For mange er vel ferie ikke lenger noe som begrenser seg til sommeren og høytidene, men noe som kan være aktuelt året rundt, slik fenomenet fritid jo er det. Både ferie og fritid er positivt ladede ord; vi forbinder dem med noe vi ser fram til og (forhåpentlig) tenker tilbake på med glede i ettertid. De ble utbredt i løpet av 1900-tallet, men begge to er eldre enn det.
Ferie – fra religiøse festdager til ryggsekkturisme
Eldst er ferie. Det kommer fra latin, der «feriae» (et substantiv i flertall) betegnet religiøse festdager da en ikke drev handel og næring. Det er beslektet med både «fest» og «feire», «feiring». På et svært tidlig tidspunkt kom ferie i bruk i skolen, om de tidsrommene da det ikke ble undervist, og i rettsvesenet, om perioder da det ikke ble holdt rettsmøter (det nokså sjeldne begrepet «rettsferie» vitner fortsatt om akkurat den bruken). Nå for tiden forbinder vi ordet kanskje først og fremst med nettopp skolen og dessuten med arbeidslivet.
I skoleverket var det tidlig ferieordninger for elever og lærere, men i arbeidslivet generelt er ferie et mye yngre fenomen. I Norge fikk arbeidstakere gradvis rett til ferie gjennom avtaler fra slutten av 1800-tallet, til den første loven som regulerte dette, kom i 1936.
Siden da har vi fått et stort antall nye, sammensatte ord med ferie, som vitner om gradvis velstandsutvikling og nye vaner. Både feriebesøk, feriedag, feriehus, feriekoloni, ferieliv, feriereise, feriested, feriestemning, ferietur, høstferie, juleferie, potetferie, påskeferie og sommerferie ser ut til å være fra før 1940. I perioden 1945–75 kom så blant annet fellesferie, ferieadresse, ferieavløser, ferieavvikling, feriebok (der en klebet inn merker for opptjente feriepenger), feriefotball, feriegjest, ferieland, ferieordning, ferieparadis, feriepenger, ferieår og sydenferie. Fra seinere år stammer ord som andelsferie, ferieflytting, feriemamma (kvinne som tilbringer ferie sammen med en mann og hans barn), feriemodus, ferieskatt, feriestenge, gårdsferie, opplevelsesferie, ryggsekkferie og temaferie.
Fra Ibsens fritid til ungdommens musikkmiljø
Når det gjelder fritid, skulle en kanskje tro at det er et nokså nytt ord, men ordbøkene kan fortelle at det ble brukt i dansk – også av norske – alt rundt midten av 1800-tallet. Det finnes blant annet eksempler fra Henrik Ibsen og filosofen Søren Kierkegaard. Innholdet kan nok ha endret seg litt siden den gang, men slik vi nå bruker ordet, er det knyttet til innføringen av mer regulert arbeidstid i det moderne samfunnet, der fritid etter hvert betegnet den tiden da en ikke måtte være på arbeid. I dag vil vi vel også regne timene da vi sover, ifra, slik at fritiden er den tiden vi har til overs og kan bruke til å hygge oss, pleie våre interesser osv.
På samme måte som ordene med ferie i forteller sammensetningene med fritid en del om den utviklingen som har foregått. Det eneste eksempelet fra før krigen er fritidsbeskjeftigelse, registrert i 1939. Men så, fra 1950-årene av og framover, blir de nye ordene tallrike. Her møter vi blant annet fritidsaktivitet, fritidsbolig, fritidsbåt, fritidseiendom, fritidsfiske, fritidsformål, fritidsgode, fritidshjem, fritidshus, fritidsinteresser, fritidsklubb, fritidsklær, fritidsleder, fritidsmuligheter, fritidsproblem, fritidssenter, fritidssyssel og fritidstilbud. Et ganske nytt ord er fritidsstøy, brukt av spesialister om den støyen ungdommer utsettes for på fritiden (særlig høy musikk).
Ordene forteller en historie
Som så ofte når en undersøker historien til ord nærmere, ser vi altså også ved ferie og fritid at ordene forteller en historie, her om en periode da også arbeidere og andre fra de bredere lag i samfunnet fikk del i velstandsutviklingen og større muligheter til å ta vare på seg sjøl.
19. juni 2009