er avskåret fra passende ordlaginger. I stedet for betegnelsen affiksal avledning kan en ganske enkelt si affiksavledning, som i seg sjøl er en sammensetning av substantivet affiks + substantivet avledning.
Men siden det følgende kapitlet heter Ikke-affiksal orddanning, kunne en parallellbetegne de to kapitlene som Avledninger med affiks og Avledninger uten affiks.
Berkovs norske språkføring er ellers stort sett upåklagelig. Språket tamil heter det og ikke tamilsk (side 85). Ett sted (side 24) stussa jeg ved en uttrykksmåte: "Når en nordmann tar av røret på en ringende telefon, sier han vanligvis sitt etternavn ...". Mer idiomatisk kunne det sies f.eks. slik: Når det ringer i telefonen, svarer en nordmann vanligvis med etternavnet sitt.
Bortsett fra en del overflødig bindestreksbruk følger Berkov gjeldende norsk rettskriving. Men forma knickers (side 115) blei tatt ut i 1991.
Boka har et vell av eksempler fra aviser, tidsskrift og skjønnlitteratur. Materialet viser at Berkov også følger godt med i faglitteraturen, blant annet med henvisninger til Tone Trytis Norsk slang (Universitetsforlaget 1984) og til artikler i Språknytt.
Alt i alt er denne boka et nyttig supplement til annen litteratur på dette feltet, kanskje spesielt fordi vinklinga er en annen enn den vanlige. – I nye utgaver bør særlig nydanningskapitlet utvides betraktelig. Det må påpekes at det ofte er vanskelig å lage nye ord, også for oss som har norsk som morsmål.
OM Å LEKE SISTEN
SVERRE KLOUMAN
De fleste steder i Norge snakker man nok i dag om å leke sisten. Men så viser det seg at det likevel er nokså mange dialektale forskjeller. Etter at jeg har dukket litt ned i denne materien ved å spørre folk fra forskjellige kanter av landet hva de kaller leken, er jeg blitt forbauset over hvor mange varianter det er i navnet på den. Jeg selv trådte mine barnesko i Tromsø, og der brukte vi et underlig ord, nemlig pegen. Det brukes så vidt jeg skjønner, fremdeles i Tromsø, men jeg har aldri fått noen forklaring på hva det betyr eller hvor det er kommet fra. Man kunne tenke seg at det var avledet av dansk at pege (å peke), og det ordet ble opprinnelig brukt for 'å stikke' eller 'pikke', men det er vanskelig å se hvordan dansk innflytelse skulle ha gjort seg gjeldende akkurat i Tromsø, og jeg har aldri hørt at pegen har vært brukt i Danmark. Rundt Oslo sier man i dag ofte bare har'n.
Jeg er blitt fortalt at i Bø i Vesterålen kaller man leken for bjønn, og det kan muligens forstås slik at den som skal gi en av de andre sisten, oppfattes som like farlig som en jagende bjørn.
I Trondheim har de tradisjonelt brukt et særdeles merkelig navn, nemlig sur. I dag ser det ut til at den vanlige formen er sura. Den eneste mening jeg kan se i et slikt ord, er at den som får sisten, altså blir innhentet som sistemann, blir 'sur'. Eller kan noen gi en annen forklaring?
Går vi sørover langs kysten, kan vi på Sunnmøre og videre sørover høre et annet ord, nemlig tikken. Det er lettere å forstå. Alf Torp sier i sin nynorske etymologiske ordbok at ordet tikka på Vestlandet brukes i betydningen 'berøre, gi et lett slag'. Jeg har snakket med folk så langt sørfra som Vennesla som forteller at de også der sier tikken. Det sies i Stavanger og tydeligvis langs hele sørlandskysten til og med Kristiansand.
Dette ordet knytter seg også til dansk, nederlandsk, tysk og engelsk. Det normale ordet i Jylland ser ut til å være tek, som må være en variant av tikk. Tikken på nederlandsk er å kakke eller gi et lett slag, og sisten på nederlandsk heter tikkertje = lite slag (eller krijgertje, som kan oversettes med 'du får den'). På engelsk er det vanligste i dag å si to play tag. Tag innebærer også 'berøring'. Men på britisk engelsk kan man også si to play tig (og noen steder til og med to play tiggin. Kan det være overslag fra norsk tikken?). Man mener at både tig og tag kan komme av et tidligere tick (som ennå finnes i dialekter i England i betydning 'sisten'). I Nord- Tyskland (iallfall i Holstein) kalles leken Tickspiel.
Når det gjelder Bergen og flere steder ellers på Vestlandet, er ordet det berømmelige pikkeleisten med variantene pikkelesten og pikkeleken. Bakgrunnen for dette mener man er tysk picke-letzten, som skulle bety 'slå den siste'. Det er et ord som må være kommet inn med hanseatene. I Bergen, og flere andre steder i vest, brukes ikke minst den forkortede utgaven pikken. Vestlendingene får øyensynlig ingen gale assosiasjoner ved det siste ordet, som på Østlandet kun betyr én ting, nemlig 'penis' (jf. engelsk pecker). Jeg har lurt litt på om pegen fra Tromsø kunne være en slags omskrivning av pikken.
Men også våre frender vest i havet har ordet pikk. 'Å leke sisten' heter på færøysk at spæla pikk. Og Thor G. Norås sier i sin bok "Barnet i liv og lek" at sisten på Orknøyene heter picka. Uttrykket må vel da være play picka. Her skimtes trolig en gammel forbindelse med Bergensområdet.
Islendingene sier siðastaleikur 'sistelek', dvs. 'sisten' som hos oss. På svensk forekommer dialektalt også att leka sistan (eller tafatt), men det normale synes i dag å være att leka kull (att kulla – gi et lett slag). Det vanlige danske uttrykket er at lege tagfat, men i København har de en pussig variant: at lege pint. Det sies å stamme fra Skåne.
I tysk er det nå ikke noe spor etter picke-letzen. I dag heter det das Fangen/Greifen/Haschen spielen, og på fransk er det jouer à chat (et chien) (= leke katt (og hund) eller jouer au chat perché/coupé eller jouer au gendarme et aux voleurs (= gendarm og tyver).
Sisten er opplagt en meget gammel lek, og det er et klart magisk element i den. Hva som egentlig ligger bak, kan man bare spekulere over. Her gjelder det for bæreren av sisten hurtigst mulig å bli kvitt noe, å overføre noe ubehagelig til en annen. Klarer du det ikke, er det tragisk. Mang en småjente eller gutt har gått gråtende hjem etter ikke å ha klart å gi fra seg sisten. Kan det være den gamle jødiske skikken å overføre alle syndene til en syndebukk som ligger bak? Det som også ble symbolisert ved Kristi død. Han tok som kjent alle våre synder på seg. Det skulle være interessant å høre om andre har tanker om dette, eller kjenner andre navn på leken.
NEMO, HOMO OG HOMO-
SVEIN NESTOR
Kaptein Nemo på Nautilus i Jules Vernes roman En verdensomseiling under havet fra 1870 er vel den mest berømte av alle ubåtkapteiner. Han var en mystisk person, noe som også kom til uttrykk i navnet hans. Det er latin og betyr 'ingen'.
Ne hemo
Ordet nemo er egentlig en sammentrukket form av nektingspartikkelen ne, som betyr 'ikke', og hemo, en sideform til substantivet homo. Homo betyr 'menneske' eller 'mann', ne hemo betyr 'ikke menneske', altså 'ingen'. Dette kan en sammenligne med tysk der 'ingen' heter niemand, av et tidligere nie 'ikke' pluss mand – 'mann'.
Ordet homo er kjent fra den latinske betegnelsen på mennesket som art, som er Homo sapiens 'det forstandige menneske'. Den som ikke har støtt på denne betegnelsen, kjenner iallfall adjektivet hum-an, avledet av homo på samme måte som menneskelig er avledet av menneske. Og ordet menneske er dannet av mann.
Tilsvarende ord i norrønt
Latin homo har en slektning i det norrøne ordet gumi, som også betydde 'mann' eller 'menneske'. Det ordet har så vidt overlevd i moderne norsk, som sisteleddet i ordet brud-gom, altså 'brudmann'. I svensk har det samme ordet klart seg bedre, for der er gumma et helt vanlig ord. Riktignok er dette hunkjønnsformen av det ordet vi snakker om, siden gumma betyr '(gammel) kvinne, kone' (også i betydningen 'hustru').
Det latinske og det norrøne ordet har også en viss likhet i form, men slående er den ikke. Hvordan kan en da påstå at det latinske og det norrøne ordet hører sammen? Det vil her si at de har et felles opphav, og ikke at norrønt har lånt fra latin, eller omvendt.
Sammenligner vi former i latin, gotisk (som er en nær, men eldre slektning av norrønt) og norrønt, ser vi at det også er likheter i bøyningsendelsene:
nominativ entall genitiv flertall
latin homo hominum
gotisk guma gumane
norrønt gumi gumna
Den som fremdeles er skeptisk, siden de latinske formene begynner med h- mens de germanske har g- i samme stilling (begynnelsen av ordet), blir kanskje overbevist ved å sammenligne med disse latinske, gotiske og norrøne ordene:
latin gotisk norrønt
hostis gasts gestr
hortus gards garðr
hasta gazds gadd
haedus – geit
(Hostis betyr 'fiende', gasts og gestr 'gjest'. Hortus betyr 'hage', gards og garðr 'inngjerdet område', hasta betyr 'spyd', gazds 'spiss', gaddr 'spiss, gadd', haedus og geit betyr 'geit'.
Forskerne antar at det språket som både latin, gotisk og norrønt har utviklet seg fra, hadde gh- i framlyd i disse ordene. Seinere har latinen mistet g-lyden og beholdt h-lyden, mens de germanske språkene, som gotisk og norrønt hører til, har mistet h-lyden og beholdt g-lyden.
Homo- i homoseksuell
Også i moderne norsk har vi et substantiv homo, men det er bare en substantivert kortform av adjektivet homoseksuell, og det betyr 'homoseksuell person', fortrinnsvis mann. Vårt substantiv homo har likevel ikke noe med det likelydende latinske ordet som betyr 'mann', å gjøre.
Men ordene homo (latin for menneske) og homo (homoseksuell person) er homografer, det vil si 'ord som skrives på samme måte' og samtidig homofoner, det vil si 'ord som uttales på samme måte'. Språklig sett hører homoseksuell, som vårt ord homo (men altså ikke det latinske homo) stammer fra, sammen med ord som homograf og homofon.
Homos betyr 'samme'
En homoseksuell retter seksualiteten mot en person av samme kjønn, og det greske adjektivet homos betyr nettopp 'samme, lik'. Det er også slik at gresk homos tilsvarer vårt ord samme etymologisk, for h- foran vokal i framlyd på gresk tilsvarer s- foran vokal i germanske språk. Sammenlign gresk hals 'salt' (av et eldre *sals) med vårt ord salt, og helios 'sol' (av et eldre *selios) med det norske ordet sol, og altså homos (av et eldre *somos) med norrønt samr, og med vårt ord samme.
Kjønn og kjønn
Den siste delen av ordet homoseksuell er ikke gresk, men latin. Opphavet er adjektivet sexualis, avledet av sexus, som betyr 'kjønn'.
Vårt ord kjønn brukes også i grammatikken, der vi har både hankjønn, hunkjønn og intetkjønn. I denne betydningen må 'kjønn' oversettes med genus på latin, og det er det ordet grammatikerne ofte bruker. Den grammatiske betydningen av det latinske ordet er naturligvis sekundær, den opprinnelige var 'slekt, klasse, art, måte'. Gresk hadde en nesten identisk form genos, med de samme betydningen som på latin. Den samme roten gjenfinner vi som førsteledd i gene-tikk og som sisteledd i homo-gen, som betyr 'likeartet, ensartet'.
Gynekolog og kvinnelege
I homogen har begge leddene etymologiske samsvar i norsk, for det viser seg at genos på gresk har det samme opphavet som det norrøne kyn, som den moderne formen kjønn stammer fra. Den som tviler på at g- på gresk tilsvarer k- på vårt språk, bør tenke på at gynekolog betyr 'kvinnelege', altså gyneko- med g- mot kvinne- med k-.
Log i gynekolog ligner på lege i kvinnelege, men det er ikke noen språkhistorisk forbindelse mellom dem, bare tilfeldig ytre likhet.
N Y O R D
bioimperialisme Genteknologien gjør det umulige mulig. Samtidig skaper teknologien en rekke politiske, økonomiske og tekniske problemer, ved at genmateriale hentes ut i tropiske strøk og hos små folkegrupper, for så å bli bearbeidet og omsatt hos rike land i nord. Mange kaller dette den reneste bio-imperialismen. Klassekampen 27.9.1997.
desimaldemokrat, desimaldemokrati Det er ingen tilfeldighet at det er i år at vårt politiske vokabular har fått et nytt treffende uttrykk: Desimaldemokrat. Dagbladet 14.9.1997.
Statsminister Jagland vil gå over i historien som den som opphevet parlamentarismen ved dette valget. Hans desimaldemokrati ved å sette krav om minst 36,9 prosent oppslutning for å fortsette som statsminister, ble oppfattet som et kabinettsspørsmål til velgerne. Han avsatte seg selv. VG 16.9.1997.
desimalparlamentarisme Statsministerens ultimatum til velgerne snudde alt dette på hodet. Hans desimalparlamentarisme førte til egen avgang. Dagbladet 25.9.1997.
esel ny bruk, narkotikasmugler: Via heroinlaboratorier de tyrkiske bakmennene styrer, går partier på 200–400 kilo med buss og lastebiler vesentlig til depoter i Tsjekkia, Ungarn og Slovakia. [...] Bare kurerene – på fagspråket kalt eslene – tar store sjanser for 20 000–50 000 kroner i fortjeneste. Eslene som tas i Norge er tyskere, tsjekkere og andre nasjonaliteter som med få unntak er uten blodsbånd til de bakmenn som sender dem. Aftenposten 28.9.1997.
familiekidnapping her kidnapping som foretas av en familie: Nadia-saken [...] bringer til overflaten et skjult, men dramatisk problem: familiekidnapping og tvangsgifte av unge mennesker som har krav på beskyttelse i Norge. Arbeiderbladet 6.10.1997.
hamburgerbakterie Hamburger-bakterien: Det finnes ikke medisin som virker effektivt mot E.coli O-157. [...] Hamburger-bakterien har hatt utbrudd i de fleste land i Europa. I starten ble bakterien spredt via storfekjøtt, og i USA ble mange smittet via hamburgere. Aftenposten 28.9.1997.
innovatør utvida bruk: Mange er såkalt ressurssterk ungdom, ofte betegnet som innovatører, som begynner med ecstasy som en del av en kulturbevisst livsstil. Dagbladet 26.9.1997.
kontonummerkort Alle brukere av kontantkort får automatisk det nye kontonummerkortet. Dette vises frem i luken på postkontoret når man vil ta ut penger. [...] Kontantkort utgår 1. januar 1998 og erstattes av kontonummerkort og postbankkort. Min Bank 1997,3.
surfe transitiv bruk: Dronning Anette overtar. Skal surfe rederdynastiet videre på den femte bølge. Arbeiderbladet 25.9.1997.
OM Å SKRIVE KAFÉ MED RIKTIG AKSENT
Berit Østberg
T'øyeblikk, om jeg må be!
Vær så snill og kom og se
på aksenten over e
slik den peker i kafé
i en skjelvende gelé
i palé og frikassé
i en plagsom diaré
og en vakker orkidé
samme vei i resymé
og i dagens matiné
i en jernbanekupé
og i rød tomatpuré
i en tegnet veitrasé
i muslimenes moské
i enhver forslitt klisjé
når den lærde er distré
og i fandens komité!
Streken peker – merk deg det! –
opp mot toppen av et tre.
(Hva med den som peker ned?
Den er sjeldnere å se.
Den blir brukt i karrière –
rimer ganske bra på ære.)
FORFATTERNE
Arnulf Grut har vært journalist i presse og kringkasting i mer enn førti år
Sverre Klouman er cand.philol. og har tidligere arbeidet som førsteamanuensis i engelsk ved Krigsskolen
Vigleik Leira er førstekonsulent i Norsk språkråd
Svein Nestor er førstekonsulent i Norsk språkråd
Helge Sandøy er professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Bergen
Jostein Stokkeland er konsulent i Norsk språkråd
Toril Swan er professor i engelsk språkvitenskap ved Universitetet i Tromsø
Åse Wetås er hovedfagsstudent i nordisk ved Universitetet i Oslo og arbeider med en hovedfagsavhandling om navneskiftet Kristiania-Oslo
Berit Østberg er magister i folkeminnevitenskap